Nye murer vil falle

Året som nettopp ebbet ut, begynte med den arabiske våren. Igjen viste det seg at elitene i Europa og USA hadde feilvurdert situasjonen. Den gjengse oppfatning var at de autoritære herskerne skapte stabilitet. Demokrati var for vanskelig i dette kompliserte området. Men folk ville det annerledes.

Fred for godt

Det samme skjedde rett foran øynene på verdens ledere på slutten av 1980-tallet. Så sent som i juli 1989 var alle Europas statssjefer samlet i Paris for å feire tohundreårsjubileet for den franske revolusjon. De publiserte en erklæring der det het at det ikke ville bli noen nye revolusjoner eller nye grenseendringer i Europa. Freden var endelig kommet. For godt. Fire måneder senere klatret folk opp på Berlinmuren og rev den ned. Nye demokratier oppsto. Men også nye kriger ble startet. Nye grenser ble trukket.

Historiens gang er lunefull. Men et mønster synes å tegne seg. I lange perioder beveger den seg fremover uten særlig store forandringer. Andre ganger akselererer den. Så mye kan da skje at et tiår vil fortone seg som et hundreår. Det er en slik tid vi har vært inne i siden slutten av 80-tallet. Denne perioden er ikke over.

Nye murer skal rives

Jeg holder det som svært sannsynlig at folk vil klatre opp på nye murer og rive dem ned. Muren mellom de gjenværende elitene og folket i Midtøsten/Gulfen og muren mellom kommunistpartiet og folket i Kina er aktuelle kandidater. Det samme gjelder muren mellom Israel og palestinerne.

Rett og slett fordi disse murene strider mot selve tidsånden. Særlig to faktorer har skapt denne ånden: De universelle menneskerettighetene og nye kommunikasjonsmetoder som gir økt makt til folket. Nå spiller denne duoen sammen i en stadig sterkere musikk.

Blant vestlige ledere har man lenge hatt den samme oppfatning om Kina som man hadde i forhold til Sovjetunionen og Egypt – her kan det ikke skje noe nytt. Maktapparatet er for voldsomt både i størrelse og organisering.

Ulogisk og irrasjonelt

Men er ikke de samme faktorene til stede der som startet forandringene i sovjetblokken og senere i den arabiske verden? For eksempel korrupsjonen. I alle systemer som ikke tillater ytringsfrihet, som ikke har en fri presse og som ikke har uavhengige institusjoner, bygger det seg opp ubalanser, maktmisbruk, vanstyre og korrupsjon. Over tid bidrar dette til å gjøre statsstyret ulogisk og irrasjonelt. Det klarer til slutt ikke å løse helt elementære oppgaver.

Det er en annen ting som også er til stede i Kina slik tilfellet var i østblokken og som kom til hele den arabiske verden: Folkets økende bevissthet om menneskerettighetene. I en verden der informasjonen flyter fritt, får folk vite om sine rettigheter. De får kjennskap til hvordan det er i andre land. De kinesiske lederne fortjener anerkjennelse for å ha løftet hundrevis av millioner opp av fattigdom.

Men hvor mange ganger har det ikke vist seg at når teknologien utvikler seg, vokser det frem ny industri basert på en middelklasse som blir mer og mer autonom i forhold til de gamle maktstrukturer. Når den gamle eliten til slutt ufrivillig igangsetter reformer, er det som oftest for sent og for lite. Historien får sin egen dynamikk.

Stor overraskelse

I Russland kom de folkelige protestene mot valgfusket som en stor overraskelse på maktapparatet. Man hadde ikke tatt i betraktning at fjernsynsmonopolet var brutt med Facebook, Twitter og mobiltelefonen. Men Russland har noe som Kina og andre diktaturer ikke har, nemlig frie valg. Folk kan stemme. Dette kan ikke reverseres. Det er bare et spørsmål om å gjøre valgene rettferdige. Slik at det som i andre demokratier blir maktskifter gjennom valg. Veien mot normale demokratiske forhold er staket ut. Landet er vevet inn i det europeiske mennneskerettighetssystemet. Folket vil ikke tillate at man forlater det. Russland vil derfor ikke overraske oss en gang til.

Men Kina er kandidat til å overraske verden med den samme brå forandring som i 1989 og 2011 – med mindre den kinesiske eliten klarer å omsette den enorme økonomiske veksten i demokratiske rettigheter.

Det er lite sannsynlig at Kina kan holde seg utenfor hovedstrømmen: Den dag vil komme da folk krever å bli betraktet som borgere, i en stat som tjener dem, som er helt og holdent deres.

Ofre livet

Det var her det store kulturskiftet i verden inntrådte etter den andre verdenskrig. Mellomkrigstiden var preget av en kamp mellom de store ideologiene. De hadde en ting til felles, nemlig at borgerne ikke bare skulle adlyde, men også være beredt til å ofre livet for den store sak. Målet helliget middelet. Staten ble organisert i henhold til dette. Borgerne var til for staten.

Lederne i Europa og USA etter den andre verdenskrig forsto at freden måtte organiseres etter det motsatte prinsipp. Nemlig at staten er til for borgerne. Borgerne har noen naturgitte rettigheter. Disse rettighetene kommer ikke fra myndighetene eller loven, de kommer fra det faktum at man er menneske. Disse rettighetene ble skrevet ned i den universelle menneskerettighetserklæringen.

Dette universelle verdigrunnlag ble den sterkeste drivkraft for forandring i verden. Det nyttet ikke lenger for makthavere å si at ”det passer ikke her”. Folk ville det annerledes igjen og igjen. Som da demokratiet kom til Hellas, Spania og Portugal. Som da Berlinmuren falt.

Lang overgangstid?

Nå faller murene i den arabiske verden. Overgangstiden kan bli lang i mange tilfeller. Men det nytter ikke lenger å si at den arabiske verden er så spesiell at demokratiet ikke passer der. Det nytter ikke lenger å si at islam ikke er forenlig med demokrati.

Muslimene er i ferd med å gjenoppdage seg selv som likeverdige borgere både innen sine egne stater og i forhold til omverdenen. Det er vanskelig å se at autoritære regimer i området som også bygger sin makt på å forvalte en udemokratisk og undertrykkende form for islam som Iran og Saudi-Arabia, kan overleve i en slik verden.

Det er også vanskelig å forestille seg at sikkerhetsgjerdet som ble etablert mellom Israel og palestinerne, kan opprettholdes. Det strider mot logikken i en verden der alle andre murer rives at dette skal kunne være det siste ordet i striden mellom de to folkene.

Israel og palestinske myndigheter

Europarådet som jeg leder, tar nå initiativ til å knytte både Israel og de palestinske myndighetene til det enorme menneskerettighetsapparatet som de europeiske statene etablerte etter krigen basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjoner og 200 andre konvensjoner. Tunis, Marokko og Jordan har allerede startet en slik prosess. Dette er et konkret uttrykk for hva den arabiske våren allerede har ført til, nemlig at denne delen av verden gradvis knyttes til menneskehetens felles verdigrunnlag.

Historien er ikke til å stoppe. Det er ikke lenger plass til systemer som setter en ideologi eller en religion over de universelle rettighetene.

Nye overraskelser venter. Kanskje allerede nå i 2012.