Når å dø er en absurd tanke

«En vakker sommerdag, når vold er utenkelig og å dø er en absurd tanke.» Denne linjen er fra et manuskript som en ung ukjent person sendte til meg for 30 eller 40 år siden for at jeg skulle lese det. Om den er fra et dikt, skuespill eller

en fortelling, minnes jeg ikke. Jeg har heller ikke lenger den fjerneste erindring om bakgrunn eller navnet på den vordende forfatteren. Likevel har jeg av en eller annen grunn lagt meg den på minne all denne tiden. Og det var denne linjen som ble fremkalt i erindringen 22. juli i fjor, da jeg først så nyhetene på sørafrikansk fjernsyn om Anders Behring Breiviks grusomme handlinger på lille Utøya i Norge.

Som et annet hjem

Som så ofte før om årene hadde det vært en fantastisk sommer, som min kone Karina og jeg hadde tilbrakt i Oslo, Lillehammer og til slutt Lofoten i nord i forbindelse med en feiring av norsk litteratur og mat. Nok en gang slo det oss at Norge var blitt som et annet hjem for oss etter at vi først var blitt kjent med det på en reise med Den norske Bokklubben langs kysten forbi Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Nordkapp og helt til Kirkenes.

 

Til tross for at hav og kontinenter skiller Norge og Sør-Afrika geografisk og kulturelt, har vi begynt å føle nær tilknytning til alt som er norsk. Og etter hvert som jeg ble klar over hvor dypt involvert Norge hadde vært i den tidlige koloniseringen av Sør-Afrika og formingen av språket afrikaans gjennom det gamle nederlandske East India Company, ble det dype slektskapet mellom Afrika og Skandinavia kilde til mye glede og feiring i hjemmet vårt. Helt til den uforglemmelige ettermiddagen i juli var det lagret i våre dypeste minner, drømmer og fantasier.

Kontraster

Alle kulturer gjemmer i seg det mørke og uventede. Balder er for alltid utlignet mot Loke, Valhall mot Ragnarokk. Noe av det første jeg festet meg ved på Island, var de hemmelige inngangene fra det «vanlige» landskapet til underverdenens. Og nylig lot jeg meg trollbinde av Siri Hustvedts glimrende essays om kunst (Mysteries of the Rectangle: Essays on Painting) gjennom hennes utforskning av Goyas verden og sinn. Der avdekker hun stadig - spesielt i verket Los Caprichos (Kaprisene) og malerens black paintings fra årene han tilbrakte i villaen Den døves hus - skjulte redsler og hemmelige portretter, noen ganger av Goya selv, som lurer under overflaten av en mer ufarlig verden. Forskjellen mellom den påkledte og den nakne Maja gjør en oppmerksom på de mørkere kontrastene som karakteriserer hans største verker.

Kulturer rommer også disse kontrastene. Minnene om den vidunderlige, uskyldige og frodige sommeren i 2011 vil for alltid bli stående i skarpt relieff til redslene på Utøya og i Oslo. Men det er like viktig å se det fra den andre siden: Før 22. juli 

var det en umulig tanke å peke på kontrasten mellom Behring Breiviks kriminelle sinn og kong Haralds nobelhet - eller mellom Behring Breiviks ondskap og trangsyn og statsminister Jens Stoltenbergs belysende ord om Norges svar på vold og grusomhet gjennom «mer demokrati, mer åpenhet». Men slik vil det bli husket i fremtiden - ikke bare i Skandinavia, men over en hel verden.

To ytterpunkter

Når det gjelder mitt eget land, Sør-Afrika, som nå bøyer nakken under Zuma-epoken og ikke lenger lever i den strålende feiringen av Mandela, er det en konstant fare for å glemme jubelen i den første tiden etter apartheidregimets fall. Da var det som om en ny verden åpenbarte seg og samfunnet sto foran en ny æra. Men av hensyn til vår tro på menneskeheten er det umåtelig viktig aldri å fokusere på bare ett av disse ytterpunktene og ekskludere det andre. I den vidunderlige passusen fra Becketts Mens vi venter på Godot - om de to morderne som ble korsfestet sammen med Jesus - advares vi mot å feste for mye lit til det faktum at en av dem ble reddet, siden den andre døde. Vi skal heller ikke miste alt håp fordi én døde, siden den andre ble reddet.

Før 22. juli var det en umulig tanke å peke på kontrasten mellom Behring Breiviks kriminelle sinn og kong Haralds nobelhet

Skandinavias fremtid settes ikke på spill på grunn av en usling som Anders Behring Breivik, fordi kong Haralds edle nærvær og statsminister Stoltenbergs menneskelighet minner oss om at det finnes et positivt alternativ. Vi må heller aldri tro blindt på at demokratiet i seg selv, slik det fremstår gjennom konge og statsminister, kan garantere en fremtid. Det er bare gjennom en ekte demokratisk tilslutning fra et samlet land og folk - og til sist fra en hel verden - at vi kan redde oss selv.

Zuma og Mandela

I Sør-Afrika kan ikke eksempelet Mandela alene beskytte oss mot all sorg i fremtiden. Men vi kommer heller ikke til å leve i evig fortapelse og vanære på grunn av en mann kalt Jacob Zuma.

Det gamle Valhall kunne ikke overleve uten Ragnarokk, men Ragnarokk kunne ikke dømme oss til evig fortapelse så lenge minnet om Valhall fremdeles hadde en eller annen eksistens, et eller annet sted. Slik Vladimir og Estragon oppdaget, er det situasjoner der bare det absurde fremkaller et fyldestgjørende svar.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold