Mot homofili, ikke homofile

TAR AVSTAND. Det er ikke rom for forbrytelser mot den enkeltes frihet til å utfolde sitt liv. Som muslim tar jeg på det sterkeste avstand fra den kriminaliteten som har rammet homofile. Det gjør jeg ikke bare fordi jeg er norsk muslim, men fordi islam pålegger meg å ha respekt for homofile. Den utbredte aksepten for homofile er et nokså nytt fenomen i Norge. Men denne aksepten gjenspeiles ikke i det muslimske samfunnet her i landet. Vi trenger en debatt om islam og homofili, og Aftenposten har forsøkt å sparke den i gang ved flere anledninger.

Religion og politikk.

Det at islam, en av åpenbaringsreligionene, fordømmer homofili, er ikke unikt i religiøs sammenheng. Ortodoks jødedom slår fast at homofil adferd er i strid med Guds bud. I Toraen (loven) og i Talmud (den muntlige loven) blir homofile handlinger omtalt utelukkende negativt. I Det gamle testamente fremgår det at et homofilt samleie skal straffes med døden, at homofile skal henrettes (3. Mosebok, 20:13). I Det nye testamente fordømmes homofili (Rom 1:26 flg), straffelegges med døden (Rom 1: 32), og homofile stenges ute fra Guds rike (Kor 6:9 flg). Politiske partier i Norge har også en kritisk innstilling til homofile. I Innst. S. nr. 254 (2000-2001), kjent som "homomeldingen", ble det tidlig klart at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet skilte seg ut som de mest negativt innstilte overfor homofile. Frp fremholdt i stortingsmeldingen at de ikke så lesbiske og homofile som en gruppe som trengte spesielle tiltak, mens KrF var svært opptatt av at forskning rundt homofili skulle rette søkelyset mot årsakene til homofili; KrF har jo ikke villet ta avstand fra "helbredelse" av lesbiske og homofile.

Islam om homofili.

Islamske rettslærde er enige om at menneskene fra naturens side er skapt heterofile, og at homofili er miljøbetinget og syndig. Det de rettslærde strides om, er hvordan en skal reagere mot homofile.At islam som en av mange religioner betrakter homofili som uakseptabelt, og belegger det med straff i en islamsk stat, bør ikke overraske noen. Islam har klare og strenge regler på visse områder. Seksuallivet er et av de områdene, med klare grenser. Gitt at det fantes en islamsk stat, ville det ifølge sharia være en åpning for at homofili skulle kunne straffes. Homofile er også blitt henrettet i visse muslimske land de senere år, ikke minst i Iran.

Begrenset til islamske stater.

Nyere tolkninger av islam tilsier at religionens rettstolkning begrenser seg innenfor rettsstater som er islamske. Sharia, i rettstolkningsøyemed, gjelder således ikke utenfor grensene til de islamske statene. I Norge gjelder altså norsk lov. Noen islameksperter, som religionsfilosofen Tariq Ramadan, har i tillegg argumentert for at hudood-straffene (kroppslige avstraffelser) bør innstilles, også i de islamske landene, inntil nylesning og nytolkning av islam er på plass. Ramadans underliggende etisk argument, fremkommer da han i "Moratoriumet" beskriver at hudood-straffene i praksis viser seg å ramme kvinner og fattige heller enn menn og de rike/mektige. Fordi vi vanskelig kan tenke oss en verden uten denne typen urettferdighet, er det også vanskelig å tenke seg at hudood-straffene skulle kunne fungere "rettferdig" i praksis. Slik leser mange Ramadans resonnement - med den konklusjon at en radikal nytolking av islamsk strafferett er nødvendig. Andre islameksperter, i sterkt mindretall, har valgt den linjen som et fåtall av kirker verden over har gjort. Den amerikanske muslimen Scott Siraj al-Haqq Kugles hovedresonnement er at Koranens fordømming av den homofile episoden i Sodoma må lese som en fordømming av aggressiv seksualitet heller enn en kommentar til det vi i dag forstår som homofili, i betydningen likeverdige kjærlighetsrelasjoner, slik som den moderne kirken.

Muslimsk praksis.

Beveger en seg først bort fra teoriene, er det interessant at humanetikeren og religionskritikeren Lars Gule har uttalt at det er et paradoks at mens islam er den strengeste religionen mot homofili, er muslimer den religiøse gruppen som har behandlet homofile mildest. Dette skriver også Ibn Warraq om i "Hvorfor jeg ikke er muslim".Dette er likevel ikke ensbetydende med at muslimer har lukket øynene for homofili. Jeg har iallfall fått brent på netthinnen bildet av to menn hengt til døde for homofili i Iran (Dagbladet 29. juli i fjor). Og de siste ukene har vi kunnet lese i både VG, Dagsavisen og Aftenposten om muslimsk ungdom som har overfalt homofile i Norge fordi de var homofile.

Minoriteters gjensidige sympati.

I Norge, hvor både muslimer og homofile er minoritetsgrupper, bør det være mer sympati på tvers av gruppene. Som minoritet, muslim eller homofil, blir en utsatt for urettferdigheter, forbigåelser og regelrett mobbing i et storsamfunn. En kan kanskje lettere føle den urett som begås mot andre hvis en tenker på uretten som begås mot en selv. Skulle bare mangle at ikke minoriteter krevde likeverd, like rettigheter og diskrimineringsforbud. Og ikke minst respekt.Til tross for sympati på tvers av minoritetsgruppene, er jeg redd det vil være svært vanskelig for alle muslimer å godta homofili som medfødt. Men det at man ser på homofili som galt og unaturlig, er ikke ensbetydende med at homofile som enkeltmennesker ikke fortjener respekt.

Sensur, tabu og utstøtelse.

Muslimer flest ser, eller bør iallfall se, at homofile også er medmennesker, akkurat som muslimene selv ønsker å være og strever etter å bli akseptert som det i den vestlige verdenen. Men det er ikke til å legge skjul på at mange muslimer misliker homofili, og heller ikke aksepterer homofili. Iallfall ikke internt i muslimske kretser. Sensur, tabu og utstøtelse er stikkordene her. Det er klart at det her er en lang vei å gå for muslimene, med store utfordringer. Det bør være et tankekors at ingen muslimer har turt å stå frem, selv om de lever i homofilt samliv.I debatten om homofile og islam, er det påkrevd at muslimer - uavhengig av eget ståsted og meninger om homofili - klart og tydelig sier at man som muslim er forpliktet til å respektere mennesker, selv om de skulle være annerledes og homofile. Og dette kan belegges med islam, under henvisning til profeten Muhammeds eksempel idet muslimer er forventet å omgås medmennesker med rettferdighet, medfølelse og verdighet, uavhengig av deres seksuelle legning. Det er således ikke rom for vold mot homofile i et ikke-islamsk land.

Fare for å bli "slaktet".

Som medlemmer av et storsamfunn hvor homofili er utbredt, er det viktig å tørre å ta debatten om hvilke latente holdninger og oppfatninger som innehas også blant muslimske grupperinger, og hva som kan gjøres for å endre på dette. Debatten om homofili og islam innbyr imidlertid til "slakt": Er man for homofili er man som muslim i fare for slakt av muslimer, og er man imot homofile, står man i fare for å bli slaktet av storsamfunnet og offentligheten.Noen kunne kanskje peke ut den eventuelle gylne middelvei.

Diskusjonene pågår.

For helhetens skyld bør samfunnet vite at spørsmålet om homofili og homofile diskuteres heftig internt i de muslimske miljøene, blant muslimske studenter og i moskeene. Men endring krever tid. Og her bør storsamfunnet ikke glemme at det ikke er så liberalt i Norge at homofile tillates ekteskapsinngåelse, ei heller å adoptere barn. Og uavhengig av graden på aksept, er det fremdeles rom for nådeløs kritikk av homofilt samliv: Til tross for sin konservative holdning og ufine homoretorikk, kan man klatre til topps og bli biskop i Oslo. Vold kan imidlertid i ingen tilfeller aksepteres mot homofile, om det er fra muslimer eller ikke. For muslimer skal følgende prinsipp uansett gjennomsyre deres liv og virke: Gud liker dem som viser rimelighet (Koranen 60:8). Voldsutøvere viser ingen rimelighet.