Penger på bok

EN BOK FOR EN TIER. Jeg plukket til meg romanen "Armløs slår tilbake" av Lisa Lie fra en kurv utenfor en bokhandel i sommer. Det var et såkalt førsteeksemplar, som bokhandleren er pålagt å ta imot fra forlaget. Han får 70 prosent rabatt på disse plikteksemplarene. Med den opprinnelige prisen satt til 328 kroner tapte bokhandleren likevel 88 kroner på å kvitte seg med boken til meg for en tier.

Et fint lag støv...

Jeg kunne godt ha betalt full pris, for jeg visste at dette var fjorårets kanskje beste norske roman. Andre vet ikke det. De har ikke hørt om bøkene. De orker ikke lese nye romaner, det kommer altfor mange, og begynner noen å lese noe, er det så dårlig at de kaster boken i veggen og slutter å lese overhodet. Derfor hadde fjorårets kanskje beste roman havnet i tierkurven. Det var kommet et fint lag støv på den."Alt det du ser her er søppel," sa bokhandleren og slo ut med armene slik at han favnet alle førsteeksemplarene i butikken. "I morgen selger jeg hele virksomheten." For 30 år siden overtok han etter svigerfaren. Men han ville ikke at sønnen skulle overta noe det ikke var noen fremtid i. De fleste av de gamle bokhandlerfamiliene har forlengst solgt seg ut. De angrer ikke.

Litteraturens død.

Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er ment som et håndslag fra staten til litteraturen, men i virkeligheten har ordningen lagt litteraturen død. Det skyldes enkelt og greit at staten har valgt å stole relativt blindt på "aktørene".Penger fra staten blir anabole steroider for landets største og mektigste forlag. Fra før kontrollerer de ikke bare alt som heter utgivelsespolitikk i kraft av å være så store, men også distribusjon, fysisk og nettbasert bokhandel og bokklubb og gudhjelpe meg til og med selve databasen over alle bøker som kommer ut. I tillegg eier de innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. På papiret ser det så vakkert ut at en eksilforfatter som Chenjerai Hove kan utbryte at Norge må være et fantastisk land hvor staten kjøper inn tusen eksemplarer av alle romaner! I virkeligheten er hele ordningen en blankofullmakt til de største forretningsforetakene i bransjen: Et børsnotert selskap, et familieaksjeselskap, en svenskeid og en danskeid konsernfilial.

Forlagenes markedsmakt.

Da trer visse naturlover nødvendigvis i kraft. Statens innkjøp av bøker fra de store forlagene speiler med mirakuløs nøyaktighet de samme forlagenes markedsmakt.Andre får litt. De som får aller minst, er de små og uavhengige. Stikk i strid med hva man vet, for eksempel i alle andre land, har de store aktørene i norsk bokbransje klart å spre den forestilling at små og uavhengige forlag er useriøse forlag. Når Forleggerforeningen de facto forvalter statens fullfinansiering av medlemmenes roman-utgivelser, blir det naturligvis umulig for andre enn Forleggerforeningens mest sentrale medlemmer å drive seriøst forleggeri. Den logiske sirkel er sluttet.Hvor seriøst blir da forleggeriet?

Sommerlektyre: Førti bøker.

Jeg har i sommer lest førti norske romaner og novellesamlinger, innkjøpt av Norsk kulturråd i 2005. Det er omkring fjerdeparten av alle som ble innkjøpt. Utvalget er tilfeldig, med en overvekt av debutanter, ettersom jeg valgte bort "nasjonale ikoner", forfattere jeg kjenner, og krim. Mine vurderinger av hver enkelt bok er lagt ut på nettstedet www.frittogvilt.no.Det har stort sett vært nedslående lesning, enda mer nedslående enn jeg på forhånd fryktet. Selv om ingen kommer til å gripe inn overfor innkjøpsordningen med det første, fremstår den som et eneste stort rop om hjelp. Det skyldes særlig to problemer:

Like gjerne loddtrekning.

Man tror ikke sine egne øyne når man leser store deler av det Kulturrådet hevder er gjennomlest, vurdert og applaudert. Stikkprøver blant bøker som ikke er innkjøpt, viser omtrent samme kvalitetsrekkevidde som innkjøpte bøker. Vurderingsutvalget kunne med andre ord like gjerne ha trukket lodd.Forlagene har levert inn essay, reisebøker, selvbiografier, artikkelsamlinger og kladdebøker. Dette har de presentert som romaner, og fått innkjøpt som romaner. Ingen har lettet på et øyelokk i hele den prosessen hvor angivelig flere mennesker leser bøkene. Hvordan dette lar seg gjøre, er utenfor menneskelig fatteevne.

Seierstads bestselger.

"Bokhandleren i Kabul" ble innkjøpt som roman. To år senere møtte det norske bokpublikumet den hardt injurierte bokhandleren i Lillehammer. Med sitt nærvær bekreftet han at boka ikke var i nærheten av skjønnlitteratur, om det var aldri så mange usannheter i den. Genreproblemet er kanskje det alvorligste problemet beheftet ved hvordan innkjøpsordningen fungerer i praksis, for man står farlig nær terskelen til svindel når man kaller hva som helst for en roman bare for at det skal gli automatisk gjennom innkjøpsordningen.Samtidig er en av Norges største skrivende begavelser, Niels Chr. Geelmuyden, konsekvent nektet innkjøpt nettopp under henvisning til at han genremessig ikke passer inn. En slik forskjellsbehandling kan bare tolkes som en ubehøvlet maktdemonstrasjon.

Litteraturen lider.

Når storforlagene ved hjelp av generøse statsmidler lykkes i å hindre småforlagene i å utgi skjønnlitteratur, er det litteraturen som lider. Forfatterfabrikker oppstår for å kanalisere unge talenter i ønsket retning. Målet er øyeblikkslitteratur og pallesalg. Store deler av innkjøpsordningen går i dag til denne øyeblikkslitteraturen.Jeg begynte å lese innkjøpte bøker fordi jeg var mildt sagt forbauset over at den første romanen vårt lille forlag utga, et flott og dristig litterært prosjekt, ble nullet, og jeg ville se med egne øyne hva slags bøker som ble kjøpt inn.Da jeg gikk i gang, var jeg overbevist om at det eneste som skulle til var å forandre litt på innkjøpsordningen slik at det kan bli lettere for de små og smale å konkurrere med de store og brede. Men etter hvert som lesingen skred frem, har jeg skjønt at det må sterkere lut til. Det litterære mangfoldet er allerede borte. Alle vil ha Ragde. Ingen kjøper Lisa Lie. Kim Iseki vil om kort tid bare huskes som et svakt ekko.

Tre tiltak.

1) Ordningen bør fjernes helt. De eneste som taper på det, er noen steinrike forretningsimperier som allerede har posisjonert seg for det kommende dødelige slaget om salgsleddene. Fjerner man innkjøpsordningen, må forlag igjen konsentrere seg om å være forlag, og alle stiller likt.2) Niels Chr. Geelmuyden bør få statsstipend, som en kompensasjon for alle fornærmelsene som har haglet over ham fra Kulturrådet og innkjøpsordningen.3) Bokhandler Shah Mohammad Rais fra Kabul bør bes pent om han ikke kan være så vennlig å søke asyl her likevel og kanskje bli den eneste frie og uavhengige bokhandleren i Norge ved siden av Haugenbok.Han kan for eksempel drive bokhandelen i Fritt Ords nye Litteraturens hus (det er Torgrim Eggens meget gode forslag). Der kan man møte ham daglig som et levende eksempel på norske storforlags skamløse utnyttelse av innkjøpsordningen: Folkens, kom og hils på en romanfigur!