Ledere som lyver

MORALSK GALT. Han så rett inn i kamera og sa med tydelig røst: "Jeg har aldri hatt sex med den kvinnen". Senere ble det klart at Bill Clinton løy for det amerikanske folket, med mindre man godtok hans helt særegne definisjon av hva sex er.Var det moralsk galt av presidenten å lyve på denne måten? De fleste vil vel være tilbøyelige til å si ja. Nå ser det imidlertid ut til at en norsk forsker kommer ham til unnsetning. Arne Selvik fra Administrativt Forskningsfond/Norges Handelshøyskole har i sin bok "Omgitt av løgnere" foreslått at maktmenneskers løgner bør sees på som et resultat av strukturene de befinner seg i, snarere enn som moralske feil. Forslaget reiser noen viktige moralfilosofiske spørsmål, om løgnens vesen og individers personlige ansvar.

Beskytte og forsterke.

Løgn kan være et virkemiddel for å beskytte og forsterke egen posisjon. Noen lyver om hva som skjedde da Berit Reiss-Andersen ville gå av som statssekretæren til Gerd-Liv Valla. Ledere som vil bli kvitt brysomme medarbeidere, skryter uhemmet av dem når de blir utspurt som referanser. Løgnen brukes som et verktøy for å oppnå personlige fordeler.

Grunner til å lyve.

En løgn er en usann påstand som fremsettes som en sannhet. Den som lyver, vet at det han sier er usant, men prøver å få noen til å tro at det er sant. I noen tilfeller kan vi ha gode, moralske grunner til å lyve. En flyktning gjemmer seg i kjelleren, og væpnet politi fra et undertrykkende regime spør om vi vet hvor hun befinner seg. I "Vild-anden" skildret Ibsen hvor katastrofalt det kan være å insistere på øyeblikkelig, brutal og usminket ærlighet i alle situasjoner.Dette er likevel grensetilfellene. Normalt er ærlighet noe som verdsettes i omgangen mellom mennesker. Å lyve regnes som en moralsk last.

Ærlige tilbakemeldinger.

Arne Selviks bok tar for seg løgnene som forekommer rundt toppene i arbeidslivet. "Omgitt av løgnere" gir en inngående analyse av hva som skjer når mennesker posisjonerer seg rundt en leder. Sannheten kommer da ofte i annen rekke. Det viktigste er å bekrefte lederens eget selvbilde og virkelighetsoppfatning. Den som gir ærlige tilbakemeldinger, særlig når disse er kritiske og avviker fra lederens oppfatninger, risikerer å bli tilsidesatt. Å fortelle sannheten er med andre ord ikke noe godt karrièretrekk.Selvik identifiserer et betydelig problem for ledere som ønsker å bringe organisasjonen sin videre. Når medarbeiderne kvier seg for å yte motstand, er det en stor fare for at prosjekter settes i gang mens de fremdeles bare er halvgode. De blir ikke tilstrekkelig brynet mot innvendinger. For medarbeiderne oppleves det å yte motstand som en karriere`messig risikosport. Derfor faller de tilbake på løgnen.

Løgn og moral.

Boken til Selvik gir en grundig drøftelse av et viktig emne. Jeg synes imidlertid den sporer av på et avgjørende punkt, når den kommer til det moralske aspektet ved løgn:"Skulle leseren nå ha fått en følelse av at det er en moraliserende undertone i det jeg hittil har sagt, så vil jeg ile til med å si: Unnskyld, det var ikke meningen. Folk lyver ikke eller forfører hverandre på grunn av at de har dårlig moral. Folk lyver fordi de befinner seg i strukturer hvor det nærmest er umulig å la være. De er styrt av det vi kan kalle 'løgnens jernlov'".

Moralsk ansvar.

Fra mitt ståsted går Selvik her altfor langt i retning av å rettferdiggjøre løgn. Han fratar løgnerne det moralske ansvaret for å snakke sant. Det er "løgnens jernlov" som styrer dem, og derfor kan vi ikke forvente annet enn at de lyver. Systemet de befinner seg i, tvinger dem til dette. Dermed kan de betrakte seg selv som viljeløse brikker, og ikke som ansvarlige individer.Er det også slik vi burde vurdere usannheter om hvem som har snakket med Statsministerens kontor om hva? Det er nærliggende å tenke seg at maktpersoner i en regjering virkelig er underlagt "løgnens jernlov". Vi vet hvor lite som skal til for at det blir skandaler, og hvor hardt personene har jobbet for å komme i posisjon. Likevel vil nok de fleste betrakte et forsøk på en karrièrereddende løgn fra en slik person som en kritikkverdig handling.

Forståelige løgner.

Det synes som om Selvik begår den klassiske forvekslingen mellom å forstå og forsvare en handling. At et menneske lyver for å redde sitt eget skinn eller styrke egne karrièremuligheter, er forståelig for ethvert menneske med en snev av personlige ambisjoner i seg.Noe annet er om denne handlemåten kan rettferdiggjøres. Å toe sine hender og henvise til strukturene man jobber under, virker som en tynn bortforklaring.

Ansvarlig for kulturen.

Hva så med den som lyver for en tøff leder, en som har svært vanskelig for å ta kritikk og gjerne fryser ut medarbeidere som sier meningen sin? Da er det igjen forståelig at vedkommende lyver. Lederen som opptrer på denne måten, er ansvarlig for at det utvikles en kultur for å være tilbakeholden med sin ærlige mening.Likevel er en medarbeider under et slikt regime fremdeles et fritt og ansvarlig individ. Han er ikke en brikke. Et alternativ som er åpent for ham er å la være å jobbe på et sted hvor løgnen råder. Det er lett å sympatisere med dem som sliter med slike arbeidsforhold, men noe annet totalt å fraskrive dem ansvar for løgner.

Solstrandprogrammet.

Arne Selvik underviser på Norges mest prestisjetunge utviklingsprogram for ledere, Solstrandprogrammet. Der har han mulighet til å påvirke mennesker som skal bekle noen av de mest sentrale lederrollene i landet de neste tiårene. Er budskapet der også at løgn først og fremst er et resultat av "løgnens jernlov", av strukturer som styrer individer til å være økonomiske med sannheten?I så fall kan vi kanskje forvente at ledere som kommer ut fra Solstrand, tar lett på om de selv og medarbeiderne deres lyver.

Likegyldig overfor sannheten.

Den amerikanske filosofen Harry Frankfurt har de siste årene fått mye oppmerksomhet for sine analyser av bullshit, eller drittsnakk. Han er mer bekymret for det drittsnakket enn for løgnen, siden den som lyver tross alt er opptatt av skillet mellom sant og usant. Drittsnakkeren vil til enhver tid si det som tjener hans sak, uavhengig av om det han sier er riktig eller ikke. Denne likegyldigheten overfor sannhet mener Frankfurt utgjør en større samfunnsmessig trussel enn løgnen.En ulempe med Frankfurts holdning er at også den kan bidra til å gjøre løgnen stueren. Løgneren kan si til sitt forsvar at han tross alt er opptatt av hva som er sant. I reneste Bukkene Bruse-stil kan han si at den som kommer etter ham, drittsnakkeren, er mye verre, siden den personen er en rendyrket pragmatiker, og ikke bryr seg om skillet mellom sant og usant i det hele tatt.

Levekår for usannhet.

Både Selvik og Frankfurt har levert argumenter som kan bidra til at løgnen blir moralsk renvasket. Dette er trolig ikke en tilsiktet konsekvens av tenkningen deres om emnet, men de har ikke tatt denne muligheten alvorlig nok.Når løgn betraktes som et utslag av en jernlov som individer ikke selv råder over, og løgn presenteres som noe å foretrekke fremfor drittsnakk, får strategiske usannheter bedre levekår enn de burde ha.