Norges skjulte topputøvere

Ingen av de store avisene skrev et ord da Ståle Sandbech for to helger siden sensasjonelt tok tredjeplass i verdens viktigste Big Air-konkurranse på snowboard.

Da Sandbech gjentok pallplasseringen i helgens Dew Tour, fant VG plass til en liten notis - hvor Andreas Håtveits annenplass i twintip-finalen i samme konkurranse er nevnt i én setning under PS. Norske gutter og jenter overpresterer år etter år i verdensturneene både på snowboard og på twintip-ski.

Dette skjer uten at norske medier er til stede, og uten norske selskaper som støttespillere for den utrolige fremgangen norske action sportsutøvere har ute i verden. Vi er vitne til norsk idretts største kulturkræsj.

Henning Andersen, daglig leder, The Arctic Challange

Magnus Slagsvold Støre, trener Heming Adrenalin

Selvgodhet

Nordmenn i alle samfunnslag bader i selvgodhet når vi helg etter helg kasserer inn pallplasseringer i de urnorske idrettene - eller nordiske grener, som de offisielt kalles.

Isolert sett er dette flotte idrettsprestasjoner, men hverken norske medier, norske selskaper eller mannen i gaten reflekterer over hvor marginale disse idrettene er på verdensbasis.

Det eneste som er viktig er at vi vinner. I selvdyrkingens rus er det få som reflekterer over at Norge er det eneste landet i verden hvor langrenn er folkesport nummer 1, og at sporten i store vinteridrettsnasjoner som USA, Canada og Frankrike nærmest er betydningsløs.

Uten pressedekning

Tall fra alpinanleggenes landsforening viser at over 300 000 nordmenn kjører snowboard og twintip. Action sports er også enorme globale fenomener. Ungdom over hele verden holder på til krampen tar dem for å forbedre sine individuelle prestasjoner - hver dag.

 I Brasil er skateboarding landets største aktivitet etter fotball. Surf, skate og snowboard står meislet i den amerikanske folkesjelen.

Vi vet alle hvordan det er å slå amerikanerne i sine egne sportsgrener: nærmest umulig.

Men av og til klarer våre utøvere å utfordre dem - også i innovasjonen twintip.

At slike idrettsprestasjoner skjer uten seriøs dekning i norsk presse er intet annet enn trist - både for utøvere og for det norske folk. Med ett hederlig unntak, har ingen norske medier ansatt journalister med kompetanse på action sports.

Neglisjering

Torstein Horgmo er den største norske idrettsutøveren på YouTube med sine syv millioner treff. Terje Håkonsen er nummer to med fem millioner treff. Hverken Aksel Lund Svindal, Petter Northug eller Ole Gunnar Solskjær er i nærheten.

 Det er ikke vår hensikt å rakke ned på andre sportsgrener, men den gjentatte neglisjeringen av norsk actionsport har foregått så lenge at vi ser oss nødt til å gjøre noen sammenligninger for at folk skal forstå.

Norske prestasjoner i twintip og snowboard kan ikke forbli «et morsomt innslag med spreke gutter som gjør halsbrekkende stunts», sånn på slutten av Østlandssendingen. Mediene har begrenset spalteplass, og den må deles. Det er intet mer enn rettferdig.

Norge må beholde posisjonen

Det er et paradoks at gubbeveldet i IOC er langt mer progressive enn skinasjonen Norge når det kommer til utviklingen av vinteridrettene. I Sochi-OL 2014 styrker snowboard sin posisjon med slopestyle som ny disiplin, mens twintip debuterer med både halfpipe og slopestyle.

 I tillegg snakkes det om innføring av Big Air allerede i 2018, og da sannsynligvis for både snowboard og twintip.

IOC har som mange andre forstått hvilken enorm påvirkning disse sportene vil ha i fremtiden. Flere mener at vinter-OL i Sochi neste år vil bli vendepunktet for global vinteridrett, der snowboard og twintip vil være dominerende.

 Skal Norge være med på utviklingen og fortsatt være verdens beste vinteridrettsnasjon? Vi kan faktisk ikke beholde den posisjonen hvis vi ignorerer de nye idrettene og deres unike kultur.

Dårlig kompetanse

Svært få norske journalister har god nok kompetanse om action sports til å videreformidle det som skjer. Når Torstein Horgmo setter verdens første triple cork (trippel salto-variant) i naturskjønne norske vestlandsomgivelser og hylles av et samstemt globalt actionsportsmiljø, blir prestasjonen stemplet som «uoffisiell» av norsk presse fordi det ikke skjedde under en konkurranse.

Når utøverne i twintip og snowboardkonkurranser klapper for hverandre, representerer det ikke en god konkurransekultur preget av kameratskap og respekt for gode prestasjoner, men useriøs holdning til konkurranse. Mannen i gaten forledes til å tro det samme.

I tillegg ser vi et urovekkende fravær av norske selskaper på sponsorfronten. Til tross for at dette er idretter med de beste norske prestasjoner og mest global appell, ser ingen den unike muligheten som ligger i å være med på utviklingen.

Uten OL-støtte

Ingen norske selskaper har sponsorsjefer som vet nok om dette faget. Samtidig representerer sportene alt idretten og sponsorer etterspør: Indre motivasjon, ung brukergruppe, genuin idrettsglede, økt rekruttering og sterk grad av egenorganisering. World Snowboard Tour har klart å utvikle 400 konkurranser i verden uten noen form for økonomisk støtte fra den olympiske idrettsfamilien.

I en tid da det norske skiforbundet må finansiere rekruttsamlinger for andres landslag for å bevare interessen, er dette mildt sagt et interessant perspektiv.

At norske selskaper med globale ambisjoner i søken etter gode kanaler for markedsføring klynger seg til nordiske grener, i stedet for å kunne ta grep om action sports, sier mye om hvor urnorske vi er. Det er på ingen måte meningen å fornærme noen med dette innspillet, våre hensikter er kun positive. Allikevel mener vi at de tradisjonelle mediene, sponsorene og idrettslederne må gå i seg selv.

Det dreier seg om å åpne øynene for utviklingen, og det handler om respekt for en global ungdomskultur, som også er blitt stor i Norge. Nye briller må på for å tolke tegnene, og da vil mulighetene strømme på.

Om ti år skal Oslo forhåpentlig arrangere vinter-OL igjen, og da vil garantert rangeringen av vinteridrettene se annerledes ut. Hva skal være gullkortet for å vinne OL-søknaden? Langrenn opp Karl Johan, eller Big Air i Bjørvika? Kanskje det er aller best med begge deler.

Mediene viser liten interesse, skriver kronikkforfatterne for snowboard som idrett.