Mediemakt blåser liv i myter

Vi lever i den "avtryllede verden", sa den berømte sosiologen Max Weber. Politikere, intellektuelle, så vel som sarte sjeler strever med mangelen på en klar visjon og retning. Det finnes mer og mer politikk uten makt, og makt uten politikk. Den aggressive nyliberalismen truer frittenkende individer og institusjoner med sitt slagord "jeg selger - derfor er jeg, jeg kjøper - derfor er jeg bedre". Det finnes ingen fornuftig eller inspirerende strategi som kan takle utfordringer knyttet til flerkulturelle samfunn. Det er lite igjen av den gamle intellektuelle libido, en gang næret av Sovjetunionen eller Kommunist-Kina. Det er lite igjen av Sovjetunionen.På et eller annet tidspunkt, på et eller annet sted, overkommer noen hva James Joyce kalte "The General Paralysis of the Insane" ("forrykthetens almene lammelse") - og prøver å fortrylle verden på nytt. Den oransje revolusjonen i Ukraina var et slikt magisk prosjekt. Millioner av mennesker som levde i det tyvende århundre under Sovjets hæl - og deretter under Kremls skarpe stiletter - forsto at de maktesløse hadde makt. I to måneder slo de leir på Uavhengighetsplassen i minusgrader, gikk smilende med oransje skjerf og snakket om menneskelig verdighet og demokrati. Deres revolusjon var den første som ble organisert gjennom internett, mobiltelefoner og til lyden av en hip hop-kampsang.

Gjøre det umulige mulig.

Bare surpomper kan forbli uinspirert av den ukrainske gjenfortryllelse av verden. De som var vitner til frihetens karneval under Fløyelsrevolusjonen i 1989, ble minnet om at livet ikke bare er "å ha det trygt og koselig", men om å gjøre det umulige mulig. De ukrainske velgerne nektet å bli redusert til en passiv tilskuermengde, manipulert av mediene, og motsto truslene, forgiftningene og snikmordforsøkene satt i scene av banden til president Kutsjma.Lik de fleste demokratiske oppstander i Øst-Europa har fødselen til det ukrainske demokratiet vært en lakmustest på de vestlige medienes integritet. Ikke uten grunn er de blitt kalt den "fjerde statsmakt" med sitt ekstraordinære potensial for å skape idoler, endre regimer, blokkere motstandere, forsterke fordommer - til og med ødelegge liv (les bare Heinrich Bölls mesterverk "Katarina Blums tapte ære"). Kjernen i denne makten ligger i valgene av ord og begivenheter, bruken av stillhet, kameraets dans. Det er ingen overdrivelse å si at suksessen til den oransje revolusjonen delvis kan skyldes den hovedsakelig positive dekningen av begivenhetene i Kiev i vestlige medier. I Polen spesielt har presse, radio og TV vært euforiske dag og natt. Da president Kwasniewski og den tidligere Solidaritet-lederen Lech Walesa dro til Kiev for å megle i rundebordssamtalene mellom opposisjonen og regimet, var gatene i Warszawa som gatene i Oslo på 17. mai.Men det finnes noen som ikke har vært imponert.

Forsterker nasjonale stereotyper.

Peter Unwini den engelske avisen Independent la ikke merke til hundrevis av ukrainske kvinner som ga blomster til politiet og mat til Janukovitsj-tilhengere fra Dnieck-regionen. Nei, han gjorde et stort nummer ut av noen idioter som sang nasjonalistsanger og bar slagordet "Kast ut alle jøder"! (28. november 04). John Laughlandi The Spectator valgte ikke å se en ekstraordinær repetisjon av Gandhis revolusjon; han skrev hovedsakelig om "Skinheads fra Lviv med en forkjærlighet for narkotika" (22. november 04 ). Jeg gned meg i øynene da jeg leste i Le Figaro 2. desember: "Warszawa frykter borgerkrig nær sine grenser!" Og, til min store overraskelse, valgte den erfarne norske kommentatoren Hans-Wilhelm Steinfeldå overse den polske entusiasmen for den ukrainske revolusjonen og pekte i stedet på trusselen fra såkalte "polske nazister i Lviv-regionen" (NRKs hjemmeside, 26. november). For å underbygge sine påstander har han vist til en NRK-film som bevis - noe som var ganske tåpelig. En bekymret polsk ambassadør analy-serte filmen nøye og fant ingen referanser til noen polske neonazigrupperinger i dagens Ukraina. For å redde ansikt bestemte Steinfeld seg for å gå til Adam og Eva. Han skrev et innlegg kalt "Jødehatet. Den sorte flekk i polsk historie" (Aftenposten 13. januar). Denne gangen traff han blink. Historisk sett har det uten tvil vært et problem med polsk antisemittisme - men det bør ikke blandes sammen med nazisme eller den oransje revolusjonen. Hvis jeg skulle følge Hans-Wilhelm Steinfelds kuriøse assosiasjoner og begå intellektuelt selvmord, kunne jeg finne på følgende absurde kommentar om Norge i dag: "Til tross for landets rykte som verdens fredsmegler er det en skygge av fascisme og rasisme som truer nåtidens norske behandling av etniske minoriteter. Dette er en rest av Quislings mektige arv fra annen verdenskrig." Jeg er sikker på at Hans-Wilhelm Steinfeld vil være enig i at en slik kommentar ikke bare vil være støtende, men rett og slett usant i dagens situasjon. Akkurat som Quisling ikke definerer Norge, så definerer ikke Ku Klux Klan USA, og Le Pen definerer ikke Frankrike, på samme måte som den patologiske antisemittismen ikke definerer Polen. Ved å antyde at den gjør det, forsterker Steinfeld de verste nasjonale stereotyper som splitter snarere enn forener verden. Hans utspill har vakt pinlig oppsikt i polsk presse. Hva som var grensebrytende ved den polske støtten for den oransje revolusjonen - en støtte som ble møtt i Brussel med grynt og ironiske vitser - var at det utgjorde det første forsøket på en vellykket forsoning mellom to nasjoner som har delt en historie full av gjensidig slakting og fiendskap. Den ukrainske opposisjonen sa at i løpet av de få ukene på Uavhengighetsplassen ble russifiseringen satt 30 år tilbake, og den polsk-ukrainske forsoningen bragt 30 år fremover. Men Steinfeld valgte å overse denne vidunderlige begivenheten og prekte i stedet om neonazier og antisemitter. Og vi vet godt at han ikke er en jugefant når det gjelder Ukraina - han er en ekspert.

Sjekket ikke fakta.

For nøyaktig 25 år siden, i august 1980, gikk millioner av polakker, de tidligere undersåttene i det sovjetiske imperium, ut i gatene for å utfordre det totalitære styret og demonstrere sin menneskelige verdighet. De fleste utenlandske kommentatorene - inkludert norske journalister - jublet. Men jeg husker noen franske og tyske aviser som jamret om at Solidaritet truet stabilitet og fred i Europa. De lot seg ikke fortrylle av den fredelige revolusjonen: de skrev om en mengde nasjonal-katolske antisemitter og vandaler som var klare for politiske utskeielser. Lech Walesa, lederen av Solidaritet og mottager av Nobels fredspris, ble stemplet som en "brikke for USA og en CIA-agent". Dette var nøyaktig samme taktikk som ble brukt av mediene betalt av Kutsjma og Putin for å diskreditere Jusjtsjenko og hans parti. Den demokratiske opposisjonen ble kalt "nazister", og appelsinene som ble delt ut i Kiev ble sagt å være forgiftet. Hans-Wilhelm Steinfeld gikk ikke så langt. Han sjekket bare ikke fakta. Og så sjekket han fakta, men gjorde de beste norske tradisjoner om solidaritet med demokratiske bevegelser i verden en bjørnetjeneste.G.B.Shaw, en irsk-engelsk dramatiker sa en gang: "Revolusjoner har aldri lettet tyranniets byrde, de har bare lagt den på andre skuldre." Shaw tok feil. Det har vært minst tre revolusjoner i menneskehetens moderne historie - i Sør-Afrika, i Øst- og Sentral-Europa, og i kvinnenes verden - som brøt tyranniets onde sirkel og begynte en frihetens æra. Det er på tide vi anerkjenner og feirer disse landevinningene, heller enn å demonisere for alltid noen quislinger eller Winnie Mandela'er som ødelegger ligningen.