Må gjøre mer hjemme

Utfallet av Rio+20, FNs toppmøte om bærekraftig utvikling, kom ikke som en stor overraskelse. Verdens ledere møttes for å godta en allerede fremforhandlet erklæring om bærekraftig utvikling, som ikke forplikter landene til å gjennomføre noen konkrete tiltak.

Her hjemme ble alle partiene på Stortinget, bortsett fra Frp, nylig enige om et nytt klimaforlik. Klimaforliket gikk lenger enn det som ble foreslått av Regjeringen i klimameldingen, og noen nye virkemidler ble konkretisert.

Tilbakemeldingene fra miljøorganisasjonene var i stor grad positive, men en tilbakevendende kritikk mot klimapolitikken er mangelen på konkrete tiltak hjemme og uklarheten om partene i klimaforliket fremdeles står ved løftet om å kutte to tredjedeler på hjemmebane.

Oppslutning om målsettingene

Resultatene fra en spørreundersøkelse gjennomført av SIFO i samarbeid TNS Gallup i november 2011, viser at det er en forholdsvis stor oppslutning om den offisielle klimapolitikken blant et representativt utvalg av den norske befolkningen. Dette kommer til uttrykk i respondentenes svar på to viktige spørsmål.

Internasjonal kvote­handel, den grønne utviklingsmekanismen og tiltak mot avskoging er viktige redskaper for å nå klimamålsettingene, men det er ikke nok, og de kan ikke stå alene.

For det første mener halvparten av de spurte at Norges klimamål er «ambisiøse nok», mens ytterligere 20 prosent ønsker seg mer ambisiøse mål. For det andre er det en klar tilslutning til strategien om at størstedelen av utslippsreduksjonen av klimagasser må finne sted i Norge. Det er bare en fjerdedel av de spurte som mener at mesteparten av reduksjonen bør skje i utlandet.

Mangler troverdighet

Til tross for denne oppslutningen om den offisielle klimapolitikken kommer det frem i undersøkelsen at majoriteten av de spurte har lav tillit til gjennomføringen av myndighetenes klimapolitikk. Hele 74 prosent av de spurte har ingen tro på at myndighetene kommer til å nå målet om to tredjedelers reduksjon innenlands, og kun syv prosent av de spurte er enige i at myndighetene i stor grad holder det de lover i klimaspørsmål.

Omkring to tredjedeler av norske velgere har gjennom de siste årene, i gjentatte undersøkelser, gitt sin tilslutning til hovedkonklusjonen til FNs klimapanel om at klimaendringene i stor grad er menneskeskapte. Samtidig kommer det tydelig frem i undersøkelsen gjennomført av SIFO at omkring 30 prosent av de spurte er usikre på alvorlighetsgraden ved klimaendringene, og hele 31 prosent av de spurte hevder at påstander om at menneskelig aktivitet endrer klimaet er overdrevet.

Politikken må tydeliggjøres

Både resultatene fra denne undersøkelsen og tidligere studier viser at de som har gjennomført klimatiltak i sin egen hverdag, ved for eksempel å redusere strømforbruket eller bilbruken, er mindre klimaskeptiske enn dem som ikke har gjort det. Når klimaproblemet blir trukket ned på jorden, og konkrete virkemidler og løsninger presenteres, virker det ikke lenger så uoverkommelig å nå målene.

Dersom målet er å bevare den høye oppslutningen om Norges klimamål, eller å øke presset for mer ambisiøse tiltak, må befolkningen se at myndighetene tar klimautfordringen alvorlig. Å gjennomføre en stor andel av utslippsreduksjonene i Norge er viktig av flere årsaker. I tillegg til at utslippskutt i rike land er helt avgjørende for at store utviklingsland som Kina og India skal bli med på en ny klimaavtale, er utslippskutt i Norge viktig for å øke troverdigheten til myndighetenes klimapolitikk.

Krever konkrete tiltak

Få er uenige i at stemmeseddelen er viktigst dersom en som borger ønsker å påvirke klimapolitikken. Det er likevel viktig ikke å glemme rollen til den enkelte forbruker. Dersom befolkningen i større grad får inntrykk av at myndighetene tar klimaendringene på alvor, er det grunn til å tro at klima kan få en større betydning ved stortingsvalg, og at forbrukerne kan mobiliseres til selv å gjøre en innsats. Dette kan imidlertid ikke skje ved bruk av moralske pekefingre, men ved tilrettelegging av konkrete løsninger og tiltak hvor det sivile samfunnet trekkes aktivt inn i konkrete målformuleringer og i gjennomføringen av målene. Internasjonal kvotehandel, den grønne utviklingsmekanismen og tiltak mot avskoging er viktige redskaper for å nå klimamålsettingene, men det er ikke nok, og de kan ikke stå alene. Årsaken til dette burde være åpenbar for alle som driver med politisk virksomhet: Det mobiliserer absolutt ingen.

Symbolpolitikk kan ha en effekt

Resultatene fra denne undersøkelsen viser at, til tross for høy oppslutning om myndighetenes klimamål, har myndighetene en lang vei å gå når det gjelder å øke sin troverdighet knyttet til gjennomføringen av klimapolitikken. Til tross for at det kan være mer lønnsomt å redusere klimagassutslipp i utlandet, bør ikke betydningen av utslippsreduksjon på hjemmebane undervurderes. Partene som er blitt enige om det nye klimaforliket fortjener ros for at de presenterer flere konkrete tiltak, og kritikk for at klimaeffekten av tiltakene er for liten dersom målet er å begrense den globale temperaturstigningen til høyst 2°C. For å ha sjanse til å nå dette målet må myndighetene våge å stille strengere krav til oljeindustrien, og introdusere flere konkrete nasjonale tiltak med større klimaeffekt. I denne sammenhengen mener vi at symbolpolitikk faktisk kan ha en effekt. Både på befolkningens oppfatning av klimaproblemet, oppslutning om klimapolitikken, og ikke minst på den enkeltes hverdagslige forbrukerhandlinger.