Ordet som knebler: Rasisme

YTRINGSFRIHET UNDER PRESS. Noe underlig har skjedd her i landet. Meninger som har vært til å sovne av er blitt kontroversielle. Politiske selvfølgeligheter genererer fiender.Den største selvfølgeligheten - at ytringsfrihet er et prinsipp og ikke et moralsk spørsmål - har på kort tid etablert et nytt skjellsord i det norske språk: "Ytringsfrihetsfundamentalist".Hva er det som har skjedd?

En overfladisk toleranse.

Mye kan tyde på at det er den norske formen for toleranse som gjør seg gjeldende på nye områder. Selv om den er sympatisk og har spilt en viktig politisk rolle, blir det stadig tydeligere at den er for overfladisk og uoverveid til å tåle møtet med samfunnsutviklingen.Vi har sett det utallige ganger: Diskusjonene om det flerkulturelle samfunnet som kollapser før de er kommet i gang. Etter flere tiår med debatt sitter vi handlingslammet tilbake med noen hellige prinsipper, en haug tabuer og et snart uovervinnelig Fr.p.

Frykt og rasisme.

Det mest sentrale ordet i norsk innvandringsdebatt er "rasisme". Hva skjer hvis vi ser nærmere på ordet? Forestill deg bildet av en eldre, lyshudet mann som sitter ved siden av en ung, mørkhudet kvinne med sjal. Over bildet står ordet "rasist".Vis bildet til hvem du vil, hvor du vil. Hvordan tolkes det?Hvor mange vil tenke at den unge kvinnen er rasist? Fremmedfrykt er en mildere variant av ordet, med et enormt bruksområde. Det kan brukes om det meste og de fleste, gjerne om den som ikke er bevisst - eller som skjuler - sine rasistiske holdninger. Å få et budskap til å fremstå som frykt er en effektiv måte å nøytralisere det på.

Kampen om språket.

Stadig flere ord besmittes av rasismebegrepet. Hva som er tidens korrekte omtale av de vanskelige kategoriene "nordmenn" og "innvandrere" er det få som vet. Mange ord og uttrykk har vært lansert, og nesten like mange er blitt latterliggjort. Naturlig nok, siden det er kompliserte forhold de skal dekke.På tross av at språket vårt mangler gode ord på feltet, er det blamerende å bruke gale formuleringer. Feil ordbruk tolkes lett som symptomer på bevisste eller ubevisste holdninger. Politikere fra helt ulike partier er blitt irettesatt for å bruke pronomenene "de" og "vi". Mange oppfatter uttrykkene som en understreking av avstand og ulikhet, og mistenkeliggjøringen er i gang.Selv om tabuer har en viktig historisk berettigelse: et språkområde som er tett belagt med miner, innbyr ikke til mange bevegelser.

Religionsviter i forsvar.

En religionsviter bosatt på Grønland i Oslo mente noe i en Aftenposten-kronikk om islamisme. (Tore Kjeilen: "Jeg er bekymret for Norge", 10. mars).Før han begynner å formulere meningene sine, finner han det nødvendig å bruke en femtedel av kronikken til å fortelle hvor fascinert han er av islam, hvor mye kunnskap og erfaring han har med temaet. . . etc.Hva sier dette om debattkonvensjonene han opererer i? Viser det ikke en fyr som utelukkende befinner seg i forsvarsposisjon? Han sier det rett ut: ". . . jeg er ikke noen fremmedfiendtlig person. . ". Viser det ikke også en debattant som kjenner debattkonvensjonene rundt seg mer enn vel: Du er rasist til det motsatte er bevist. Og beviset bør være sterkt.

Ordet som knebler alle.

Den utbredte - og ikke minst den taust insinuerende - bruken av rasismebegrepet er godt ment. Den skal identifisere blindt hat, avsløre skjulte motiver, urettferdighet og diskriminering og styrke offeret mot maktovergrep, og helst kneble den som kan oppfattes som rasist.Problemet er at ordet knebler alle, ikke minst "anti-rasistene" selv, og gjør enhver debatt til et følsomt spørsmål om hudfarge. Det vanskeligste med rasismebegrepet er at det bærer så sterke historiske konnotasjoner, og påklistrer individer og hele nasjoner identiteter som offer/overgriper, svak/sterk, skyldig/uskyldig.

Fanget av språket.

Man er enten rasist eller ikke, og det er enhver diskusjons oppgave å fastslå hvem som er hva. Slik sett er vi fanget av språk og debattkonvensjoner og terrorisert inn i en lammende "godhetens" todeling - avskåret fra nytenkning og problemløsning. Dette er selvfølgelig bakgrunnen for at landets ellers så hardtslående og høyrøstede politikere blir komisk fomlete og ukomfortable når de en sjelden gang møter en av våre nye landsmenn til debatt.

Det hellige offeret.

Vinterens debatt om ytringsfrihet og religion har vist at mange ikke takler uenighet med mennesker med mørkere hudfarge enn dem selv. Konflikten er som skapt for en tradisjonell og - bokstavelig talt - svart/hvit virkelighetsforståelse.Krenkelser, hudfarge og historie forsterker hverandre og skaper et nærmest hellig offer. Hvem vil være offerets motstander? Hvem vil ligne den som sparker en som ligger nede? Offeret gis på denne måten makt, og en offerdefinisjon er i alle involvertes kortsiktige interesse. Dette er årsaken til at en utenriksminister bruker sin nasjons ytringsfrihet som forhandlingskort, uten å møte krav om å gå av. Dette er årsaken til at vi har operert med dobbeltstandarder i barnevernet og i toleransens navn gitt barn med innvandrerbakgrunn dårligere beskyttelse enn andre barn. Dette forklarer at tvangs-, søskenbarn- og henteekteskap har gitt så langvarig politisk migrene, og at trossamfunn som anbefaler lett konevold og er uklare om dødsstraff for homofile trygt kan motta statsstøtte.

Den komfortable dialogen.

Å tale på vegne av et offer gjør en uangripelig og heroisk. Mange tviholder derfor på offerbildene sine. Spørsmål, krav og konfrontasjon med offeret må unngås, for det kan medføre uønskede og krevende nyanser og forkludre bildet av venn og fiende, hjelper og trengende. Man kan til og med ende opp med ubehageligheten av å få et offer som motstander.Kanskje er det denne redselen som fører oss til et annet sentralt ord i debatten: "Dialog". Hver gang kulturforskjeller blir ubehagelige, lanserer politikere, biskoper og intellektuelle dialogen - uten nærmere spesifisering - som den eneste løsningen.

Ord kan også tildekke.

Men hva står begrepet i motsetning til? Krig? Og hva er det dialogen skal hindre? Konfrontasjon? Krangel?Dialog kan nok løse problemer og skape forståelse, men ord kan også tildekke. Og den stadige insisteringen på dialog kan bli en måte å parkere vanskelige diskusjoner på, eller bli et middel til å sluse vekk ubehagelige spørsmål.Kan det tenkes at konfrontasjon kan være klargjørende? At åpen, tydelig konflikt er mer konstruktivt enn vennlig, vag enighet? Kan konfrontasjon, utfordring og krav være et uttrykk for sann respekt og likeverd? Vil samfunnsengasjerte i alle farger og former snart kunne diskutere verdier, religionsutøvelse, politikk på nye måter - uten alle begrensningene som har omsluttet debattene de siste årene?Tør vi tydeliggjøre uenighetene for å komme videre, eller er toleransen vår fremdeles for skjør?