Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede

A LLE MENNESKERS ERFARINGmed et nytt land og en ny kultur avhenger av hva vi har med oss fra før i vår egen kulturelle bagasje. Mitt møte med Norge er farget av den sammensatte bakgrunnen jeg har fra en omflakkende barndom i Vietnam og Midtøsten og et liv som ung voksen i ulike europeiske land. Fra min primære sosialisering fra Vietnam har jeg ervervet et dypt forankret syn om mellommenneskelige relasjoner som en arena hvor høflighet spiller en naturlig og viktig rolle. Faktisk hadde jeg lært at det til en viss grad er evnen til å opptre høflig mot sine medmennesker som gjør et individ til en moralsk person. Med dette verdensbildet som ballast ankom jeg Oslo en januardag i 1972, nygift og klar til å slå meg ned i dette fjerne, eksotiske land.Velmenende venner fra forskjellige hjørner i verden hadde advart meg mot kulden og de mørke vintermånedene, ulv og isbjørn. Men ingen hadde fortalt meg om nordmenns forhold til høflighet: menn som smeller døren rett i ditt ansikt; voksne og barn på busser og trikker hvis ordforråd ikke ser ut til å romme ordene "unnskyld" og "takk"; menn, kvinner og ungdommer som dulter hemningløst i deg med sine ryggsekker eller tråkker på dine tær og bare fortsetter videre, tilsynelatende uvitende om det de hadde gjort. Det lille uttrykket please, s'il vous plaît, por favor, brukes svært sjelden i det norske språk, og nordmenn tyr til forskjellige verbale omsvøp og ikke-verbale signaler for å oppnå den samme effekten som engelskmenn oppnår med et enkelt please; ofte lar de simpelthen være.B LANT UTLENDINGER bosatt i Norge er nordmenns "manglende høflighet" et yndlingstema. Noen få er dypt sjokkert og føler seg krenket, de fleste er bare forundret over at dette stort sett vennligsinnede folk, med et høyt gjennomsnitt utdanningsnivå, og som lever i velstand og fred, tilsynelatende har et så nonchalant forhold til vanlig folkeskikk. Min egen interesse for dette temaet, som i utgangspunktet var bunnet i min personlige bakgrunn, økte etterhvert som jeg innså at det dreier seg om mye mer enn et rent spørsmål om folkeskikk. Nordmenns komplekse forhold til høflighet er som et vindu: gjennom det får vi innblikk i norske forestillinger om en rekke grunnleggende relasjoner og om det som er moralsk og riktig i livet. Første gangen jeg fornemmet at det lå noe viktig bak nordmenns forhold til høflighet, var da flere norske venner, uavhengig av hverandre, kom med den samme bemerkningen om amerikanerne og deres væremåte. Høsten 1972 - det samme året jeg ankom Norge - hadde jeg anledning til å tilbringe tre måneder i New York. Etter nesten ett år i Oslo, hvor jeg for første gang opplevde at å etablere sosiale kontakter kan være en umåtelig vanskelig oppgave, ble jeg overveldet av amerikanernes åpenhet, vennlighet og, ikke minst, høflighet. Eieren av den lille matbutikken ved hjørnet hilste alltid på meg med et vennlig "Hi, how are you today", og han smilte og takket pent når han tok imot betalingen. Det samme gjorde kvinnen i aviskiosken, som alltid ga tilbake vekslepenger med ønsket "Have a nice day". Folk unnskylder seg bare de passerer i nærheten av deg, og første gangen jeg trillet min babydatter i den lokale parken, ble jeg venner med en amerikansk mor på min alder. Etter Oslo ble jeg imponert over at amerikanerne hadde så lett for å slå av en prat med ukjente mennesker og at samhandlinger i en by som var både stor og kjent som voldelig, kunne virke så lett og uanstrengt. Kontrasten til fredelige, men mutte Oslo var stor. Tilbake i Norge fortalt jeg begeistret om mine erfaringer og om de vennlige amerikanerne som aldri vegrer seg for å oppnå kontakt med totalt fremmede mennesker. Til mine entusiastiske beskrivelser hadde mine norske venner den samme korte kommentar: "Men de mener det ikke".T RUSSEL MOT DET KJENTE OG DET ETABLERTE.Jeg har, siden den gang, hørt mange bemerkninger, kommentarer og historier som ga uttrykk for den samme skeptisisme og som viser at nordmenn har et stort sett negativt syn på det som i andre land oppfattes positivt som høflig opptreden. Jeg har selvsagt også truffet nordmenn som deler mitt syn og som ønsker seg mer "utenlandske" tilstander i norsk sosialt liv. Men de er klart i minoritet. Det virker som om evnen til å opptre høflig og vennlig overfor fremmede ikke er blant de sosiale egenskapene nordmenn verdsetter mest.I alle kulturer og til alle tider fremstår den fremmede som et usikkerhetsmoment og en trussel mot det kjente og det etablerte.Dette har gitt opphav til tradisjonen med omfattende gjestfrihet overfor fremmede, som preger flere middelhavssamfunn. Gjestfrihet kan i dette tilfellet sees på som et "forebyggende" tiltak for å avvæpne den potensielt farlige fremmede. Tidlig etnografisk materiale fra tradisjonelle samfunn rundt omkring i verden beskriver en rekke kulturelle mekanismer hvis hensikt det er å ufarliggjøre fremmede ved å plassere dem i en strukturell posisjon hvor de blir bundet av moralske forpliktelser overfor vertskapet og dermed er fratatt muligheten til å skade vertssamfunnet. Dagens amerikaneres høflighet føyer seg inn i denne tradisjonen.Når usikkerheten rår, er det viktig å ta i bruk et universelt repertoar som er lett å tolke, med tegn som signaliserer fredelige og vennlige intensjoner: et smil, utvekslingen av korte rituelle hilsener, eller et spontant "unnskyld" når man dulter borti noen. Slike signaler er med på å hindre konflikter og lette eventuelle spenninger. Disse små, tilsynelatende ubetydelige høflighetsformler er som oljen i det sosiale maskineriet: De bidrar til at møter mellom fremmede i det offentlige rom foregår glatt og problemfritt. Det viktigste ved dem er ikke deres innhold, men deres form, og at de finner sted i det hele tatt.K ULTURELL KODE.Demografiske faktorer forklarer til en viss grad hvorfor nordmenn i sin omgang med andre nordmenn i Norge ikke trenger å forholde seg til høflighet som oljen i det relasjonelle maskineriet. Det norske maskineriet smøres nemlig av noe annet: en relativt homogen kulturell kode.Jeg tror ikke noen vil bestride det norske synet om at amerikanerne "ikke mener det" når de ønsker deg en god dag. Og ingen tror at mannen bak kjøttdisken er genuint interessert i min helsetilstand når han spør "How are you today?". Men mens jeg synes det er hyggelig at vi utveksler disse små, "meningsløse" setningene mellom oss i den korte stund vi har med hverandre å gjøre, ser mine venner og andre nordmenn på dette som et tegn på falskhet. De feller en moralsk dom overfor amerikanerne fordi de sier ting "de ikke mener". Nordmenn opplever ubehag når de befinner seg i posisjonen som mottagere av slike "meningsløse" budskap. Første gangen jeg fikk høre dette, reagerte jeg med forbauselse. Det var vanskelig for meg å begripe at høflighet kan tolkes så negativt. Avstanden mellom nordmennenes reaksjoner på høflighet og min egen reaksjon på dem har vært svært tankevekkende for meg. Den har tvunget meg til å sette spørsmålstegn ved mitt eget syn på høflighet, og å spørre meg selv hvorfor den egentlig er så viktig i den konfusiansk-buddhistiske kulturen jeg hadde vokst opp i. Det ble etterhvert klart for meg at høflighet vektlegges i Vietnam som et sentralt element i opprettelsen og vedlikeholdet av den sosiale, og dermed den kosmiske, harmoni. Med andre ord, vietnamesere verdsetter høflighet, ikke som filosofen verdsetter moralske dyder, men som ingeniøren verdsetter likevekt i et byggverk: for dens systemiske funksjon.Mens det viktigste for meg i høflighetsformlene er deres funksjon, leter mine norske venner etter formlenes mening. De går bak ordene, veier dem, og spør hva som egentlig ligger i dem. De "dypleser" utsagnene og fokuserer på det som blir sagt ("hvordan har du det i dag?") på bekostning av samhandlingskonteksten (møtet mellom to totalt fremmede mennesker i en stor, fremmedgjørende by). Og når de oppdager at teksten er uten dybde - dens mening ligger utelukkende i dens form - trekker nordmenn en forbindelseslinje mellom mangelen på dybde i uttalelsen og uttalerens (fraværende) intensjoner.E KTE OG DERFOR UHØFLIG?Hvis slike "tomme" utsagn er kjernen i høflighet, så er høflighet lik uekthet eller falskhet. Snur vi situasjonen og prøver selv å "dyplese" den norske adferd i det offentlige rom, kan vi hevde at nordmenn, ved å oppføre seg "uhøflig", har til hensikt å vise at de ikke nærer falske intensjoner overfor andre. Budskapet er: "Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig".Et tema som er like populært blant utlendinger bosatt i Norge som nordmenns antatte uhøflighet, er nordmenns økonomiske bruk av verbal kommunikasjon generelt. Den polsk-fødte kulturforskeren Nina Witoszek (2001) benytter uttrykket "kommunikativ gjerrighet" for å beskrive den. Den norske uttrykksmåte er preget av underkommunisering heller enn overkommunisering. Ofte vil underkommunisering rett og slett kunne bety taushet, særlig overfor fremmede.I Norge betraktes bare de relasjonene som bygges langsomt over tid som "ekte" vennskap. Da jeg, etter et par år i Norge, klaget over at det tok altfor lang tid å bli kjent med nordmenn, ble det svart: "Kanskje, men når du endelig lykkes i å knytte vennskapsbånd med en nordmann, vet du at du har fått deg en venn for livet." Det er ingen snarvei i den norske sosiale verden når det gjelder mellommenneskelige relasjoner! En slik kulturell tradisjon er lite egnet til å håndtere overfladiske relasjoner som oppstår under korte møter med fremmede, særlig når disse har en annen kulturell bakgrunn. Her fungerer taushet fra starten av som et mektig hinder.Den funksjonelle tolkningen av høflighet, som oljen som får det sosiale maskineriet til å fungere problemfritt, synes ikke å bli godtatt av nordmenn flest. Sett i et norsk perspektiv er høflighet overfor fremmede kritikkverdig, fordi den er både tom for mening og villedende. Den bekrefter nordmenns mistenksomhet overfor verbal kommunikasjon og det talte ord. Den norske kulturelle tradisjonen kommer til kort når det gjelder overfladiske former for sosial omgang, særlig med fremmede i det offentlige rom.