Norsk bort fra universitetene

NORSK SOM SPRÅK for universiteter og forskning er i dag alvorlig truet av utryddelse. Det er mulig naturvitenskapene og endel samfunnsvitenskaper kan leve godt med dette, men for en rekke fag innen humaniora er det en katastrofe. I den grad disse fagene - litteraturvitenskap, historie, filosofi, kunsthistorie osv. - er en del av den større norske kulturen, er dette derfor også en potensiell katastrofe for hele denne kulturen. Birgit Brock-Utnes kronikk i Aftenposten 19.11. ("Avviklingen av norsk fagspråk") bør derfor bare være begynnelsen på en langt bredere kritikk av denne radikale prosessen, som forskerne selv har hatt minimal kontroll over.

Den viktigste årsaken

til denne språkkrisen er at vitenskapelige publikasjoner skrevet på et stort internasjonalt språk nå automatisk og kvantitativt målbart skal gis høyere uttelling enn vitenskapelige publikasjoner skrevet på norsk. Ut fra de foreslåtte modeller utarbeidet av Universitets- og høgskolerådet betyr dette at en artikkel skrevet i et norsk fagtidsskrift uten videre vil telle en femtedelav en tilsvarende publikasjon i et internasjonalt tidsskrift. Dette er et målesystem der spørsmål om kvalitet eksplisitt ikke tas hensyn til, slik at fire meget gode artikler på norsk helt ubønnhørlig vil regnes som mindre verd enn en middelmådig artikkel på for eksempel engelsk (og slike artikler finnes det faktisk mange av). Den magre trøst foreløpig er at det så langt hersker full forvirring omkring de økonomiske konsekvensene (for enkeltforskere og forskningsmiljøer) av dette merkverdige og rent byråkratiske tellesystemet. Det sier seg selv at i et slikt system er det norske språket i utgangspunktet stemplet som sekunda vare. Det å fortsette å skrive vitenskapelige artikler på norsk under et slikt regime er det samme som å si - i regimets øyne - "jeg er en forsker uten ambisjoner", "jeg er en middelmådig forsker", "jeg er verd nøyaktig en femtedel av det mine internasjonalt rettede kolleger er verd". Siden ingen akademikere med respekt for seg selv vil godta dette, vil man enten måtte bekjempe hele regimet eller slutte å skrive norsk.Det er naturligvis ingen som er imot at norske forskere - også humanister - skriver mer på engelsk og andre fremmedspråk, eller eventuelt forsøker å få sine arbeider mer oversatt. Samarbeid med utenlandske forskningsmiljøer er et gode også for humanister. Sikkert burde enda flere doktoravhandlinger og spesialist-artikler vært skrevet på utenlandsk. Poenget er imidlertid dette: For at norsk som universitets- og forskningsspråk skal kunne overleve, må det være absolutt likestilt med de andre og større språkene. På sikt er det usannsynlig at en eliteinstitusjon som universitetet skal kunne se seg tjent med å ta vare på noe som i utgangspunktet er fastlått som av annenrangs kvalitet.Men hvorfor synes da mange humanister at det er viktig fortsatt å kunne skrive også sine mest ambisiøse arbeider på norsk? Hvorfor kan vi ikke akseptere at forskningen allerede er internasjonal og i tiltagende grad vil bli det? Er vi redde for å bryne våre argumenter og funn på lesere i London og Paris?

To hovedsvar.

Humanistisk forskning er ikke, som matematikken, en disiplin som foregår i et universelt forståelig og entydig tegnspråk, men springer tvert imot ut av en gitt historie, en gitt kultur, en gitt situasjon. Skriver en forsker en litteraturvitenskapelig artikkel på norsk, skriver forskeren - enten hun eller han vil det eller ikke - i en tradisjon som omfatter den samlede litterære og litteraturvitenskapelige bevissthet i forskningsfeltet. Francis Bull og hans historisk-biografiske metode, Peter Rokseth med sitt estetisk-filosofiske oppgjør med Bull-skolen, den særegne norske mottagelsen av nykritikk, strukturalisme, dekonstruksjon etc. - alt dette er noe argumentasjonen i en slik artikkel forholder seg til. Skriver man på norsk, skriver man for et norsk og nordisk publikum, og disse leserne har kulturelle forventninger og vitenskapelige fordommer som er helt annerledes enn det for eksempel et engelsk eller fransk publikum har. Skriver man på norsk, skriver man derfor annerledes enn om man skriver om det samme stoffet på fransk eller engelsk. Sier man farvel til norsk som språk, sier man derfor også farvel til norsk som kultur og norsk som sak. Man kan jo se for seg at en franskmann som Roland Barthes eller en tysker som Martin Heidegger skulle ha blitt tvunget til å skrive på noe annet enn morsmålet. På godt og ondt bærer slike forfattere med seg sine respektive lands kulturer og tradisjoner i det de skriver, i tillegg til og dypt integrert i den universelle appell de selvsagt også har. Humanistisk forskning er internasjonal, men den er også regional, og som regel er dette to sider av det samme.Hvem kan tro at førsteklasses tenkning kan utvikles uten et førsteklasses forhold til språket det skal tenkes i?Og hvem kan tro at nordmenn vil kunne utvikle et førsteklasses forhold til for eksempel engelsk, uten fra første stund å ha det som et tilnærmet morsmål? Ut fra logikken i Universitets- og høgskolerådets system vil det være direkte bakstreversk å tilby fremtidige humanistiske forskere undervisning på norsk den dag de kommer til universitetet.Det finnes dessuten ingen internasjonal forskningsfront i litteraturvitenskapen. Det som finnes, er ulike forskningskulturer i ulike land og på ulike språk, samt oversettelse mellom disse kulturene og språkene. Franske forskere bygger seg opp og blir gode og bedre innenfor sitt språk, og tyske innenfor sitt. De bøkene og artiklene som til enhver tid vekker mest interesse utenlands, blir så oversatt, og tverrkulturelle samtaler oppstår. Igjen: Tenk tanken at det i Frankrike eller Tyskland ble opprettet et tilsvarende skille som Universitets- og høgskolerådet nå har opprettet i Norge: Ett poeng for bruk av morsmålet, fem poeng for bruk av et internasjonalt språk. Barthes ville ha måttet skrive fem artikler på fransk for å karre til seg like mange vitenskapspoeng som han kunne ha tjent på å skrive én artikkel på engelsk. Heidegger ville ikke ha vært en av det tyvende århundrets store stilister, men skrevet klossete fransk eller engelsk normalprosa. Tanken er ikke bare uhyrlig, men umulig. Like fullt er det dette overgrepet norske forskere og norsk språk nå utsettes for. Bare en ubegripelig provinsiell kultur - helt uten selvfølelse og nasjonal stolthet - kan la noe slikt skje.

For en bredere krets.

I humanistiske fag er det ofte både uvanlig og uhensiktsmessig å skille mellom forskning og formidling. Hvem henvender humanister seg til når de skriver sine mest ambisiøse arbeider? Av og til er det selvsagt hovedsakelig til fagfeller - for eksempel når det gjelder utviklingen av vanskelige vitenskapsteoretiske poenger eller av nye metodiske terminologier - men stort sett er det den større kulturen som er adressaten. Hvem ville i dag ha hørt om historikere som Halvdan Koht, Jens Arup Seip og Francis Sejersted dersom de hadde skrevet sine bøker på engelsk eller tysk? Har ikke slike forskere bidratt til norsk kultur fordi, og i den grad, de har skrevet på norsk? Det er ingen prinsipiell forskjell på å tvinge humanistiske forskere til å skrive på et fremmedspråk, og å tvinge skjønnlitterære forfattere til å gjøre det. Hvorfor ikke gi Dag Solstad og Liv Køltzow høyere stipend dersom de skriver sine neste romaner direkte på engelsk?Det hadde vært å håpe at Norsk språkråds nylig publiserte utredning "Norsk i hundre!" hadde uttrykt dette essensielle poenget, men her svikter det fullstendig, ved at det "godtas" at norsk svekkes som forskningsspråk så lenge det opprettholdes som formidlings- og undervisningsspråk. Denne rangordningen mellom forskning og formidling er nettopp det som ikke godtas i en rekke humanistiske fag og tradisjoner, der forskningsbasert undervisning er en fanesak. Fremleggingen av et slikt generelt syn på hva forskning er, reproduserer derfor bare den logikken som allerede er utviklet i Universitets- og høgskolerådet. Det er forøvrig også dypt ironisk at Norge i disse dager gir Holberg-prisen til den tyske filosofen Jürgen Habermas. Er det noe Habermas virkelig er kjent for, er det tesen om den teknisk-instrumentelle kulturens kolonialisering av livsverdenen, der en slik instrumentalitet ikke hører hjemme. De nye forskningsbyråkratiske vedtakene er et kroneksempel på slik kolonialisering av universitetsfagenes livsverden og selvstyre: Et byråkratisk problem - hvordan få til en bedre registrering av norske forskeres publikasjoner - har vokst til å bli et frontalangrep på norsk språk og norsk kultur overhodet. Et primitivt og kvantifiserende tellesystem breier seg uten det minste hensyn til forskningskulturenes opparbeidede ideer om kvalitet, samtale og dømmekraft.Professorer i almen litteraturvitenskap