Noen må alltid dø

Alle skal dø. Ved å manipulere sluttordet i Jon Fosses Nokon kjem til å komma og gjenta dette ved å variere det personlige pronomen, åpenbares det moderne menneskets holdninger til døden. Nokon - Alle skal nok dø. Men eg ¿

Jeg?

De som har bygget landet, som det heter - landet som etter hvert er blitt til verdens rikeste land har lært seg å formulere sine krav, og fikk nok morgenkaffen i halsen over helsedirektørens klare melding i Aftenposten lørdag 5. juni om at vi bruker for mye penger på å forlenge livets siste fase.

Prislapper

Skal virkelig vi, som andre dødelige har måttet gjøre i alle tidligere generasjoner, og som de fleste her på jorden fremdeles må avfinne seg med, måtte la oss by den slags. Skal man sette prislapper på våre liv, når det nå engang har seg slik at det finnes metoder til å holde oss i live, i nær sagt det uendelige?

Med mine 74 år ligger jeg selv i startgropen, om enn litt i forkant av den truende eldrebølgen. Jeg sitter derfor i glasshus mens det singler omkring meg.

Fraværende

I et historisk speil har døden aldri vært så fraværende som nå. Gjennom middelalderen og frem til begynnelsen av vårt århundre ble Europa herjet av en rekke epidemier; pest, spedalskhet, kopper, kolera, tuberkulose og syfilis. Fra middelalderens populærlitteratur vet vi at i pestens og koleraens tid snakket man mer åpent om døden enn i dag. Sykdom og død fantes overalt. Det var et vanlig syn å se kjerrer fylt med lik ramle gjennom gatene. Vi skal huske at vi som lever i dag er de første generasjoner som kan regne med at alle barna i en familie lever opp.

Beste måten

Hva som har vært den beste måten å dø på, har variert opp gjennom århundrene, holdningene har vært sosialt betinget, avhengig av hvilken stand man tilhørte. Mens bønder hadde tradisjon for å legge seg til og vente på en varslet død, ønsket adelen å dø på slagmarken, slik de gjorde i riddertidens heltedikt og ballader, der forestillinger om døden var til stede i fullt monn.

I dag må vi leve med at gjennomsnittsalderen i Oslo, som ett eksempel, er langt høyere på vestkanten enn på østkanten. Det er dette, og ikke muligheten til å holdes lengst mulig i live ved medisinsk hokuspokeri som er helsevesenets viktigste oppgave; forebyggende helsearbeid i motsetning til kjemisk opprettholdelse utover menneskets livsgitte betingelser. Vi bør minne oss selv på at vi ikke er alene på jorden. Selv om vi er rike er vi en liten bestanddel av arten menneske, og har ingen rett til å forlange behandling i utrengsmål. Dette er hva jeg mener i en alder av 74 år, uten å kjenne til at jeg bærer på noen dødelig sykdom.

Om det holder, når min tid kommer, vet jeg ikke.

Dødsbevissthet

Våre holdninger i dag er kravfulle. Vi vil ikke stå bak i køen. Vi vil stå fremst. Alle vil stå fremst. Ettersom vi har vent oss til å kunne kjøpe de fleste goder, vil vi aldeles ikke ha oss fortalt at vårt liv overhode kan bli for kostbart til å opprettholdes. Selv om det skulle være på bekostning av andres minst like selvfølgelige rettigheter – helsedirektøren nevnte både kronikere og rusavhengige, hvis vi holder oss til vårt land.

Det er langt fra min gamle avdøde leges erkjennelse, da han en gang uttalte at han nå sto i første rekke til «at afmarsjere». Likedan kan man tenke seg at sjøens gamle hedersregel om «kvinner og barn først i båtene» ikke er helt forenlig med praktiserende likestillingsidealer. Og hva med bildet av pater Kolbe som i Auschwitz tok et steg frem der fangene sto på rad for å plukkes ut til døden: Ta meg, sa han, bytt meg ut med den unge familiefaren.

Gripende bilder

Vi er vel dessuten alle vokst opp med gripende bilder av foreldre som løfter sine barn opp og frem for å bli reddet, mens de selv befinner seg i en situasjon hvor de vet de vil dø. Å ha evnen til å se andre som like viktige, eller viktigere enn en selv, blir lett borte når vi har lært å stå på krava fordi vi, av ulike grunner, fortjener det, som vi lærer i reklamen. Et uttrykk min 100 år gamle tante avskydde: Hvis jeg «fortjener å ha det bra», sa hun, må det bety at det er andre som «fortjener å ha det dårlig».

Gammel og mett av dage. Min tante nektet å ta imot annet enn smertestillende. Vekk med dere, sa hun til sykepleierne; jeg er gammel, jeg skal dø, det er min tur nå.

Når dagen kommer, og timen er der, håper jeg at jeg selv vil være like sterk. At jeg er i stand til å fatte forskjellen mellom hjelp mot smerter og ideen om en tilfriskning som ikke vil finne sted, slik gamle heller ikke blir unge igjen, hverken ved den ene eller den andre mirakelkuren.

At moderne medisin ikke skal vise seg å være en forfører bort fra det vesentlige.

Nådetid

Det blir ofte snakket om livets ukrenkelighet i betydningen av å bevare og ta vare på det så lenge de livsvitale organer fungerer. Jeg synes det kan være på plass også å snakke om dødens krenkelse i de tilfellene der man går inn med så høye doser lindrende medikamenter at den syke etter hvert ikke klarer å ta tak i den nødvendige løsrivelsen fra livet og fordypning i det som skal skje.

Den beste hjelp vi alle kan få i sluttfasen, vil etter min oppfatning være hjelp til å leve med at vi skal dø, og til å bruke denne tiden til å gå gjennom livet vi har levd, til å reflektere og kanskje forsøke å bøte på det vi skulle gjort bedre. Til å si farvel til dem vi er glad i, og til livet vi har fått leve.

Det er tid for stillhet nå. For å vende seg innover.

«Herre, spar oss for en brå og vond død», lød den gamle kirkebønnen. De gamle ønsket å beskikke sitt hus før de ble borte.

Oppgjør

Vi ønsker ikke å bruke tiden til oppgjør hverken med oss selv eller andre. Når tilværelsen nå engang er så bestialsk at vi ikke kan unngå døden, hører vi i dag stadig at folk ønsker å falle døde om, uten noe som helst varsel. Vi skulle så gjerne streiket mot hele ideen om en død, men når det ikke er mulig, vil vi altså helst ha en taksten i hodet.

Barnebarn

For å få rede på hvem som har livets rett kan vi spørre oss selv et enkelt spørsmål: Dersom jeg var i en båt på et opprørt hav og et barnebarn var med meg i båten, og en av oss, men ikke begge, kunne reddes. Hvem valgte vi da?

Det dreier seg om barnebarn. Våre og andres. Og om oss som er gamle nok til å befinne oss i «afmarsjeringsrekkene». Noe og noen har alltid måttet dø for at andre skal få leve.