Ondskapens celebritet

At massemorderen i full offentlighet ble fingransket av et kobbel med eksperter og amatører, bygger akkurat den myten terrorister gjerne vil oppnå. Kopende massemedia er alle terroristers våte drøm.

Så er rettsstaten ikke lenger bare en juridisk-politisk institusjon med følere mot folks rettsfølelse, men en direkteoverføring i sanntid. Medias makt pulveriserer de grensene som skal verne allmennheten og gi partene i retten arbeidsro.

I sivilsamfunnet så mange med undring på at de såkalte "aktørene" i rettssalen smiler og prater, diskuterer og diagnostiserer, selv om dette bare skulle være pausebilder som gjengir rettens hverdag. Rettens verdighet til tross - det er bare mediefiksjonens eliter som tror folk flest må følge rettssaken fra time til time.

Den flyten som er journalistikkens varemerke kan gavne ulike aktualiteter, men neppe samfunnets rettssak mot en terrorist. Dette angår ikke journalistisk kvalitet på enkeltbidrag, snarere summen av oppmerksomheten vi har gitt en massemorder.

Glemselens vrakrester

For det som fløt forbi oss hver dag var glemselens vrakrester. Medieflytens hastighet egner seg ikke til å fastholde avgjørende kunnskap gjennom ulike faser av et handlingsforløp. Et eksempel på slik kunnskap kan være terroristers forsett om å myrde for å vinne oppmerksomhet og påføre frykt:

Hvorvidt dette har opphav i sykdom blir revnende likegyldig. Det folkets rettsfølelse krever er uforsonlig rettferdighet og fengselsstraff, ikke en psykiatrisk korrekt domsavsigelse. Rettferdighet også som beskyttelse mot fremtidige illgjerninger.

Kunnskapen om massemorderens onde oppmerksomhetsstrategi dukker opp og forsvinner i journalismens flytende fiksjoner. Slik har tiltalte kunne bli omfattet med celebritetenes fotojournalistikk og ditto notabilitetsspråk: "ABB ankommer rettsalen". "Vi ser her ABB ankomme Oslo tinghus". "Her ser vi ABB konferere med sine forsvarere".

Det virker som om det offentlige Norge ikke har språklige og kognitive redskaper for å oppfatte massemorderens planlagte kobling mellom handling, bilde og ord. Illgjerningene har gjort ordene hans til ødeleggelsesvåpen. I fengselet får han endog utveksle dette ødeleggelsesspråket med likesinnede, om enn sensurert.

Ble dette vår naivitet?

Massemorderen har påført mennesker og fellesskap enorme lidelser. Det er forståelig at fagprofesjonene vil forstå, men allmennheten burde vært forskånet for det virvar av diagnoser som har versert de siste ukene. Hver gang massemorderens "sjeleliv" gjøres gåtefullt, formes den myten han ville oppnå. Forbryterens mentale beskaffenhet er blitt del av den celebritetsbehandling mediene uforvarende og lite reflektert tilbyr denne gestalten i overskrifter og introer. Hvorfor skulle en slik ødelegger bryte sammen i retten, slik noen har spurt om? Han har fått mer oppmerksomhet enn han kunne drømme om, mens terrorbudskapet siver ut i store og små doser fra rettssalen, uke etter uke.

Problemet her er ikke "publikums rett til informasjon", slik det gjerne lyder fra pressens automatiske mobilsvarer. På samme måte som mediepsykiaterne har diskutert kasuset ut fra en rapport, og ikke etter grundige samtaler med tiltalte, diskuterer allmennheten saken ut fra en tilfeldig blanding av direktesendinger, løpende referater og kommentarer, og ikke ut fra den helheten som utspiller seg i retten.

Oslo tingrett burde ta selvkritikk for sin naive "åpenhet", særlig i de tilfellene der massemorderen har fått åpen mikrofon. Tradisjonelle rettsreferater kunne gitt saken større verdighet i mediene. La meg her nevne Tom Egil Hvervens nytenkende kommentarer i Klassekampen som eksempel på den reflekterte distansen øvrige mediene har manglet.

Bedrar vår individualisme? Tror folk flest som pressen at størst mulig åpenhet alltid er en fordel? At mer blir forståelig fordi mye legges åpent frem? Mens vi bare flyter med informasjonsstrømmens vrakrester og holder med siste taler? Dette er i så fall liberalitetens naivitet.

Overoppfylt informasjonsplikt

Massemorderen har rett til å forklare seg i rettssalen, men han har ikke rett til å få formidlet sine vrangforestillinger i offentligheten. Etter alle artiklene og reportasjene om hans "manifest" i månedene like etter 22.7 har mediene overoppfylt sin informasjonsplikt. I mangt og mye har rettssaken blitt en gjentagelse av disse informasjonene og dermed gitt fordoblet oppmerksomhet til et dødsbefengt politisk budskap. Det skulle vært ofrenes sak.

Retten kunne også ha innført strengere billedrestriksjoner. Ved en anke – Gud forby – må dette vurderes. Bilder er identifikasjonens første kilde og etablerer celebritetens aura.

Identifikasjoner? Jeg sikter til kulturelle og mentale mønstre som gjør at vi ubevisst absorberer informasjon vi ikke ønsker. I den sammenheng har jeg tidligere foreslått begrepet "teknatur" om det i oss som identifiserer seg med skjermlekre maskiner og teknologiske virkemåter.

Teknaturen ABB er selvkonstruert. Kjemiske stoffer i blodet før illgjerningen, dehumaniserende krigsmeditasjoner og dataspillidentifikasjoner. Jeg har lest vidløftige forsvar for lekeaspektet ved drapsspillene, men noe vesentlig kan da ha gått oss hus forbi:

Instinktene

Det er ikke det sosiale mennesket som hengir seg til voldelige dataspill, vil jeg hevde, det er instinktene som får re-agere i spillverdenens drapsorgier. Drapsleken i dataspill skjer med sterkere identifikasjoner enn når vi lever og leser litteratur, ser TV og film. Dataspill skjer via hele kroppen, gjennom fingertupper og håndbevegelser, med skuldre som stivner og mager som vrenger seg av behersket sult, med slimhinner som tørker og øyne som blir såre. Fordi hele kroppen deltar i identifikasjonens fiksjoner, kan påvirkningen bli monumental. Dataspill er stillesittende, fascinasjonsbundet og kunne kalles instinktspill. Hvert tastetrykk i et voldelig spill åpner for en mestring som også kan nære følelser av makt.

Jeg tviler ikke på at friske mennesker kan styre de kroppsmentale fascinasjonene, men ensomme og yngre er i denne fasen av teknologiens utvikling i faresonen. Fingre og hender plotter seg frem til sterke illusjoner og øyne blendes av briljante grensesnitt i dette grenseland. Det er når ensomme og ulykksalige kombinerer sine taktile identifikasjoner med hatefulle ideologier og stormannsgalskap at mentale sperrer blir deformert og hatet får sine fryktelige scenarier.

Rettssaken mot massemorderen er derfor også en sak mot forbryteren som teknatur. Da er følelser, mimikk, mentale disposisjoner og anomalier underordnet en kalkulert disiplinering. Med viten og vilje har dette mennesket ødelagt sin siste rest av medmenneskelighet.

En massemorder som bevisst de-humaniserer sine emosjoner, doper seg og gjennom år dyrker dataspillenes taktile voldelighet, har handlet overlagt og tilregnelig, om enn selvsuggerert til det absurde. Etter hans grufulle og erkjente handlinger må Oslo tingrett avsi en forbilledlig dom, blottet for alle eventualiteter.

Hvert fnugg av tvil bør nå komme folket til gode.