Lite land redder verden

200 MILLIARDER. Norsk utenrikspolitikk har høy idealistisk profil. Bistand til fattige land har pågått i mer enn 50 år, med samlede overføringer opp mot 200 milliarder kroner.Norske aktører vil skape fred i en lang rekke konfliktområder, i tillegg til militær innsats for å stabilisere krigssoner. Ord som "humanitær stormakt" er brukt om Norges internasjonale misjon.

Fredsbyggende innsats.

Innsatsen skal samordnes og økes. Norge har stilt seg bak FNs tusenårsmål om å avskaffe ekstrem fattigdom og sult innen 2015. I Norads nye strategidokument heter det at bistand og "fredsbygging" skal ses i sammenheng som integrerte deler av utenrikspolitikken. Overføringene til fattige land skal opp; den fredsbyggende innsatsen i konfliktområder skal intensiveres. UD skal samordne det norske arbeidet for en bedre verden.En første begrunnelse for den utenrikspolitiske profilen er at en bedre verden har humanitær verdi i seg selv. En annen begrunnelse er at jevnere fordelt rikdom og mindre krig og konflikt har betydning for sikkerhet og velferd også i Norge. En tredje begrunnelse er at innsatsen gjør Norges navn til en verdifull merkevare, gir en utenrikspolitisk kapital å trekke på når vi forhandler om handelsvilkår, søker samarbeid eller ønsker garantier fra større makter - for et lite land i et svekket NATO og utenfor EU.

Usikkert om det hjelper.

De to første begrunnelsene forutsetter at innsatsen hjelper. Gjør den det? En konklusjon i trebindsverket om norsk u-hjelp var at det var usikkert om milliardstøtten hadde gitt mindre fattigdom og mer økonomisk vekst. Noen prosjekter har gitt lokal vekst. Andre prosjekter har vært mislykkede eller direkte skadelige. Bistand kan gi en vekstimpuls, men det kan også passivisere, svekke lokalt næringsliv, hemme utviklingen av lokal ekspertise og holde korrupte regimer ved makten.

20 000 000 000 000 kroner.

Har det kanskje vært for lite bistand? I de siste 50 årene er rundt tyve tusen milliarder kroner overført fra rike til fattige land. Samtidig viser en rekke statistiske studier at det er liten sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst. Veksten kommer i de landene der andre betingelser er til stede, enten de får bistandsmidler eller ikke. Der betingelsene mangler, skjer det liten eller ingen utvikling, uansett hvor mye penger som sprøytes inn.Også i den store sammenhengen oppveies vellykkede prosjekter av overføringer som fryser fast utviklingshemmende forhold, styrker eliter som beriker seg selv og sine slektninger og støttespillere, reduserer ansvaret for egen situasjon og skader lokale markeder. Økt utenrikshandel kan ha samme vridningseffekt, fordi det stimulerer investeringer i eksportorientert stordrift på bekostning av lokalt eierskap og lokal matproduksjon.

Innsats og virkning.

Det er derfor liten grunn til å tro at tusenårsmålene vil bli nådd eller at svaret på verdens fattigdom er mer bistand og billigere lån. Som i budskapet fra "Live 8"-konsertene i fjor, består feilen i å forveksle innsatsmål med faktiske virkninger - mer varmende for giverne enn for mottagerne.Norads strategiplan møter utfordringen med ord som "kvalitetssikring", "mottageransvar", "resultatorientering", "korrupsjonsbekjempelse". "Null toleranse for korrupsjon" ble det sagt ved lanseringen.Dette er illusorisk. Det er umulig å kontrollere regnskaper eller budsjettmanipulasjon i land uten et effektivt og pålitelig revisjonssystem. Korrupsjon er innvevd i samfunnsforhold der forpliktelsene overfor slektninger og venner er andre enn overfor fremmede, uansett hva formelle kontrakter og regelverk måtte si. Mange steder er korrupsjon en samfunnsform og ikke bare en uskikk.

Luksus og makt.

"Nulltoleranse" er samfunnsomveltende eller utopisk, etter som en ser det. I mange mottagerland er elitens prangende luksusforbruk, delvis muliggjort av bistand, et signal til støttespillere om at her er det mye å hente, et signal som er nødvendig for å oppnå og holde på maktposisjoner.Fattigdomsbekjempelse og vekst krever først og fremst gode og stabile institusjoner - et pålitelig og effektivt byråkrati, forutsigbare rettsregler, et regime som står ansvarlig overfor befolkningen, et sammenbindende organisasjonsliv. Kort sagt en velfungerende stat.I historisk og statsvitenskapelig forskning er det grundig beskrevet hvordan velfungerende stater er oppstått over lang tid. Det er like grundig forklart hvorfor det er så vanskelig å forme slike stater gjennom inngrep utenfra.

Grensesprengende overmot.

Det er her UD setter inn sin nye hybris, sitt grensesprengende overmot. Gjennom integrasjonen av Norad i Utenriksdepartementet skal bistand kobles til arbeidet med forsoning og fred. Den nye Norad-strategien bruker nettopp ordene "fredsbygging" og "velfungerende stater" om det integrerte målet for norsk utenrikspolitikk.Ved å trekke på Norges omfattende "fredskompetanse" skal grunnlaget legges for en mer stabil og fredelig verden med trygghet og velstand for alle.Det er høyst usikkert hva norsk fredsdiplomati egentlig har oppnådd i Midtøsten, i Colombia, på Sri Lanka og ellers. Mye kan tyde på at det ikke først og fremst er meglere og tilretteleggere verden har for lite av. Storstilte internasjonale forsøk har vært gjort på å skape varig fred og bygge "velfungerende stater" i Bosnia, i Afghanistan, i Irak og i afrikanske land.

Formynderskap i konflikter.

Det som avtegner seg er tungt utenlandsk nærvær, militært og sivilt, på ubestemt tid - en ny form for imperialt formynderskap i konfliktsoner der grunnbetingelsene for demokratisk stabilitet rett og slett mangler. Det er ikke kunnskap og "fredskompetanse" det skorter på. Det norske bidraget til virksomme løsninger vil være ytterst beskjedent, trolig svært nær null.Hvorfor så den høyprofilerte idealismen, bortsett fra at den varmer på bidragssiden? Vi vet ikke hva det kaster av seg for Norge som kollektiv og statlig enhet å fremstå som verdensmester i gode hensikter. Det er mulig at det skaper godvilje å trekke på når norske interesser i velferd og sikkerhet er utsatt. Dette er nærmere studier verdt.

Utenlandsoperatører på statslønn.

Det vi derimot vet, er at idealismen er håndfast interessepolitikk for alle de som driver den. Engasjementspolitikken, med bistand og fred i sentrum, er et samarbeidsprosjekt for en stor gruppe frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner, konsulentfirmaer, byråkratiske og politiske organer. Som samarbeidsprosjekt med staten i ryggen - kalt den norske modellen - er de fleste private bistands- og utenlandsoperatører i realiteten på statslønn.

Bistand og fred vekstbransjer.

Terje Tvedt har kalt modellen nasjonalkorporativ; den store historikken over u-hjelpen har også gitt grundig belegg. Bistand og fred er vekstbransjer med sikre finanser, meningsfylte mål, spennende jobber, interessant liv. Dette er kanskje en tilstrekkelig forklaring på at revidert retorikk har vært det viktigste svaret på innvendinger om ineffektiv bruk av midler.Før norsk utenrikspolitikk fortaper seg i en integrert visjon av bistand og offensivt, "statsbyggende" fredsarbeid, ville en kritisk gjennomgåelse vært et nyttig edruskapstiltak.