Kunnskapsproletariatet

I dagens såkalte kunnskapsøkonomi foregår arbeidet ikke lenger i fabrikken, men i kultur- og tjenestesektoren. Arbeidet foregår i den sosiale fabrikken hvor gratis arbeidskraft, flytende grenser mellom arbeid og privatliv, fleksibilitet og utrygghet er kjennetegnende for det nye arbeidslivet.

Det finnes flere kulturelle og akademiske håndverkere enn snekkere og rørleggere. Her blir kunnskap sett som den fremste kilden til verdiøkning, og i denne akkumulasjonen utgjør de akademiske løsarbeiderne et eget kunnskapsproletariat. Uten å sammenligne oss med særlig utsatte grupper i samfunnet, er det verdt å påpeke at de som kommer dårligst ut i den sosiale fabrikken er de som opplevde Harald Eias vrede under Hjernevask: Humanistene og sosiologene.

Forståelse av nytte

Dagens kunnskapsproduksjon er fundert i en samfunnsøkonomisk forståelse av nytte hvor utdanning og forskning skal integreres i en markedsøkonomisk tilnærming til verdiskapning. Dette viser seg i alt fra forskningspolitiske strategidokumenter og stillingsbeskrivelser til mer populærkulturelle uttrykk som ulike reklamer for høyere utdanningsinstitusjoner.

Her er gjerne den overstuderte evighetsstudenten fra humanistisk fakultet brukt som kontrast for å illustrere hvilken type arbeidskraft samfunnet trenger – nøkterne, fleksible, kreative og begeistrede arbeidstagere.

Kinoreklame

Et eksempel er en kinoreklame fra Sverige. Historien går som følger: En selvhøytidelig humanist møter en langt yngre og jordnær mann på fest. Sistnevnte forsøker å formidle at han er blitt rekruttert inn i et firma bare ett år inn økonomistudiene, men overdøves av hånlige bemerkninger om at det ikke er mulig å lære om livet, mennesket og samfunnet på ett år. Det må minst to mellomfag og helst livslang læring til. Humanisten blir avbrutt av mobiltelefonen: I andre enden jubler moren over at det er utlyst ledig stilling på den lokale bensinstasjonen.

Endelig skal også evighetsstudenten tjene til livets opphold, mens han som valgte et profesjonsrettet studium stikker av både med den gode jobben, pengene og den peneste jenta på festen.

Stordriftsfordeler

Universitetene utdanner stadig flere og bedre kvalifiserte, kompetente arbeidstagere. Masseutdanningen og masseproduksjonen av kunnskap blir oppfattet som kostbar, og derfor må den akademiske «virksomheten» rasjonaliseres gjennom ideer om stordriftsfordeler. Prinsippet om gjennomstrømning er blitt bærende for universitets finansiering og instituttene måles i antall produserte studie- og publikasjonspoeng, og utdannede studenter på normert tid. Studentene er forbrukere og ansatte tjenesteytere.

Markedets logikk

En målsetning innenfor et slikt utdannelsesregime er å produsere kvalifiserte «massearbeidere» som er spesialister i å reprodusere kunnskap og har visse allmenne ferdigheter. Kunnskapen har fått varekarakter, en utvikling som viser en økende tiltro til økonomiske forklaringsmodeller der markedets logikk brukes i endringen av alt fra offentlige tjenester til selve subjektet. Det blir lagt til grunn at menneskets viktigste middel for selvrealisering er arbeidet, som blir stedet hvor våre ressurser og vårt potensial kan realiseres.

Permanent forandring

Et avgjørende premiss er at samfunnsmessig forandring er en permanent tilstand og at mennesket er i konstant vekst og i utvikling gjennom hele livet. Til forskjell fra virksomheter med fast organisering, planlegging og ekspertstyre, er det nye arbeidslivet karakterisert av «risikovillighet», «fleksibilitet» og «kreativitet» for å imøtekomme stadige omstillingsprosesser i et skiftende arbeidsliv.

Individualisert risiko

På et personlig nivå fører disse arbeidsforholdene med seg følelsen av usikkerhet, angst og tidspress. På et strukturelt nivå kan dette sies å handle om nye disiplinerings- og styringsteknikker og nye former for strukturelle ulikheter og maktforhold. Samtidig blir den samfunnsmessige og strukturelle risikoen i et slikt system individualisert, redusert til personlig utilstrekkelighet og avpolitisert. Det er vårt eget ansvar, og løsningen ligger i forvaltning av selvet hvor ulike managementteorier skal gi oss de udefinerbare kvalitetene som er avgjørende for å stimulere til «innovasjon» og «konkurransedyktighet på arbeidsmarkedet».

Arbeidsmarkedstiltak og karrièreveiledning baserer seg også på en slik forståelse. En kurses i alt fra «transferable skills» til «presentasjonsteknikk» og «lederutvikling». Eller når man oppsøker Nav for å få relevant arbeid, ender man like gjerne opp med å jobbe der selv.

Skjult kamera

Imidlertid hjelper det lite å leie inn folk med bakgrunn i militæret eller reklamebransjen for å fortelle oss at vi må bli mer «sexy» eller arbeide med å «selge oss selv». Istedenfor å bli motivert til å komme oss ut i den påståtte egentlige verden blir vi sittende og lure på når noen skal komme inn døren og fortelle at coaching i selvrealisering var skjult kamera.

Snarere enn å søke løsningen i selvhjelp og managementteori burde man kanskje heller undersøke hvordan en doktorgrad i fortolkningsfagene diskvalifiserer en fra et «begeistret» arbeidsliv. Og kanskje burde man i iveren etter å instrumentalisere utdanningen reflektere over noen grunnleggende spørsmål som angår utdanningens egenverdi, de berørte personene og våre samfunnsmessige og kulturelle betingelser.

Forståelse av kunnskap

Vår samfunnsform er splittet mellom funksjonelle krav og effektivitet på den ene siden og spørsmålet om selvrealisering og eksistensiell autentisitet på den andre siden. Universitetenes nomader befinner seg midt i denne kløften. Samtidig er konsekvensene av det nye arbeidslivet ikke bare at yrkesgrupper med høy utdannelse proletariseres. Konsekvensene er også en problematisk forståelse av kunnskap hvor den kunnskapen som ikke kan vise til kvantifiserbar empiri og umiddelbar samfunnsøkonomisk nytteverdi omdefineres i samfunnsøkonomisk termer. Det er en forståelse som ser utdanningens samfunnsoppdrag som integrert i et vekstparadigme underlagt samfunnsøkonomiske og nytteorienterte kriterier.

Motvekt

Men sett i kontekst av økende miljøproblemer, sosial og økonomisk polarisering er det da ikke nettopp en motvekt vi trenger?