Professorene Einar N. Strømmen og Tore G. Syvertsen påpekte i Aftenposten 27. oktober at vi er på vei mot et samfunn hvor ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet blir kvalt. Problemet er imidlertid ikke at regler presses nedover hodene på folk av myndigheter og byråkrater, men at disse idealene ikke lenger er utbredt i norske forskningsmiljø.

Kunnskapsorientert

I etterkrigstiden var veksten i universitetssektoren preget av et kunnskapsorientert tankesett. Idealene fremhevet verdien av kunnskap i seg selv, for nasjonen Norge og etter hvert også for næringslivet. Den norske velferdsstaten, i store deler av perioden i sterk vekst, bidro til å gi gode vilkår for kunnskap gjennom å opprette stillinger som drev med forskning, skriving, undervisning og veiledning. Personene som fylte disse stillingene hadde stor frihet til å utforme fagfeltene de var en del av, og naturlig nok investerte de mye tid og krefter i dette.

Prosjektorientert

I løpet av 80- og 90-tallet og fremover ble denne logikken gradvis supplert av en tankemåte som fremhevet verdien av forbindelser til forskningsmiljø i andre land, og det å være del av flere prosjekter. Ifølge dette prosjektorienterte tankesettet blir kunnskap verdifull når den skapes i nettverk. De som hadde suksess i å realisere denne tankemåten klarte å danne nettverk, knytte seg til andre som var enda flinkere enn dem selv og fungere som bindeledd mellom ulike forskningsmiljøer.

Fruktbart samspill

Disse to tankesettene eksisterte lenge i et fruktbart samspill, og de eksisterer fremdeles. Selv om mange akademikere i dag vedlikeholder et stort nettverk og er del av ulike prosjekter, har de også mange arbeidsoppgaver knyttet til undervisning og publisering. Arbeidskulturen er travel, kaotisk, og for sarte sjeler kan den nok oppleves som brutal. Likevel legger den grunnlag for et akademisk virke som mange tenker på som ideelt. Systemet var smidig nok til at universitetssektoren kunne vokse og bli til det den er i dag: En plattform for å utdanne en stadig større andel av den norske befolkningen og skape faglige og teknologiske fremskritt som i noen tilfeller er i verdensklasse.

Arbeidsintensivering og fleksibilitet

Den akademiske kulturen som ble muliggjort gjennom disse to tankesettene ble bygd på to forutsetninger: Frivillig arbeidsintensivering og fleksibilitet. Mange akademikere syntes det var OK å jobbe 65 timer i uken fordi de likte arbeidet og fordi jobbutøvelsen ga dem en følelse av frihet. Den andre forutsetningen var at arbeiderne kunne ta raske avgjørelser og avklare spørsmål ute i korridoren. Det at man som akademiker hadde mulighet til å sjonglere litt med tid og oppgaver gjorde det mulig å takle arbeidspresset og løse de allsidige arbeidsoppgavene på en god måte.

Stadig flere jobber i akademiske yrker i Norge. I 2010 var 333 000 ansatt i akademia, mot 261 000 i 2006. Den store rekrutteringen er en av faktorene som gjør at tankesett som tidligere hadde gyldighet kan endres raskt.

Tellekantlogikken

I løpet av de siste ti årene har en tredje logikk gradvis fått økt gyldighet. Tellekantlogikken har sitt opphav i bevilgningsorganers behov for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. Ifølge dette tankesettet har kunnskap verdi når den er basert på velfunderte mål og offentlig godkjente planer. For akademikerne har dette medført detaljplanlegging og rapportering, og forventninger om at forskere skal skrive egne prosjektsøknader og konkurrere med andre om bevilgninger. Logikken har bidratt med flere krav i en hverdag som allerede hadde høyt arbeidspress – og resultatet kan ikke lenger kalles spesielt smidig.

Forenklingens logikk

Et fjerde tankesett er blitt viktig de senere årene. Forenklingens logikk verdsetter kunnskap når den oppsummeres, forenkles og deles opp. Kreative akademikerne lager metoder som gjør det mulig å vurdere besvarelser og artikler raskt og effektivt. Dette er ikke noe negativt, men nødvendig for å takle høyt arbeidstrykk. Logikken spiller også inn når verdien av akademisk formidling gjennom arrangementer som Forskning Grand Prix, Forskningsdagene og deltagelse i tradisjonelle og sosiale medier fremheves. Forenklingens logikk kan ved første øyekast virke ute av stand til å utfordre de tunge akademiske tankesettene beskrevet over. Men forenklingens idealer bidrar til å legitimere tellekantlogikken. De som får unna arbeidet viser at en lett tilnærming til det akademiske arbeidet fungerer. Tellekantene er beviset.

Flere føringer

På 60 år har ingen krav blitt fjernet, mens stadig flere føringer er blitt lagt til. En av de mer betente debattene i dagens universitetssystem, er den som omhandler faglig versus profesjonell ledelse. Tilhengerne av førstnevnte mener at faglig styring er helt nødvendig for å utvikle fagene på en best mulig måte, uavhengig av markedsmakt og trender innen management. Tilhengerne av sistnevnte hevder gjerne at profesjonell styring ville kunne gi bedre håndtering av midler, høyere akademisk produksjon og ikke minst mer fornøyde arbeidere.

Jeg leverte i november doktorgraden "Forenklingens logikk". Om relativt kort tid skal jeg antagelig inn i det akademiske systemet og arbeide. Jeg har fått utvikle mitt eget prosjekt og ta mine egne beslutninger, mens veilederen holdt meg i slakke tøyler. For mitt prosjekt tror jeg dette har vært optimalt. Det som blir avgjørende fremover er imidlertid hva de andre nytilsatte akademikerne mener er viktig. Reell faglig innflytelse er forbeholdt de færreste, i hvert fall de første 15–20 årene av karrieren. For mange nytilsatte fremstår nok dagens akademiske nettverk som like hierarkiske som byråkratiet Strømmen og Syvertsen lenge kunne unnslippe. For disse blir dermed klare rammer og rettferdige arbeidsbetingelser viktigere enn utopiske idealer om frihet – mer styring og en regulert hverdag blir noe som skaper rom og befrir. Det gjenstår å se om det på sikt vil være rom for akademikere som tenker annerledes.