GJØR PORTEN VID ELLER SMAL. Biskopen er et levende symbol, et bud om det hellige - for dem som vil høre. For dem er biskopen en portvakt til det hellige. Denne oppgaven kan utføres på ulike måter: Biskopen kan gjøre porten vid eller smal.Biskopen har en posisjon som gjør det mulig å være en moralsk røst i samfunnet. Det er ikke underlig at biskopen som symbol kobles med homofilispørsmålet som symbolsak i kirken og i offentligheten ellers.Biskopens autoritet avhenger i vår tid mer av personlighet enn av formell posisjon eller tradisjon. Det han eller hun sier og gjør, de initiativ biskopen tar, blir viktigere enn å inneha posisjonen.
Hva var det med Stålsett?
Ikke alle bryr seg om biskopene, men påfallende mange brød seg om Gunnar Stålsett da han var biskop i Oslo. Hva var det ved hans måte å kommunisere som biskop, som ga slik kontakt? Som biskop brukte Stålsett sin posisjon, nær maktsentra og medier i hovedstaden. Han beveget seg myndig og målbevisst mellom forskjellige offentlige rom. Noen anledninger la seg til rette for ham. Biskopen i Oslo skulle vie Mette-Marit og kronprins Haakon i august 2001. Fjernsynet trakk hele folket inn i det nære øyeblikk ved alteret. Stålsett fikk fortalt folk noe om nåde, noe som ga gjenklang i lang tid etterpå.
Vanskeligere med Kvarme.
Da Stålsett nærmet seg aldersgrensen, lå Ole Christian Kvarme an til å bli neste biskop i byen. Mange uttrykte frykt for at de ville oppleve kommunikasjonen med kirken vanskeligere med Kvarme som biskop.Det ble en stor sak i offentligheten. Hovedsaken ble Kvarmes avvisende holdning til homofile prester som lever sammen. Ordfører Per Ditlev-Simonsen i Oslo advarte mot Kvarme fordi byen "trenger en romslighet og grad av toleranse i dette mangfoldige samfunnet" (Dagsrevyen 23.12.04).Kvarme har sagt at han vil legge større vekt på møtet med menighetene og samtaler på tomannshånd. Da kan han bli opplevd som en god tilsynsmann av dem han kommer til. Men han vil ikke kunne være det samme bindeleddet mellom kirken og dens mer lavmælte medlemmer, slik Stålsett ble. Da må han ut i mediene.
Kirken og mediene.
Mye av det folk vet om kirken i dag, vet de gjennom mediene. For de aller fleste er det bare gjennom mediene de kan få et inntrykk av biskopen som person. Det bilde som tegnes av biskopen i aviser og kringkasting - og i diskusjoner i mindre synlige offentlige rom som på Internett, kan avgjøre om folk vil ta ham alvorlig eller ikke.Som biskop brøt Gunnar Stålsett ut av de indre sirkler som i praksis begrenser kirken til de menighetsaktive som kjenner kirkens sosiale og teologiske koder. I disse sirklene kan man snakke om medlemmer i folkekirken som "kirkefremmede", og overse lengsler etter tro og tilhørighet til kirken. Biskop Stålsett skar igjennom dette mønsteret. Han ble selv en bro inn til kirken for søkende medlemmer.
Rom for individualitet?
Kvarme kan komme i skade for å kutte kommunikasjonen med store deler av folkekirkens medlemmer. Bak den intense oppmerksomheten om homofilispørsmålet ligger en underliggende kommunikasjonsutfordring til kirken, der mennesker i byen spør om det er rom for individualitet i kirken, i lys av menneskeverd og toleranse.I samtidens "religion" er individet, personen, selvet "hellig". Individet dyrkes i mediene, ikke minst i kjendispressen og i det kommersielle fjernsynet, men også i de seriøse rom. VG og P2 dyrker individet på hver sin måte. Det er mange som leser, ser eller lytter til dette stoffet. Biskopen i Oslo er nær de store mediene i landet. Å møte samtidens kretsing rundt individet i mediene er kanskje biskopens største kommunikasjonsutfordring.
Stålsett: en feiret kjendis.
Den som skal fungere i offentligheten, må være villig til å bli et navn og et ansikt i mediene som folk kan få snakke om. Gunnar Stålsett ble en feiret kjendis i norske medier. Stålsett gikk gjerne rett i tale med folk - gjennom mediene. Han greide å snakke til mennesker som oppfattet seg selv i takt med tidens individualistiske melodi. Biskopen risikerer å bli oversett - eller hengt ut - i det offentlige rom, hvis han ikke fungerer som en mediepersonlighet i redaksjonenes og publikums øyne. Folkekirken må vise seg i "mediekirken".
En inkluderende biskop.
For folk flest er det neppe avgjørende hvordan biskopen evner å fronte kirken i offentlige debatter. Spørsmålet er heller om biskopen fremstår inkluderende og autentisk på skjermen og i spaltene; om biskopen klarer å møte mennesker i deres liv gjennom mediene.En kollega sa til meg om biskop Stålsett like før han skulle gå av: "Jeg kjenner meg inkludert, selv når han snakker på fjernsyn". Hun utdypet: "Det er fordi han ikke stiller noen betingelser. I dagens livsform er det så mange som sier at du ikke er god nok. Når du vet at det ikke gjør noe, da føler du deg inkludert."For at de som søker mot kirken gjennom mediene, skal kjenne seg inkludert, må biskopen bli oppfattet som et menneske med blikk for menneskelivets realiteter. Biskopen må selv fremstå "autentisk".
Brukernes betydning.
Når biskopen både skal fremstå autentisk i storby- og mediekulturen, og samtidig forkynne til tro langs kirkens lange linjer, kan det like gjerne briste som bære.Mye henger på biskopen selv, på hans evne til å forvalte sin rolle og til å kultivere det hellige i storbyen. Dette er likevel bare halve historien. Om det skal briste eller bære for biskopen, avhenger til sist av de mennesker han skal lede og betjene. I et samfunn der autoritet må bekreftes på nytt og på nytt, er kirkemedlemmene på sett og vis brukere av kirkens tjenester.
Å kjenne sin bibel.
Mange venter at biskopen viser vei. Da må biskopen kjenne det terrenget han skal lede i. Det er ikke nok at biskopen kjenner sin bibel. Han må også kunne tyde tegnene i tiden. Han må stadig se seg over skulderen, om dem han skal være veiviser for, faktisk følger ham.Biskopens posisjon i det offentlige rom baseres altså på kommunikasjonsforhold. Hvis biskopens oppgave er å forvalte det hellige i kirkens arv, så ser vi at dette forutsetter et samspill: mellom på den ene side biskopens måte å fortolke og representere det hellige, og på den andre side folks nysgjerrighet og hengivelse. Det hellige er ikke noe statisk, men nyformes og foredles i stadig kommunikasjon.
Må få gjensvar.
Det er ingen selvfølge at kommunikasjon lykkes. En biskop i storbyen kan ikke ta for gitt at han når frem bare fordi han er biskop. Å bære bispekorset er ingen garanti for å bli tatt alvorlig i den urbane mediekulturen. Når biskopen i Oslo går ut i det offentlige rom, må han gå i møte med byens kultur og folks livsformer.Biskopen skal gå med det hellige, men han må få gjensvar i byen. Mennesker som kjenner at de ikke passer inn i biskopens definisjoner av rett og godt liv, kan komme til å trekke seg stillferdig bort fra kirken.Da vil det hellige skrumpe mellom hendene hans.Artikkelen er en kort versjon av et essay som nylig ble kåret til et av de beste i tidsskriftet Kirke og Kulturs konkurranse "Religion i det offentlige rom".
Kommentarer