NS-argumentasjon

Erling Fossens kronikk i Aftenposten lørdag 13. desember («Motstand glorifiseres») var et slag i ansiktet på alle krigsveteraner, både de som mistet livet, deres familier og oss andre. Han titulerer seg «skribent», men så vidt meg bekjent gir ikke dette fritak for enhver seriøsitet og kildebruk. Innlegget ville – dersom det var skrevet under krigen – ha gitt ham den største heder og omtale fra både okkupant og medløpere.

Nasjonal Samling.

Hele teksten er gjennomsyret av Nasjonal Samlings argumentasjon fra krigen, ført videre i etterkrigstiden av enkelte veteraner innenfor denne bevegelsen. Han kaller motstandskamp «av norsk type» en «krigsforbrytelse» og hevder at vi som motstandsfolk under krigen burde ha båret uniform og vist «våpen åpent». Dermed hadde vi signalisert til Gestaposjef Fehmer: «Vær så god, kom og hent oss!»

Fossen har ennå ikke fått med seg hva institusjonen Norges Hjemmefrontmuseum heter etter at museet har eksistert i 38 år. Han hevder videre at Arnfinn Moland har «sporet opp» en britisk historiker, med de assosiasjoner dette er ment å gi.

Ny innsikt.

Vedkommende det gjelder heter William Mackenzie, som etter krigen ble gitt i oppdrag å skrive den offisielle historien om Special Operations Executive (SOE), med tilgang til alle kilder. Hensikten var at dette ikke skulle offentliggjøres. Først i 2000 ble manuset gitt ut, The Secret History of SOE , med forord av nestoren i britisk historie på dette feltet, Michael Foot. Foot skrev følgende: «Her er et vell av ny innsikt, holdt hemmelig i mer enn 50 år, om krigstidens britiske hemmelige tjeneste, som bevæpnet og oppmuntret motstanden mot naziokkupasjonen. Mange bøker må nå skrives om.»

Mange vil si at det er den viktigste bok om SOE som hittil har kommet ut. Slikt trenges ikke å «spores opp». Det er i denne boken vurderingen av den norske innsats i SOE forekommer, deri også omtalen av «Oslo-gjengen». Et eksemplar av boken er levert til Aftenpostens redaksjon.

Kamp for demokratiet.

Fossen beskriver vår motstandskamp som «råtten» og «skitten», igjen helt på linje med Nasjonal Samling under krigen. Men heldigvis hadde dette partiet bare ca. to prosent av folket bak seg. De resterende 98 var våre støttespillere, mer eller mindre aktive eller passive, men helt på linje med vår kamp for demokratiet og frihet kontra okkupasjon og diktatur. Vi var nødt til å slåss mot okkupasjonsmakten og den voldsomme tyske propagandaen. Dette kunne man ikke sitte rolig å se på.

Fossen kaller også motstanden for «guttestreker», som kun førte til represalier og ulykke for befolkningen. Faktum er at vi gjorde hva vi kunne for at uskyldige mennesker ikke skulle bli offer for vår motstandskamp.

Tysk propaganda.

Skribentens argumentasjon er hundre prosent i tråd med den tyske propaganda, gjengitt i krigstidens Aftenposten: «Det er motstanden som er skyld i represaliene!» Nå gjentas dette, 63 år etter krigen. Det er forstemmende å måtte minne Fossen om at det var okkupasjonsmakten som begikk krigsforbrytelser, ikke vi. Når vi fant å måtte likvidere noen av de farligste stornazistene, var represaliene heldigvis langt unna det nivå man opplevde i østeuropeiske land. I den grad uskyldige menneskeliv likevel gikk tapt, var dette okkupasjonsmaktens verk, ikke vårt.

Handelsflåten.

Fossen later også som om noen i fullt alvor har hevdet at Gunnar Sønsteby og Max Manus «vant krigen». Nettopp på Norges Hjemmefrontmuseum starter jeg alle mine omvisninger med å slå fast at i den grad Norge betydde noe som helst for den allierte seieren, så var det gjennom den norske handelsflåten. I siste del av utstillingen finnes det en tekst, forfattet av Jens Chr. Hauge, som skal minne alle besøkende om at det nettopp ikke var den norske motstandskampen som ga oss friheten tilbake, men de tre store allierte Storbritannia, USA og Sovjet.

De aller modigste.

Fossen nedverdiger seg videre til å kalle det faktum at regjeringen kom seg ut av Oslo for å føre kampen videre «å flykte med halen mellom benene», også det som å lese krigstidens Aftenposten. Jeg formoder at Fossen også inkluderer Kongen. Denne flukten var grunnlaget for all videre motstand, noe som vel er selve problemet for Fossen. Etter min mening var vel kong Haakon og regjeringen blant de aller modigste i 1940.

Et visst nivå.

Fossens tekst er et angrep på «Oslo-gjengen», et direkte angrep på meg og ikke minst på Max Manus, som nettopp i disse dager får sin velfortjente heder. Dette angrepet skjer i Aftenposten – på kronikkplass. Selv om ikke avisen går god for det som står på trykk, er det velkjent at det skal være et visst nivå over en kronikk. Dette sikres gjennom en kvalitetsvurdering i redaksjonen.

Jeg er grenseløst skuffet over Aftenpostens vurdering i dette tilfelle.

Ingen skal hevde at jeg eller andre veteraner ikke tåler debatt, ulike tolkninger eller direkte kritikk. Men bruk av ord som «skitten», «råtten», «krigsforbrytelse» og «den skitne motstandskrigen» er en nedvurdering og sjikane av de mange landsmenn som risikerte sitt liv om og om igjen for demokrati og frihet.