Mennesket som styrer sitt liv

MARSHALL-PLANEN. At nærings- og velstandsutvikling er en viktig bidragsyter til demokratiutvikling og fredsarbeid, har vært anerkjent i mange generasjoner. USAs utenriksminister George Marshall dro i gang Marshall-planen etter annen verdenskrig for å sikre en viss velstandsutvikling i et sønderskutt Europa. Slik ville han sikre at ekstreme ideer og ekstrem politikk ikke fikk fotfeste i en desperat situasjon. Primært var det kommunisme man fryktet. Men også nazismen vant fotfeste som følge av at Tyskland gikk bankerott etter første verdenskrig.I dag er man enig om at det er de ekstreme forskjellene mellom rike og fattige i verden som er den viktigste grunn til terrorisme.

Gjensidig avhengige.

Herrene Schuman og Monnet hadde et annet prinsipp i tankene da de utviklet Kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Ved at de tradisjonelle erkefiendene Frankrike og Tyskland skulle bli gjensidig avhengige av hverandre, ville de ikke gå til krig. Foreløpig viser dette seg å holde stikk - faktisk har Europa aldri vært fredeligere.Ei heller er det nytt at Nobelkomiteen anerkjenner dette - George Marshall fikk Nobels fredspris i 1953.Det nye - og geniale - er at man i år har tildelt prisen til en mann som ønsker å gjøre en konkret forskjell i enkeltmenneskers liv. Han har ikke hatt i tankene å lage nye økonomiske systemer. Han har heller ikke hatt i tankene at bilaterale avtaler og internasjonale forordninger skal skape noe på sikt.

Skape sitt eget liv.

Muhammad Yunus, mannen bak Grameen Foundation, ønsker rett og slett å bistå til at menneskene på landsbygda i Bangladesh skal kunne skape seg et liv. Det elementet han da innfører, som ingen før ham har gjort, er verdighet. Verdighet og tillit er de viktigste pilarene i Grameen Banks virksomhet. Yunus så at flinke mennesker på landsbygda i Bangladesh var dømt til et liv i fattigdom og nød. Ikke fordi de manglet evner eller tak over hodet. Rett og slett fordi de manglet tillit. Tillit i det nasjonale bankvesen. De fikk ikke lån fordi de ikke hadde noen eiendom til å garantere for lånet. Da fikk de heller ikke noen eiendom - og fikk dermed heller ikke noe lån osv. i en ond sirkel og runddans.

Livet i egne hender.

Videre så han tidlig at disse menneskene da var dømt til et liv i avhengighet til naturen eller til andre mennesker. Dette til tross for at mange av dem ønsket å ta livet sitt i egne hender - og skape noe.Muhammad Yunus ønsket å gå bak de tradisjonelle vilkårene for bankvirksomhet - og se mennesket som ønsket å låne penger, heller enn "vanlige" faktorer. Han antok - med rette, skulle det vise seg, at viser man tillit, skaper man ansvar. Et ansvar som vil skape betalingsvilje, og -evne.

Yunus i sentrum.

Da jeg traff Muhammad Yunus i New York, var vi sammen på en tilstelning i regi av FN. Arrangementet var en hyllest til mikrofinansiering som virkemiddel. Til stede var notabiliteter som kronprinsesse Victoria av Sverige, mediemogulen Ted Turner og andre. Den som skinte mest var likevel Muhammad Yunus.Tilstelningen var liten og intim - og i midten stod en mann så ydmyk som du kan tillate deg når du i bunn og grunn er trygg på deg selv. Muhammad Yunus var trygg på seg selv - fordi han visste at han gjorde det rette. Han visste han gjorde det rette for noen. Ikke nødvendigvis for hele verden eller for FN, men for noen. Et menneske her - og en familie der. Nå er det over seks millioner mennesker som nyter godt av hans ordninger i Bangladesh.

De beste betalerne.

Da jeg spurte ham hvorfor han stort sett lånte ut penger til kvinner, hadde jeg ventet et politisk korrekt svar om kvinnefrigjøring og like rettigheter. I stedet svarte han ganske enkelt: "De er de beste betalerne". Dette kjennetegner både ham og hans bank: Meget pragmatiske regler, men ingen rent veldedig organisasjon - kravene skal møtes. Bare gjennom å møte krav til ansvar oppnår man selvrespekt, er hans devise. Det er nesten like aktuelt i dagens politiske Norge når sosialstønader diskuteres. Grameen Bank driver altså "omvendt kjønnsdiskriminering" basert på egne erfaringer - og basert på en vilje til å sette seg inn situasjonen for landsbyen, familien og mennesket. Noe ingen annen låneinstitusjon vil eller evner.

Virker i New York?

Da vi siden satt sammen og snakket med unge kvinner fra de fattige bydelene Harlem og Bronx i New York, fikk vi til fulle forståelse for at mikrokreditt fungerer. Muhammad Yunus har naturligvis forstått det for lenge siden, men det er langt fra New York til Bangladesh.Man kunne jo kanskje tro at det er visse kulturelle forskjeller som bidrar til at mikrokreditt fungerte på landsbygda i Bangladesh - og ikke i en av verdens største byer. En by som også er kjent for en viss kriminalitet, ikke minst i Bronx og Harlem.

Hadde ingenting.

Men organisasjonen "The Robin Hood Foundation" benyttet nøyaktig de samme prinsipper i New York - primært rettet mot unge kvinner. Og som Grameen Bank har de en tilbakebetalingsrate som DnBNOR og Nordea bare kan drømme om, i "verdens rikeste land" med ekstremt lav rente for tiden. Muhammad Yunus og jeg fikk høre vitnesbyrd om unge mennesker i en stor, vestlig by som også var dømt til et liv i fattigdom. Unge mennesker som ingenting hadde og som derfor ingenting ville få. Inntil noen trodde på dem - så dem - og stolte på dem.De samme unge menneskene, bare kvinner, ville ha drevet med lyssky og kriminell virksomhet for å tjene til livets opphold: prostitusjon, narkotika og annet. Dette inntil noen stolte på at de kunne bruke sine ressurser på en måte som skapte et liv for dem. Basert på en metode som bare koster tillit og en vilje til å vurdere et menneske - og ikke en kausjonist.

Fredsskapende finansiering.

I et fattigere land - gjerne i Afrika, eller Midtøsten, ville slik lyssky virksomhet like gjerne være terroristaktiviteter eller krigføring. Da får man i hvert fall mat og en viss posisjon. At mikrofinansiering i en slik sammenheng er fredsskapende, er hevet over enhver tvil.Muhammad Yunus ga meg sin bok, "Banker to the Poor", og håpet jeg ville lese den. Ikke fordi han var stolt av den, men fordi han var sikker på at også i Norge kunne mikrofinansiering ha en viss verdi. På tross av at vi er verdens rikeste og alt det der. Ikke minst ga han meg den for å gi meg innblikk i at ved å endre livet til ett menneske kan man starte en reise til et større mål. Men, som han sa: "Selv en elefant må spises en bit av gangen".

Mennesket bak tallene.

Muhammad Yunus og The Grameen Bank er ikke bare en verdig vinner av Nobels fredspris. Yunus selv burde tjene til inspirasjon for oss alle. Ved å tildele ham fredsprisen setter man søkelyset på mennesket bak tallene. Mennesket som ønsker selv å sitte i førersetet for sitt eget liv. Mennesket som ikke blir en del av statistikken for kriminalitet, vold og terrorisme - men del av statistikken for nyskapning og velstandsutvikling. Muhammad Yunus gjorde et voldsomt inntrykk på meg og på alle andre han møtte i New York. Jeg er sikker på at det samme vil skje i Oslo. Og velkommen skal han være.