Nærhet øker nærhet

I Lars Ove Seljestads nyeste roman Fjorden stiller jeg-personen i boken et helt sentralt eksistensielt spørsmål om faren sin:  «Kvifor gir han bort det beste av seg til arbeidet og arbeidskompisane og ikkje til oss heime? Skulle det ikkje ha vore omvendt? Skulle han ikkje ha gitt mor, meg, søster mi og bror min det beste i seg? Kvifor var det arbeidet som fekk det? Kvifor ikkje vi?». Spørsmålet rammer inn hovedtematikken i forholdet mellom far og sønn i boken, samtidig som det peker fremover mot den måten sønnen reproduserer farens fravær til sine egne barn - noe han bannet på at aldri skulle skje. For det verste av alt, tenker jeg-personen, er å bli borte for sine egne barn.

Fremmedfølelse

Seljestads roman er en vakker og vond bok om det å være far og det være sønn, men først og fremst om farskap. I Odda og i Oslo. Og det farskapet Seljestad beskriver er nok godt kjent for mange: En far som vier sitt liv til arbeidet, som aldri svikter og alltid er til å stole på.

Godt likt av arbeidskamerater, men samtidig en beskrivelse av et arbeid som sliter ham ut, og som gir lite energi igjen til familien, om en far som derfor er taus og distansert og blir lett irritert, og som moren til slutt ikke holder ut å leve med. For mange fedre i det siste hundreåret har dette vært et etablert liv - ett liv ute og et annet hjemme. Fedrene hadde to roller å spille, som en far for hjemmet og en far i hjemmet. Mennene jobbet sjelden for seg selv, de arbeidet og slet seg ut for familien og hjemmet. Paradokset var at det hjemmet de jobbet for, ble de gradvis også en fremmed i.

Tapsfølelse og lengsel

Det er denne motsetningen Seljestad beskriver, og den blir forsterket når samfunnet endrer seg så brutalt som det gjør i den tiden jeg-personen i romanen vokser opp, altså 60- og 70-tallet. Fedrene henger ikke med i denne endringen, og deres taushet og distanse i hjemmet blir uutholdelig. Sønnen bærer derfor denne tapsfølelsen og lengselen etter faren med seg hele livet, og først den dagen han sitter ved farens dødsseng, kan han berøre faren slik han aldri tidligere har kunnet gjøre.

Her ved dødsleiet stiller jeg-personen det andre sentrale eksistensielle spørsmålet: «Er du glad i meg, far? Var det eg ville veta». Dette spørsmålet vil han aldri få svar på, for ikke én gang i løpet av livet hans har faren sluppet disse ordene ut av munnen. Og når han ligger der død, er det for sent. Her er imidlertid den vesentlige forskjellen i farspraksis mellom faren og jeg-personen - på tross av fraværet fra sitt eget barn har jeg-personen forsikret barna gjennom å si, gang på gang, at han er glad i dem. For sønnen får barn i vår tid - en tid da farskjærligheten ikke er tabubelagt, men tvert imot forventet. Hvor den kan uttrykkes og sies, og dermed gi barna en annen form for trygghet. Farskjærligheten har hatt mange former opp gjennom historien, men mye tyder på at den industrikapitalismen faren i romanen vokser opp i, er den tiden fedrene følte seg minst til stede i hjemmet. Den demokratiseringen av intimiteten som sønnen vokser inn i er et brudd med denne farsfiguren, men det betyr ikke at sønnen ikke har en rekke nye utfordringer i det han skal forsøke å være både til stede for hjemmet og i hjemmet på samme tid. Noe Seljestads roman også tydelig tematiserer.

Googler jeg «farskjærlighet» får jeg 7500 treff, googler jeg «morskjærlighet» får jeg 62 500. Men det er ikke bare at ordene har stor kvantitativ forskjell, de har også en kvalitativ forskjell. Morskjærlighet vet alle hva er, men hva er egentlig farskjærlighet? «Kvifor var vi ikkje nær kvarandre mens vi begge stod oppreist», spør jeg-personen i Fjorden. Det er denne nærheten som er vanskelig for mange, og det er i tematiseringen av denne vanskelige nærheten at Seljestads bok minner om Karl Ove Knausgårds tematisering av hovedpersonens nærhet til sine egne barn i utviklingsromanen Min kamp. Den skyggen som ligger over dem i arven fra faren gjør farskjærligheten vanskelig.

Kulturrevolusjon

I boken Fatherhood viser Peter Gray og Kermyt Anderson at fedre som står sine barn nær reagerer kroppslig på samme måte som mødre. Også nære fedre produserer større mengder av hormonene vasopressin (fremmer tilknytning), prolaktin (fremmer omsorg) og oksytocin (kjærlighetshormonet) enn menn som ikke har denne nærheten til barn. Dette innebærer at farsnærheten skapes som en kroppslig kompetanse gjennom praksis. Nærhet øker nærhet og lengselen etter nærhet og omsorg.

Den endringen i familien og farsrollen som Seljestad beskriver går langt ut over smelteverkmannens sparsomme evne til å uttrykke kjærligheten og det problematiske «valget»: Å gi det beste av seg selv til fabrikken og arbeidskompisene, og ikke til familien. Det innrammer en aldri så liten kulturrevolusjon hvor både praksis og kroppsliggjort erfaring peker fremover mot en annen form for farskap, hvor fedrene er både nære og tilstedeværende, men også har evne og bevissthet til å uttrykke det. Denne endringen innebærer en vesentlig form for demokratisering av familien og intimsfæren.