Svenske krav om krig for ærens skyld sommeren 1905 ble fremført av en minoritet som var i ferd med å forsvinne. I virkeligheten var det ingen stor kunst å styre den svensknorske unionsoppløsningen.
NORGE EN TRUSSEL. Den 17. mai hadde Sveriges største morgenavis Dagens Nyheter et førstesideoppslag om tidligere upubliserte dokumenter fra en diskusjon bak lukkede dører i den svenske Riksdagen sommeren 1905. Dokumentene skulle angivelig vise at Sverige og Norge sto på randen av krig i 1905, i klar kontrast til "den gängse bilden av unionsupplösningen som ett harmlöst fredsprojekt". Avisen hadde fått tilgang til de stenografiske notatene som Sam Clason, sekretær i Rikdagens "särskilda utskott", tok i juli 1905, og som nå er under utgivelse. Ifølge artikkelen i Dagens Nyheter erklærte riksdagsrepresentantene Teofron Säfve og Lars Åkerhielm under møtene i utvalget at krigen var nødvendig for å redde Sveriges ære. Generalstabssjefen, Axel Rappe, fremholdt at et selvstendig Norge alltid ville utgjøre en trussel og at det måtte gripes inn mens det ennå var tid.
Farligere i 1895.
Men krigen hadde i så fall vært adskillig nærmere under den første unionskrisen i 1895, da det norske kravet om et eget konsulatvesen ble fremmet for første gang. Den gangen var Stortinget splittet og ble tvunget til å gi etter, mens svenskene viste en uventet fasthet. Den nasjonalistiske ytre høyrefløyen i Riksdagens førstekammer, som hadde sin maktbasis blant godseiere og embedsmenn, var på toppen av sin innflytelse. Andre krefter på den svenske høyrefløyen - menn med sterkere tilknytning til den moderne eksportindustrien, som var for frihandel og almen stemmerett (i det minste for menn) - begynte i kjølvannet av 1895 å manøvrere seg inn i ledende stillinger. Da det svenske høyrepartiets riksorganisasjon omsider ble dannet i 1904, var det disse kreftene som hadde makten. Storsvenskene Åkerhielm og Säfve, derimot, tilhørte taperne. Kravet om krig for ærens skyld sommeren 1905 ble derfor fremført av en minoritet som var i ferd med å forsvinne.Selv Rappe, som hadde vært forsvarsminister i 1895, opplevde at hans posisjon i Riksdagen ble stadig svakere, og i 1899 gikk han ut av regjeringen for å gjenoppta sin tidligere stilling som generalstabssjef. Det var knapt en forfremmelse. I likhet med Åkerhielm og Säfve fremsto derfor selv Rappe som et akterutseilt skjær i 1905. Hans anbefalinger til regjeringen om å høyne beredskapen ble ikke tatt til følge, og det var andre offiserer som i praksis ledet krigsmakten under unionskrisen. Straks krisen var over, gikk han av med pensjon.
Innta Kristiania.
De svenske militære planene som forelå i 1905, var i sin opprinnelige form utarbeidet i 1893. Svenske tropper skulle krysse grensen, innta Kristiania og oppløse Stortinget. Planene hadde som forutsetning at unionsvennlige og kongetro krefter sto parat til å ta over styret i Norge. I 1905 var situasjonen en annen. Nordmennene sto samlet bak kravet om selvstendighet, noe som fremgikk av den folkeavstemningen som svenskene var uforsiktige nok til å kreve.Unionen lot seg ikke redde, det forsto de aller fleste i Riksdagens "särskilda utskott" sommeren 1905. Derimot kunne Sverige redde sin prestisje ved å stille krav til hvordan avviklingen av unionen skulle skje. Den sittende regjeringen Ramstedt, som var rede til å gi slipp på Norge uten vilkår, ble tvunget til å gå av, og ble erstattet av en samlingsregjering under brukseieren Christian Lundeberg. Den 31. august startet forhandlingene i Karlstad om de svenske betingelsene. Det var bare spørsmålet om grensefestningene som skapte virkelige vanskeligheter. I en kort perioden i september kom trusselen om krig derfor igjen i forgrunnen.
Hvilket motiv?
Sverige hadde imidlertid ikke som mål å bevare unionen, og fra svensk side ville derfor formålet med en krig ha vært å sikre at unionen ble avviklet på Sveriges betingelser. Hvor rimelig er en slik mulighet? Hvilke mål skulle svenskene ha hatt for sine militære operasjoner? Okkupere Norge, rive grensefestningene og deretter trekke seg tilbake? Den svenske statsministeren krevde en pause i forhandlingene for å kunne konferere med statsrådene som var blitt igjen i Stockholm. Lundeberg tvilte på at det var verd å ofre blod for grensefestningene. Gjennom sin tvil gjorde han det umulig å vende tilbake til forhandlingene og med noen grad av troverdighet true med krig.Ettersom Lundeberg var kommet til makten på et løfte om å føre en tøffere linje enn sin forgjenger, var han likevel tvunget til å bringe på det rene hvor langt hans kolleger var rede til å gå. Det, viste det seg, var ikke særlig langt. Selv kronprins Gustav - som i likhet med mange andre hadde hørt til de stridslystne i 1895 - ville helst gi slipp på Norge. Dessuten var man i Stockholm klar over at stormaktene forventet en fredelig avvikling av unionen. Da den svenske delegasjonen i Karlstad på ettermiddagen den 14. september erklærte at den kunne godta et kompromiss, var den kommet frem til at det var bedre frivillig å akseptere en løsning enn å risikere at omverdenen tvang et ydmyket Sverige til å godta den samme løsningen.
Ekte frykt for krig.
Det er selvsagt slik at de historiske aktørene ikke kjente til krisens utgang. De visste ikke at det hele ville få en fredelig slutt, og de opplevde derfor ikke situasjonen med samme distanse som vi gjør i etterhånd. Det finnes tallrike vitnemål fra samtidige brev og dagbøker om en genuin frykt for krig. Det er heller ingen mangel på historiske eksempler på at krig har brutt ut nærmest ved en tilfeldighet. Men vi vet også at det byråkratiske maskineri som kreves i en moderne krig ikke starter av seg selv. De styrende må ønske krig, eller i det minste være overbevist om krigens uunngåelighet. Slike stemninger var fraværende i svenske regjeringskretser sommeren 1905.Kunne da ikke en uforutsett hendelse ha eskalert til trefninger ved grensen, som deretter kunne ha utviklet seg til full krig? På svensk side fantes det høsten 1905 to årsklasser som var innkalt til ordinære repetisjonsøvelser, omkring 50 000 mann. Dette var en kraftig politisk demonstrasjon, men ikke en mobilisering for krig. De fleste av soldatene ble værende i sine kaserner rundt i Sverige. Ved grensen var det stasjonert bare 5000 mann. Det ble aldri satt opp kampklare avdelinger. En norsk mobilisering ble innledet den 13. september, men da var allerede en løsning på krisen innen rekkevidde.
Seiglivet myte.
Krigstrusselen i 1905 fremstår derfor langt på vei som en myte. De svenske og norske statsministrene, som feiret 17. mai i Eidsvoll, tok da også "avsløringen" i Dagens Nyheter med stor ro. "Dette er ingen nyhet", uttalte Göran Persson. Kjell Magne Bondevik slo fast at det viktigste tross alt var at datidens politiske ledere lyktes i å unngå krig: "De viste stor klokskap og fremstår dermed som et forbilde når andre land skal løse konflikter."Det synes som om begge statsministrene gjorde en riktig vurdering av nyhetsverdien til artikkelen i Dagens Nyheter. Den norske statsminsterens kommentar rommer samtidig noe av forklaringen på hvorfor myten er så seiglivet: Fortellingen om krigstrusselen i 1905 gjør ikke bare tjeneste som en oppbyggelig kontrast til det gode naboforholdet mellom Norge og Sverige i vår tid, men det gir også legitimitet til svenske og norske bestrebelser på å fremstå som meglere og moralske forbilder i dagens verden. Men i virkeligheten var det ingen stor kunst å styre den svensk-norske unionsoppløsningen. Det fantes ingen felles formue som skulle fordeles. Stridens kjerne lå i det norske ønsket om å bli fri fra den felles utenriksforvaltningen. Det var ingen etniske minoriteter eller religiøse valfartssteder som havnet på feil side av grensen.Det er derfor et åpent spørsmål hva andre kan lære av vår lykkelige skilsmisse for hundre år siden. Gunnar Åselius er bidragsyter til antologiene "1905 - nye perspektiver" og "Norsk-svenske relasjoner i 200 år" (red. Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson), Aschehoug 2005.
Kommentarer