På historiens skraphaug

Torsdag er det verdens Aidsdag. Samtidig er det 30 år siden vi hørte ordet "aids" for første gang. En "ny og skrekkelig sykdom" som ingen forsto og ingen kunne behandle. Takket være en cocktail av medisiner er hiv i dag blitt en kronisk tilstand man kan leve lenge og godt med.

Spørsmålet for 10 år siden var om en såpass komplisert behandling ville la seg gjennomføre i utviklingsland. Ville pasientene greie å følge opp et behandlingsregime som må tas hver eneste dag resten av livet? Vi i Leger Uten Grenser var blant dem som raskt erfarte at behandlingsresultatene i utviklingsland var like gode som i Vesten. Afrikanske pasienter er like gode til å ta medisinene sine som pasienter i Europa og Nord-Amerika. Tallenes tale er klar: Mer enn fem millioner mennesker lever i dag et tilnærmet normalt liv takket være behandling.

Marius Trøseid, dr. med. Leger uten grenser og Oslo universitetssykehus

FOTO: Greg Rodland Buick

Hvor ambisiøse?

Problemstillingen er ikke lenger hvorvidt behandlingen virker, men hvor ambisiøse vi skal være i den videre kampen mot hiv. I forbindelse med et FN-toppmøte i New York i juni forpliktet verdens ledere seg til å behandle 15 millioner mennesker innen 2015.

Om dette målet blir nådd, kan vi se begynnelsen på slutten av aidsepoken. Foruten å redde 15 millioner menneskeliv, vil spredningen av hivviruset kunne bremses opp såpass effektivt at vi kan slå tilbake epidemien en gang for alle.

Behandling som forebygging

Hivmedisiner redder ikke bare liv, men reduserer smitterisikoen betraktelig ved å fjerne virus fra blodbanen. Gravide som får behandling under svangerskap, fødsel og ammeperiode, føder i dag nesten utelukkende hivnegative barn. Med andre ord: En hivfri generasjon er innen rekkevidde.

De siste årene har en rekke epidemiologiske studier fra ulike deler av verden vist en klar sammenheng mellom bruk av hivmedisiner og reduksjon av hivsmitte på befolkningsnivå. En studie publisert i anerkjente New England Journal of Medicine i august viste at tidlig oppstart av hivmedisiner reduserte smitterisikoen med hele 96 prosent.

Misforstått skille

Det har lenge vært et misforstått skille innen hivkretser mellom forebygging og behandling, og flere steder er det ulike klinikker som deler ut henholdsvis kondomer og piller. Med ny kunnskap om behandling som forebygging er dette skillet ikke bare kunstig, det er direkte medisinsk selvmotsigende. Primærforebygging uten hivbehandling er umoralsk og ineffektivt, og behandling uten samtidig primærforebygging kan gi en falsk trygghet. Hivbehandling i kombinasjon med primærforebygging utgjør derfor den nye hovedstrategien til Verdens helseorganisasjon (WHO) og FN-organet UNAIDS for å slå tilbake epidemien.

Nullvisjon

Vi ser allerede resultatene globalt: Antall nysmittede er blitt redusert med nesten 21 prosent det siste tiåret. Hivepidemien kan dø ut dersom tilstrekkelig mange får behandling i lang nok tid. Visjonen til UNAIDS er å eliminere nysmitte, og delmålet er en halvering innen 2015.

Det er gledelig at også WHO nå fronter dette på verdens aidsdag, som nettopp har slagordet "Getting to zero" – en nullvisjon for nysmitte, aidsrelatert død og stigmatisering.

I 2015 er det beregnet at halvparten av hivpositive i Vesten vil være eldre enn 50 år. Vi bør sette oss som mål at dette blir verdens første og siste hivpositive generasjon. Eller som forsiden i The Economist i juni så slående antyder: "The end of aids?".

Trusselen

Et slikt scenario krever en dedikert, kraftfull og samordnet satsing. Finanskrisen gjør imidlertid at givere nå holder igjen midler til det Globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Flere land, blant andre Swaziland og Malawi, er nå i ferd med å gå tomme for hivmedisiner, og tusenvis av pasienter risikerer å måtte avbryte oppstartet behandling.

Kun få dagers behandlingsavbrudd gir betydelig risiko for oppblomstring av resistent virus, og dette ødelegger for fremtidige behandlingsmuligheter. På sikt kan dette utgjøre en trussel også i vår del av verden. Leger Uten Grenser forsøker så godt det lar seg gjøre å fylle opp tomme medisinlagre i det sørlige Afrika, men i lengden har vi ikke kapasitet til å gjøre dette alene. Det er avgjørende at verdenssamfunnet handler før det er for sent.

Invester nå eller betal for alltid

Under årets hivkongress CROI i Boston var en helseøkonom for første gang invitert til å holde et av hovedforedragene. Budskapet var krystallklart: Det er svært kostnadseffektivt å starte hivbehandling tidligere, før immunsystemet ødelegges og virusmengden i blodet øker. Tidligere behandling betyr flere i jobb, færre sykehusinnleggelser, færre hivsmittede, færre foreldreløse barn.

Finansiering av hivbehandling må sees på som langtidsinvestering, og ikke som løpende utgifter. Hivbehandling skal ikke være en evigvarende hengemyr. Målet på sikt må være at de enkelte land, i takt med økende økonomisk vekst, færre nysmittede og færre syke, selv overtar ansvaret for hivbehandlingen.

Norges rolle

Vi har nå en historisk mulighet til å slå tilbake en verdensomspennende epidemi som har forårsaket ufattelig mye lidelse, skam og død gjennom 30 år. I dag har vi valget om vi fortsatt vil la aids ta millioner av liv eller om vi vil stanse sykdommen i vår tid. I en situasjon hvor europeisk og amerikansk økonomi skjelver, hviler det et spesielt ansvar på Norge.

UNAIDS har beregnet at vi må mer enn doble beløpet vi i dag bruker i kampen mot hiv for å nå målet om 15 millioner på behandling i 2015. Dette vil være første skritt mot nullvisjonen. Dersom Norge fortsatt skal være et foregangsland i kampen mot hiv, forventer vi at Erik Solheim kommer på banen, slutter seg til strategien om behandling som forebygging og setter av en ekstra milliard i året til kampen mot hiv. Det er på tide å hive aids på historiens skraphaug.