Om å bli Ingen

Godtar stilltiende. Mobbing handler dypest sett om en grunnleggende mangel på respekt for andre mennesker. Mobbere definerer offeret som Ingen. Kjenn litt på den: Du blir fratatt din personlige karakter og blir Ingen. En person uten verdi. Og du opplever at de fleste rundt deg stilltiende godtar dette.

Jeg vil gjerne fortelle historien om Ingen. Vår familie består av mamma, pappa, ei datter på tolv og en sønn på ni år. Datteren vår begynner på skolen som ei utadvendt og sosial jente. I sjette klasse opplever vi fortvilet at hun er blitt en Ingen. Hva har skjedd?

En av de ukule.

Klassemiljøet utvikler seg gradvis i dårlig retning og preges av manipulerende oppførsel, baksnakking, utestenging, usynliggjøring og latterliggjøring. Noen få elever definerer hvem som er kule, og datteren vår stemples som ukul. Etter hvert vil hun ikke gå på skolen, klager stadig over vondt i hodet og magen, og melder seg ut sosialt. Det er ingen fysiske årsaker til plagene.

Vi tar opp problemene i fjerde klasse, og kontaktlærer sier hun er for følsom og må være tøffere. Vi blir veldig usikre, men prøver å motivere vår datter, som omgivelsene nå definerer som Ingen, til å bli tøffere. Man må jo tåle litt erting. Kontaktlærer tar opp dårlig oppførsel i klassen, og i perioder blir det bedre. Heldigvis har vår datter gode venner utenom skolen, og i helger og ferier er hun frisk og fornøyd.

Avmakt og usikkerhet.

I løpet av femteklasse topper problemene seg. Vi melder inn bekymring for klassemiljøet til tverrfaglig team og ber om at PP-tjenesten kobles på. Snakker gjentatte ganger med helsesøster, kontaktlærer og sosiallærer, men ingen av dem ser at ei tidligere sosial og utadvendt jente er blitt til Ingen. De ser ikke mobbing, men mener det dreier seg om en tøft miljø som de skal jobbe med. Klassen får ikke flere lærere og PP-tjenesten skal ikke kobles inn. Vi føler oss dumme og usikre. Er det kanskje henne eller oss det er noe feil med?

Foreldresamarbeid.

Foreldrene gjennomfører hyggelige sosiale arrangementer for barn og voksne i disse årene for å bedre miljøet i klassen. Flere er bekymret for klassemiljøet og vi arrangerer mammakveld for jentemødrene. Det fortelles om manipulerende oppførsel og usikre unger som gråter seg søvn. De fleste jentene fungerer likevel greit i hverdagen. Alle skal jobbe med barnas holdninger, men vi synes situasjonen er ganske fastlåst og melder fra til skolen nok en gang.

Tiltak virker dårlig.

Fra femte klasse arrangerer skolen samtalegrupper for jentene hos helsesøster, der datteren vår opplever det som krenkende å måtte unnskylde sin væremåte overfor de andre. I sjette klasse er hun en blek skygge av seg selv. Vi føler stor avmakt og fortvilelse.

En artikkel om jentemobbing åpner øynene våre. Den presenterer ny forskning fra Senter for adferdsforskning som viser at skolene mangler kompetanse for å avdekke jentemobbing. Tiltak som iverksettes har ingen, eller i verste fall negativ effekt. Samtalegrupper hos helsesøster frarådes. Artikkelen sendes til kontaktlærer og rektor, og vi ber om umiddelbare tiltak. Først to måneder senere får vi svar om at forslag til tiltak skal diskuteres på et foreldremøte.

Holdninger.

På foreldremøtet forteller sosiallærer at hun har vært inne og observert klassen. Vi får høre en nedslående historie: To tredjedeler av elevene mangler grunnleggende respekt for andre mennesker og behandler den siste tredjedelen respektløst. Tiltaket som skal iverksettes er en rekke nye foreldremøter der det skal jobbes med holdninger. Vi føler at ansvaret pulveriseres og dyttes over på foreldrene. Etter to år med snakk er grensen er nådd og vi bestemmer oss for å bytte skole.

Økende problem.

Det jobbes mye og kontinuerlig mot mobbing på skolene, men det er spesielt vanskelig å avdekke og iverksette tiltak mot den skjulte mobbingen. Tallenes tale er entydig. Senter for adferdsforskning har påvist at mobbing blant barn har økt med 30 prosent siden 2004, tilsvarende 10500 flere barn som mobbes. I samme periode har antall skoler som deltar i antimobbeprogrammer sunket drastisk. Olweusprogrammet og Zero har ifølge Utdanningsdirektoratet dokumentert effekt ved at de reduserer mobbing med inntil 50 prosent. Søknadsfristen for å delta i disse programmene er 28. februar. Jeg oppfordrer herved alle skoler til å melde seg på.

Store omkostninger.

Omdømme kan defineres som etterlatt inntrykk målt over tid. Skolen er en grunnpilar i det norske samfunnet, og det er problematisk hvis omdømmet utvikler seg negativt slik at omverden sitter igjen med et inntrykk av at barn ikke er trygge på skolen og at antimobbearbeidet ikke prioriteres sterkt nok. Mobbing har store konsekvenser, og forskning viser at både offer og mobber er mer utsatt for rusproblemer, psykiske problemer og et kriminelt rulleblad sammenlignet med andre barn.

Annenrangs borgere.

Trygghet er grunnleggende for faglig og sosial utvikling. Opplæringslovens paragraf 9a-3 skal sikre barn et godt psykososialt miljø. Skolen kan ikke skylde på manglende ressurser og plikter å iverksette nødvendige tiltak ved mobbing. Barneombudet har påpekt barns manglende rettsvern hvis skolen ikke ivaretar dette ansvaret. Foreldre har få sanksjonsmuligheter overfor skolen ut over å klage til Fylkesmannen. Skolen får kanskje en ripe i lakken, ut over dette skjer det lite. Arbeidsmiljøloven sikrer voksnes rettsvern ved mobbing på arbeidsplassen. Det er på høy tid å endre lovverket, slik at barn ikke behandles som annenrangs borgere i Norge.

Bytt skole.

Det er tankevekkende at brukerundersøkelser som skolen gjennomførte ikke avdekket mobbing i klassen. Dette viser at kartet ikke alltid stemmer overens med terrenget.

Vi har fått en unnskyldning fra skolen og har skværet opp. For oss var det et lykkelig valg å bytte skole, og datteren vår er ikke Ingen lenger. Hun blomstrer nå både faglig og sosialt. Hvis du har fått en Ingen i familien, og ikke er fornøyd med skolens tiltak, kan du klage saken inn til Fylkesmannen. Er situasjonen fastlåst er det kanskje best å bytte skole hvis det er mulig. Kanskje vet du om en Ingen på din skole? Hvis du bryr deg, spør om du kan hjelpe.

Til syvende og sist er det jo vi foreldre som er de viktigste påvirkerne av våre barns holdninger. Mange opplever det som smertefullt og vanskelig å innrømme overfor seg selv og andre at eget barn ikke fungerer sosialt. Jeg håper at Ingens historie kan bidra til å gjøre dette temaet mindre tabu og skamfylt.

For Ingen finnes – overlatt til seg selv, på altfor mange skoler.