Ny morgengry for kjernekraft?

HVOR GÅR KJERNEKRAFTEN? Mange av verdens 438 kommersielle reaktorer nærmer seg slutten av sin levetid, og nybyggingen uteblir. USA, en energihungrig superkonsument, har ikke bygget et kjernekraftverk siden 1973. Forbundskansler Schrøder kunngjorde i 2000 en gradvis avvikling av de nitten atomkraftverkene i Tyskland. Sverige har vedtatt å stenge sine, og rett før midnatt den 31. mai i år kom de siste kilowatt fra Barsebäck - til dansk jubel. Rivingen av anlegget vil ta åtte år, med oppstart ca. 2020. Men med global oppvarming, varige naturbelastinger og drastisk akselererte energibehov i tiden som kommer, kan det bli morgengry på ny for kjernekraften. Verdens totale energiforbruk steg med 4,3 prosent i fjor, den største økningen på 20 år (Aftenposten 16.06.05). CO2-utslippene har aldri vært større. Samtidig sparer kjernekraft jorden for 600 millioner tonn CO2 hvert år (Cicerone, 2/2005). James Lovelock, mannen bak Gaia-hypotesen om at jorden er egen "levende" organisme, anser at farene knyttet til fortsatte CO2-utslipp er "mye høyere enn noen av farene forbundet med kjernekraft" (forskning.no, 02.06.05).

Ny støtte

Energisuget, null-utslipp av CO2 og Kyoto-forpliktelser, og en velprøvd teknologiform, har skapt nye, overraskende støttekonstellasjoner for atomenergien. Miljøkrigere, teknologer og industrilobbister går nå hånd-i-hånd, på jakt etter den "evige, rene energien". Legg til usikker oljepris - og tilgang - og internasjonal geopolitikk, og alt er klart for annen akt i spillet om kjernekraften. Geopolitikk handler i dag i stor grad om sikker tilgang til sikre energikilder.Nær 30 kjernekraftverk under er oppføring i elleve land, særlig i Asia. Finland bygger, som det første europeiske land, på ny kjernekraftverk. Olkiluoto-3-reaktoren skal være ferdig i 2009. I Storbritannia ryktes det at Blair planlegger ti nye kjernekraftverk, nå som han er trygt gjenvalgt. Også i Russland satses det for fullt. I 2000 tok en gruppe Stanford-forskere for seg kjernekraft som fremtidig energikilde (Sailor m.fl., Science, 19.05.05). For å unngå klimaendringer antok forskerne at utslippene av CO2, som et minimum, må forbli på dagens nivå. Dette på tross av en antatt 50 prosents økning i verdensbefolkningen og en mulig trippling av energibehovet femti år fra nå.

Ambisiøst

. Forskerne tok videre som utgangspunkt at i fremtiden vil en tredjedel av energien komme fra fossilt brensel, en tredjedel fra fornybare energikilder og den siste tredjedelen fra kjernekraft. Dette er i seg selv et ambisiøst mål. Forbruket av olje, kull og naturgass må i så fall ned, og bruken av fornybare energikilder og kjernekraft må økes ti ganger. En faktor ti betyr i nær 4000 nye kjernekraftverk på verdensbasis.Hvor bringer dette oss? Utfordringene knyttet til kjernekraft kan deles i tre: faren for ulykker, behandling og lagring av høyaktivt avfall og mulig kjernevåpenproduksjon. Vestlige reaktorer har nå mer enn 8500 reaktorår bak seg, med én kjernenedsmeltning på Tri Mile Island (TML) i 1979, men uten ulykker med store utslipp av radioaktivitet. Med massiv nybygging og 4300 kjernekraftverk fant forskerne at større ulykker som TLM, statistisk sett, kan skje relativt ofte. Men samtidig slo de fast at moderne reaktorteknologi, automatisering og passive sikkerhetssystemer, reduserer ulykkesfrekvensen. Lovelock har altså kanskje et poeng når det gjelder faren for ulykker.

Avfallet

Hva med så med avfallet? Mye av dette er lavaktivt og relativt greit å behandle. Det er det høyaktive, brukte brenselet som er hovedproblemet. Kravene til behandling og oppbevaring er strenge, og eventuelle stråledoser til befolkningen skal være svært små, også i fremtiden. I dag mellomlagres alt brukt brensel, dels for å kjøle dette ned, dels i påvente av endelige deponier. Ikke et eneste land har ennå etablert sluttdeponi for sitt høyaktive avfall. Globalt er det lagret om lag 270 000 tonn brukt brensel. Kvantaene øker hvert år med 12 000 tonn (World Nuclear Association, Desember 2004). Lagrene vil mer enn fordobles fram mot år 2020, med dagens kraftverk. En storsatsing krever selvsagt økt transport av brensel, flere brenselslagre og muligens alternative lagringsmåter. Amerikanernes planlagte storanlegg i Yucca Mountain, Nevada vil bare romme det brukte brenselet som produseres i USA frem til 2008.Radioaktiviteten vil reduseres over tid. Men lange halveringstider og vedvarende strålingsnivåer skaper - som bruk av kull - dilemmarer i forhold til belastningen vi velger å legge på fremtidige generasjoner, mens godene høstes i dag. Her er det altså uløste problemer for kjernekraften - håndfaste så vel som etiske.

Våpen

Våpenfaren er nok den minst omtalte og mest alvorlige. Det er en lang vei fra kjernekraft til operative kjernevåpen. Men for land med hemmelige atomvåpenplaner er det viktig å etablere nasjonal kompetanse og en plattform for kunnskap og rekruttering. Muligheten til å fremstille kjernevåpen styrkes betydelig med høyt kvalifisert personell innen fysikk og datasimulering. Slik kan sivil kjernekraft, kommersiell eller forskningsbasert, bli et dekke for våpenaktiviteter. Teknologien for sivile og militære programmer er dessuten den samme. Anlegg for anrikning av uran og separering av plutonium kan lovlig etableres, og siden misbrukes. Beholdninger av spaltbart material kan bygges opp over tid, eventuelt med breeder-teknologi for å sikre tilgang til plutonium. Parallelt kan nasjonale rakettprogrammer utvikles. Når tiden så er "moden", kan landet bryte ut av kontrollregimer og relativt raskt skaffe seg atomvåpen. Nord-Korea er sannsynligvis allerede et fullgodt eksempel. Iran kan bli ett. Nettopp for å hindre hemmelige våpenprogrammer kontrollerer det Internasjonale atomenergibyrået, IAEA, sivile kjernekraftaktiviteter. FN-organisasjonen gjør en utmerket jobb, på tross av svært begrensede resurser. Men trusselbildet er i endring og presset på IAEA øker. Flere stater synes å ha kjernevåpenambisjoner. Allerede i dag kan minst 40 land lage atomvåpen. Ikke-statlige aktører har entret atomarenaen som leverandører - og muligens sluttbrukere av atomteknologi.

Kontrollen

Hvor mye plutonium og høyanriket uran bør være i omløp, dersom det finnes terrorister med ønske om atomvåpen? Og hva med stater som Iran? Landet kan bli den ultimate testen for internasjonal kontroll. På tross av nitid oppfølging av IAEA, med det siste innen inspeksjonskrav og -teknologi, krever USA særordninger - muligens med rette. Men er det slik at dagens inspeksjonssystem ikke er godt nok, kan kontrollen av mer enn 4000 nye kjernekraftverk virkelig bli en utfordring. At spirene kjernekraftdebatt i dag er preget av pest- eller kolera-tekning á la Lovelock er i seg selv ikke særlig fruktbart. Verre er det at debatten til dels er passé, før den i det hele tatt tar av. Den har ikke har tatt innover seg nye sikkerhetstrusler. I sin omtale av "sikkerhet" skiller det engelske språk vakkert mellom "safety" og "security". Den forestående kjernekraftdebatten bør gjøre det samme. Dermed kan også Lovelocks betraktninger endres, dramatisk. En atombombe er heller ikke bra for miljøet.