Norge, Stortinget og folkeretten

SOM I OPPOSISJON. SV kom i et uføre fordi partiet trodde man kunne fortsette som i opposisjon, å bestemme selv når man skal følge FNs sikkerhetsråd. FNs sikkerhetsråd har ikke vedtatt noen boikott av Israel. Men SV har valgt å handle som USA ofte gjør overfor en rekke land, kjøre en ensidig boikott.Regjeringen kom skjevt ut fordi den ikke brukte den vanlige ordbruken om at Israel har rett til sikkerhet innenfor internasjonalt anerkjente grenser. FN har trukket opp klare prinsipper for hva som er Israels og hva som er palestinernes land, og aldri akseptert at en av partene har rett til å trekke en grense på egen hånd.

Hvilke "bandittstater"?

Fremskrittspartiets formann kom dårlig ut da han i en debatt på TV kalte Israels naboer for "bandittstater" uten å spesifisere hvem han tenkte på. Nabolandene Egypt og Jordan har tross alt anerkjent staten Israels rett til å eksistere og sluttet seg til alle relevante FN-resolusjoner.Hadde Fremskrittspartiets formann konkretisert sin uttalelse til å gjelde Israels naboland Syria, kunne det forstås. Skjønt USA som først begynte å bruke uttrykket bandittstater ("rogue states"), forlengst har sluttet med det. De ser det ikke lenger som hensiktsmessig å benevne stater på denne måten.

Adskillig forvirring.

Så her ble det skapt forvirring fra mange. Mange utenlandske ambassader må ha lurt på hva som foregikk i landet når fremtredende ledere i regjering og storting kunne uttale seg på denne måten. Prikken over i'en ville vært om Stortinget i all hast skulle ha vedtatt en resolusjon, slik opposisjonen krevde.Norge kom i et uføre fordi mange satte til side FN-vedtak og FN-språk. Akkurat som Midtøsten har kommet i et uføre fordi man i årtier har gjort det samme.Det kan for eksempel ikke være noen tvil om at et av Israels naboland - Syria - har et dårlig rulleblad i forhold til FN-vedtak. Landet okkuperte i flere tiår nabolandet Libanon. Syria har åpenbart også støttet Hizbollah-geriljaen som opererer ut fra Libanon. Hizbollah har angrepet Israel og forsynt palestinske terrorgrupper med våpen helt i strid med folkeretten. Syriske myndigheter er også mistenkt av FN for å ha stått bak drapet på Libanons statsminister Hariri.

Irans politikk.

Iran er et annet eksempel. Ikke bare fordi landet mistenkes for å ville bryte ikke-spredningsavtalen under FN. Men også fordi landet har nektet å godta Israels rett til å eksistere. Irans offisielle politikk er at Israel bør utslettes og jødene kastes på havet. Iran har også støttet Hizbollah i Libanon.Og her er vi ved et meget viktig punkt: En viktig grunn til at president Bush vendte ryggen til palestinerne, var at de hadde tatt imot en hel båt ("Karine A") fullastet med våpen som kom fra Hizbollah. Båten var finansiert av Iran.Og da er vi fremme ved konflikten mellom Israel og palestinerne, som er blitt nesten umulig å løse fordi de to partene har brutt med viktige FN-vedtak og avtaler som de har inngått.

Situasjonen i Gaza.

Israel har trukket seg ut av Gaza, en okkupasjon som i henhold til FNs vedtak var ulovlig. Etter 40 år med økende frustrasjon og sosial nød i Gaza har imidlertid den ytterliggående organisasjonen Hamas, som aldri har anerkjent FNs vedtak og den inngåtte Oslo-avtalen, festet grepet. Det er nå borgerkrigslignende tilstander i Gaza. Oslo-avtalen som Israel og palestinerne inngikk i 1993, har partene selv sørget for å undergrave. Det står nemlig klart i Oslo-avtalen at ingen av partene skal gjøre noe som kan forandre status quo i den perioden de skulle bruke for å komme frem til en endelig fredsavtale. Israel fortsatte imidlertid å bygge bosetninger, noe som nettopp forandret status quo. Målet var tydeligvis å skape en situasjon som de facto ville føre til at store deler av de okkuperte områdene tilfaller Israel.

Bruken av vold.

Det står også i Oslo-avtalen at partene forplikter seg til å løse alle utestående spørsmål uten bruk av vold. Til tross for dette fortsatte palestinske grupper med selvmordsaksjoner mot Israel. De palestinske myndighetene så mellom fingrene med dette. Til slutt undergravet de sine egne ambisjoner om å bygge en palestinsk stat. Det er nemlig umulig å bygge en stat hvis man tillater at private grupper væpnes og opererer på siden av myndighetene. Enhver stat må sørge for at regjeringen har monopol på bruk av fysiske maktmidler.Terroren ga også Israel et påskudd til å fortsette okkupasjonen og sin overdrevne maktbruk mot palestinerne.Det vi ser, er at begge parter har gjort det umulig for seg selv fordi de ikke har fulgt prinsippene i folkeretten, FN-vedtak og undertegnede avtaler. Israel må nå hanskes med flere hundre tusen til dels svært ekstreme bosettere som ulovlig har okkupert palestinernes jord. De palestinske myndighetene er svake fordi de ikke tidsnok slo ned på terroren.

Folkeretten og FN.

I denne situasjonen er det viktigere enn noen gang at verdenssamfunnet holder fast ved prinsippene i folkeretten og FNs vedtak. Resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd slår fast at det må opprettes en palestinsk stat basert på grensene fra 1967. Under Camp David-forhandlingene var partene imidlertid enige om en såkalt "swap" - bytte av land. Palestinerne sa seg villig til å forhandle om å innlemme noen av bosetntingene i Israel mot at de fikk land et annet sted.Dette er imidlertid noe annet enn at en av partene definerer grensen selv basert på hva man mener er "defendable borders". En tragisk historie full av overgrep mot folkeretten fra begge parters side søker Israel å løse ved å bygge sikkerhetsmuren som innlemmer bosetningene i Israel og som skal ha til hensikt å holde terrorgruppene ute. Et forsøk på å rette opp en tragisk historie ved nok en gang å sette seg ut over folkeretten.Fred vil dette ikke gi. Bare økt støtte til de ytterliggående gruppene.

Sterkt parlament.

Norge har i alle år ført en forutsigbar utenrikspolitikk bygd på FN-vedtak. Politikken har vært forankret i Stortinget slik Stortingets forretningsorden slår fast. I henhold til den skal regjeringen drøfte med Stortinget alle viktige avgjørelser. Når det er gjort, er det regjeringens ansvar å sette denne politikken ut i livet.Jeg kjenner ikke noe annet parlament i verden som har en sterkere innflytelse over utenrikspolitikken enn det norske storting. Det er fordi vi holder oss til disse prinsipper og ikke gir oss inn på resolusjonsmakeri.

Undergravende uklarhet.

Det var ikke så merkelig at opposisjonen på Stortinget reagerte på SVs boikott og formuleringene i brevet til Israels regjering og den amerikanske utenriksminister. Men da det ble klargjort at SVs politikk ikke er Regjeringens politikk, og at utenriksministeren sa at norsk Midtøsten-politikk ikke er endret, var det unødvendig med et vedtak i Stortinget. Å vedta en resolusjon i all hast ville først og fremst bidra til å skape uklarhet og undergrave Stortingets rolle. Jeg ser nå frem til utenriksministerens regulære og lenge planlagte utenrikspolitiske redegjørelse i begynnelsen av februar. Der vil han helt sikkert legge frem norsk Midtøsten-politikk i full bredde. Og opposisjonen har ikke bare rett, men også plikt til å gå regjeringspartiene etter i sømmene.

Umulig med to SV-politikker.

I mellomtiden kunne det være en fordel om SV brukte sin partiorganisasjon til å drøfte gjennom sitt forhold til FN i stedet for å bruke den til å fortsette en ensidig boikott som ikke har internasjonal anerkjennelse. For jeg tror ikke det er mulig for SV i lengden å ha én utenrikspolitikk i regjering og én i partiorganisasjonen.Lærdommen for alle som skal være med å forme eller utøve norsk utenrikspolitikk må være at vi som et lite land er fortapt hvis vi avviker fra folkeretten og FNs vedtak. Vi er også fortapt hvis vi bryter de innarbeidede former for dialog mellom storting og regjering om utenrikspolitikken.