Når biologi blir skjebne

Barn, eller ikke. Etter passerte 25 rykker det stadig nærmere, spørsmålet: «Barn eller ikke barn?» Det dukker fra tid til annen opp uten at jeg alltid vet hvorfor, men som oftest kommer det fra andre. Observante blikk når jeg drikker brus i stedet for øl på fredagspilsen, nysgjerrige kommentarer når jeg forteller at jeg uten problemer kan konsumere en plate Helnøtt på ti minutter. Som singel er jeg forskånet for den verste pirkingen i privatlivet mitt, men for mine etablerte venninner er det ingen nåde å få. Er du fylt tredve uten å ha fått barn, er du ufullstendig som kvinne. Fullbyrdelsen av biologiens drivkraft mangler: å sette nye mennesker til verden.

Massivt press

Presset er massivt, og det kommer ikke bare fra familien og den, i alle betydninger, stadig voksende venneflokken som stifter familie og lurer på når du har tenkt å slå følge. Det kommer også fra sentrale samfunnsinstitusjoner innen politikk, presse, populærkultur og akademia.

I artikkelen Unge norske kvinner prioriterer ikke barn i Aftenposten den 12. juli, kunne vi for eksempel lese at min generasjon av kvinner ikke prioriterer barn, og det ble advart mot italienske tilstander hvor fødselstallene er svært lave.

Der venter kvinner med å få sitt første barn til de er i midten av tredveårene, og ofte føder de bare ett barn. Det er en tilstand som av Arne Sunde, professor ved NTNU og sjef for fertilitetsseksjonen ved St. Olavs Hospital, omtales som «ugunstig». I en Dagbladet-artikkel (22. juni 2008) fabrikkeres noen helt utrolig fremtidsscenarier for nasjonens kollaps og etniske utvanning dersom vi ikke får kustus på rugekassene. Arne Sunde blåstempler scenariet med sitt fagråd om at kvinner bør føde to eller tre barn. Dessuten mener han at biologiens plan for kvinnen er «å få barn så tidlig så mulig slik at hun som bestemor kan hjelpe sine døtre med deres barn» og konkluderer kjekt med at samfunnsstrukturene (les: velferdsstaten og dens likestillingsidealer) er galt avmarsjert i forhold til evolusjonen.

Borgerplikt å føde?

I debattinnlegget 11. juli, advarte Anne Eskild fra Kvinneklinikken på Akershus universitetssykehus mot at kvinner får barn for sent fordi det er en belastning for skoler, sykehus og andre arbeidsplasser når folk til stadighet tar ut forelderpermisjoner. Et sleivspark gikk også til de som har fått på plass ordningen med gratis p-pilleutdeling til kvinner under 25 år.

Hun tolker det som et politisk signal om at det er uønsket at unge kvinner skal få barn. En alternativ tolkning er at p-pillene skal forhindre at barn blir satt til verden der de av den ene eller den andre grunn er uønsket, og at kvinnens kontroll over egen reproduksjon er et likestillingsmål som er verdt å trakte etter. Men for en ideolog som Eskild, som tidligere har uttalt at «den viktigste samfunnsoppgaven i Norge er reproduksjon» (Dagbladet 22. juni 2008), kan det se ut som at slike feministiske ideer er uvelkomne.

Konklusjonen jeg sitter igjen med, er at kvinner må være seg sin borgerplikt bevisst slik at vi er med på å opprettholde høye fødselstall, (re)produsere arbeidskraft og klekke ut nye skattebetalere. Skulle man som kvinne ha andre ambisjoner her i livet enn å bli en bestemor som skal hjelpe sin datter med avkommet, må vi vite at vi ikke kan «rømme».

Du fødes ikke som kvinne

I år feirer alle feminister 60-årsjubileet for utgivelsen av Simone de Beauvoirs bok Det annet kjønn. Mye tyder på at støvet bør tørkes av den gamle eksistensialistiske klassikeren, for her er det fremdeles mye å hente for den som vil forstå rammene for kvinners frihet. Beauvoir har særlig et kritisk blikk på hvordan kvinnen har blitt fremstilt i naturvitenskapen som en laverestående skapning enn mannen, lenket til sin biologi og lært opp til ikke å skjøtte sine egeninteresser.

Det berømte sitatet «du fødes ikke som kvinne, du blir det» har muligens fått større samfunnsmessige konsekvenser enn noen annen bok som er skrevet om kjønn. Beauvoir tok et oppgjør med den ideologiske naturvitenskapen som reduserte kvinnen til en simpel eggcelle, et hunndyr. På fransk trekker hun skillelinjen mellom kvinnen («femme») og hunndyret («femelle»), og gjør et filosofisk og politisk poeng ut av at kvinnen aldri kan reduseres til det siste.

Ideologisk biologi

I dag er det tilsynelatende ikke kontroversielt å hevde at mennesket er et produkt både av våre biologiske og genetiske disposisjoner, og av de samfunnsstrukturene vi inngår i. Vi fødes, vi formes, vi lever og vi dør – ikke bare som biologiske skapninger, men i høy grad også som handlende mennesker med evnen til å treffe eksistensielle valg og moralske beslutninger.

For kvinner har det hatt en enorm betydning at noen har insistert på at «biologi ikke er skjebne». Likevel ser det ut til at fagfolk fremdeles sanker gammel ved når de ber min generasjon av kvinner om ikke å rømme fra biologien selv om samfunnsstrukturene rundt legger opp til det. Det foregår riktignok i mer subtile former i dag. Det er vanskelig å beordre kvinner til fødestuen og kjøkkenbenken uten å bli beskyldt for å være gammeldags. I stedet kamufleres biologisme og familieideologi som «velmenende» folkeopplysning. Igjen og igjen skal kvinner minnes på den biologiske klokken som tikker – at noen av oss har en fullstendig taus klokke er utenkelig.

Felles prosjekt

Hvorfor er det da så viktig å bevisstgjøre kvinner om vår biologi? Kanskje særlig, kan man spørre seg, i lys av at det finnes enda flere barnløse menn enn kvinner i Norge. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (2008) er i underkant av tjue prosent barnløse i femtiårsalderen, mens det samme tallet for kvinner i førtifemårsalderen er tolv prosent. Tallet for menn har også økt langt mer enn for kvinner i perioden 1990–2007. Det vitner om en samfunnstrend som ikke bare gjelder kvinner, men også menn.

For noen er det økonomi som avgjør om valget av barn utsettes, mens det for andre handler om at man ønsker å fylle sitt liv med andre ting. Det å få barn, eller ikke å få det, er en dypt personlig avgjørelse som er komplisert og sammensatt. Selv om det personlige fremdeles er politisk i den forstand at valgene vi treffer foregår innenfor en politisk kontekst hvor incentiver og støtteordninger legger viktige føringer for livskvalitet og reproduksjon, må valget om å få barn eller ikke fremdeles få være privat.

Norske kvinner rømmer ikke fra sitt ansvar når de tar kontroll over egen reproduksjon.

De utøver bare sin soleklare rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp.