Norge 50 år i rommet - hva nå?

Romalderen er en ung æra, bare 55 år gammel. Norges inntreden fant sted 18. august 1962 med oppskytningen av forskningsraketten Ferdinand 1 fra Andøya Rakettskytefelt. De fleste forbinder romalderen med spektakulære måneferder og romsonder som utforsker planetene i vårt solsystem. Men opptakten var ikke ønsket om å sende folk ut i rommet eller utforske universet. Den lå i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Ved å sende satellitter ut i rommet demonstrerte begge parter at de hadde teknisk evne til å levere atomvåpen med raketter - hvor som helst på jorden.

Senere har observasjoner med satellitter og romsonder revolusjonert vår forståelse av universets oppbygging og økt vår innsikt i hvordan det utvikler seg.

Månesvermeri

Under 60-tallets månekappløp så vi for oss permanente månebaser og at menneskene ville ha besøkt Mars før århundret var slutt. Nå vet vi at dette bare var drømmer. Ikke noe av dette er skjedd, og det vil heller ikke skje på mange år.

Utviklingen innen romfart og utnyttelse av rommet er skjedd på helt andre felt enn bemannet romfart. I dag griper rommet inn i vårt daglige liv på et vis vi ikke hadde forestilt oss og som vi heller ikke tar fullt inn over oss i dag.

Nyttetenkning

Forsvarets forskningsinstitutt ledet Norge inn i romalderen i 1962. Bak avgjørelsen lå et ønske om å forstå hvordan fysikken i den øvre atmosfæren påvirket radiosignaler. Denne innsikten var viktig fordi det på sekstitallet var radiobølgene som sørget for kommunikasjon mellom fly, båt og land. I dag har satellittene overtatt.

Norge er mer avhengig av rommet enn de fleste andre land fordi vi forvalter store områder, ikke minst til havs langt mot nord. Dette var bakgrunnen for at vi var tidlig i gang med å utvikle kommunikasjon via satellitter. Norge var faktisk det første landet som tok i bruk satellitter til innenlands kommunikasjon, spesielt til Nordsjøen og Svalbard.

Overvåking

Den nasjonale romvirksomheten skjøt fart da vi ble medlem av den europeiske romorganisasjonen ESA i 1987. Begrunnelsen var industriell og knyttet til en effektiv overvåking av havområdene. Siden den gang har Norge deltatt i mange ESA-programmer og har hatt stor industriell nytte av deltagelsen. Statistikken viser at hver krone investert i ESA gir mer enn fem kroner i industrielle kontrakter, enten med ESA eller andre kunder. Romindustrien i Norge er en vellykket satsing.

Internasjonalt samarbeid

Det er dyrt å satse i rommet, og for de fleste land er et internasjonalt samarbeid helt avgjørende. Norsk medlemskap i ESA er, og vil fortsatt være, det viktigste verktøyet for utviklingen av norsk romvirksomhet. Både industrielt, men også knyttet til bruk av rominfrastruktur for overvåking, kommunikasjon, navigasjon og stedfesting. Når det gjelder bruk av operative romsystemer, som navigasjonssystemet Galileo og miljøoveråkningssystemet GMES, er det behov for et styrket samarbeid med EU.

Norsk fremtid i rommet

I ESA er det viktige ting på gang. I november skal nye programmer vedtas av ESAs romministre. Norsk Romsenter har bedt Regjeringen om at vi deltar på et nivå som står i forhold til vår økonomiske styrke. Det vil si at Norges bidrag bør ligge på nær 2,5 prosent av ESAs budsjett.

Begrunnelsen er at Norge er det landet i ESA som har den største brukermessige nytten av rommet. I tillegg er vi et av de få landene i Europa uten store økonomiske problemer. Tyskland har signalisert at de vil styrke sin deltagelse i ESAs nye programmer. Det bør Norge også gjøre.

Privatisering av rommet

I mediene skrives det mye om nye «private» rominitiativ som skal revolusjonere romfarten med romhoteller og ferder til Månen og Mars. Jeg er svært skeptisk til om det vil være tilstrekkelige private midler tilgjengelig til å gjennomføre slike planer uten offentlige bidrag.

Romvirksomhet krever store offentlige investeringer. Dette kan være i form av direkte investeringer, eller ved at staten kjøper av tjenester fra private aktører. I USA ser vi at transport til og fra romstasjonen heretter skal skje gjennom private aktører. I praksis innebærer dette at det blir et nytt ledd i kjeden av romtjenester. Det er mulig at det blir billigere, men det er ikke gitt. USA er bundet opp av at NASAs egne oppgaver skal gjøres i mange stater. En tjenesteleverandør har ikke dette kravet, men kan jobbe på den mest effektive måten.

En tidligere NASA-sjef hadde som visjon at utforskningen av rommet skulle gjennomføres raskere, billigere og bedre. Erfaringene så langt tilsier at det er mulig å kombinere to av disse elementene, men ikke alle tre.

Lange tidshorisonter

Romvirksomhet er et nødvendig verktøy for at moderne og teknologisk orienterte nasjoner skal fungere effektivt. Rommet er også helt nødvendig for å forvalte jorden på en forsvarlig måte. I denne sammenhengen er Norge en viktig aktør med store arktiske havområder og bakkestasjoner langt nord og langt sør.

For Norge er det nødvendig å dekke primære rombehov gjennom internasjonalt samarbeid. Men innen skipsovervåking og andre spesialområder må vi satse på å dekke egne behov enklere og billigere på egen hånd.

Romvirksomhet er ikke bare kostbart. Det tar også tid. For store prosjekter kan det ta 10-15 år fra tanken unnfanges til systemet er på plass i rommet. Dermed vet vi i grove trekk frem til 2025 hvilke satellitter vi har. Disse er i hovedsak videreføringer av tankene om bedre overvåking av jorden og styrking av de operative tjenestene vi er avhengig av; telekommunikasjon, værmelding, miljøovervåking og navigasjon.

Etter 2025 vil både Kina og private aktører være med på å styre utviklingen, men jeg er overbevist om at rent private initiativ ikke vil føre folk til Mars. De offentlige behovene og viljen til å finansiere vil være drivende for romvirksomheten i alle fall de neste 25 årene.

NASA har nettopp landet Curiosity på Mars. Dette er en fantastisk bragd, med en prislapp på om lag 15 milliarder kroner. Jeg tror det er usannsynlig at noe tilsvarende vil finansieres privat i fremtiden. Vi trenger en offentlig romsatsing for å utforske solsystemet, og for å utnytte rommet til allmennhetens beste.