Polarisert islamdebatt er farlig

KRITIKK ELLER SVARTMALING? Spørsmålet er bare hvordan man debatterer. Så langt greier jeg ikke å fri meg fra et inntrykk av at de mest kritiske driver en form for svartmaling, i hvert fall så lenge vi begrenser oss til forholdene i Norge. Det er kanskje godt ment: Man tar ekstra kraftig i for å få folk til å høre etter. Men i verste fall kan det forverre problemet. Frykt i passe store mengder kan være nyttig, men blir frykten for sterk, blir det vanskelig å tenke klart. Det blir som å fortelle en person som er forkjølet, at hun har AIDS.Hvor smart er det?

Islam som fare.

Mange debatter har en beklagelig tendens til å bli polariserte. Enten er man hundre prosent for noe, eller så er man like intenst mot. La meg forsøke å unngå det.Jeg forstår at mange ser islam som en fare. Jeg kjenner både sorg og raseri når jeg ser bilder av livredde, unge gutter som piskes og henges i Iran, anklaget for å være homoseksuelle. Jeg regner også med at mange har opplevd noe lignende som det Bjørn Nistad beskriver i studentavisen Universitas når han 8. mars skriver: "Jeg husker hvor sjokkert jeg ble da jeg som lærer opplevde at muslimske gutter unisont erklærte at homofile burde henges, og at norske jenter er horer".Hvem blir ikke sjokkert av slikt? Og hvem føler ikke behov for å slå tilbake?

Relativt god integrering.

Samtidig gjelder det ikke å overdrive problemene. Hvor riktig er det for eksempel å si, som mange gjør, at integreringen i Norge har spilt fallitt?Mitt inntrykk, når jeg sammenligner med andre land, er at vi i Norge har lykkes relativt godt, og at mye ser ut til å gå i riktig retning. Stadig flere med innvandrerbakgrunn, særlig kvinner, tar høyere utdanning, stadig flere tar del i samfunnsdebatten, og stadig flere gjør en positiv innsats for landet. Jeg har også problemer med å kjenne meg igjen i ideen om at det foregår en krig mellom Vesten og islamismen. Jo, det finnes militante islamister som vil ha et islamsk diktatur i Europa.Men å snakke om krig?

Er det virkelig krig?

Her gjelder det igjen at bruken av noen ord kan skape flere problemer enn de løser. For hva kan man ikke tillate seg hvis det virkelig er en krig vi står inne i? Danne motstandsgrupper? Forsvare seg med våpen i hånd? Jeg venter ikke at sindige nordmenn, enten de heter Ola eller Ali, skal bevæpne seg til kamp med det første. Men hva med mer ytterliggående grupper? At disse gruppene er villige til å ty til vold, vet vi. Hva slags legitimering for fremtidige voldshandlinger gir vi dem ikke, når vi bruker ordet krig? Dette er jeg redd for. Derfor fant jeg det også dypt ubehagelig å se Knut Olsen på NRK 14. mars, i en forhåndsomtale for neste dags "Brød og Sirkus", melde at vi i dag befinner oss i en "varm krig mellom Vesten og islamismen". Spørsmålet var ikke om vi virkelig befant oss i en slik krig. Krigen ble ganske enkelt slått fast som et faktum.

Gamle retoriske grep.

Å presentere kontroversielle eller usikre påstander som noe selvfølgelig, er et gammelt retorisk grep. Tore Kjeilen gjør noe tilsvarende når han i en kronikk i Aftenposten 18. mars skriver: "Jeg er redd for hva som kan skje den dagen "etniske" nordmenn oppdager at de har mistet kontrollen over sitt eget land".Kjeilen diskuterer ikke hvor sannsynlig det er at et slikt scenario skal bli virkelighet. Han slår ganske enkelt fast at slik blir det. Og igjen vekkes assosiasjoner til krig og okkupasjon. Men hvilken grunn har vi til å tro at første-, annen- eller tredjegenerasjons innvandrere, den dagen de eventuelt kommer til å utgjøre mer enn femti prosent av befolkningen, vil gjennomføre et politisk kupp og "ta kontrollen" over "oss"? Kjeilen synes å frykte at vi, når det skjer, må si farvel til demokrati, ytringsfrihet og individuell frihet. Men hva slags bilde av nordmenn med innvandrerbakgrunn er det som tegnes opp her?

Blander sammen grupper.

Fremtidsbilder lik det Kjeilen og andre tegner opp, bygger ofte på en - bevisst eller ubevisst - sammenblanding av kategorier som innvandrere, muslimer og islamister. Statistisk sentralbyrå anslår at det i 2060 vil bo mellom en og to millioner første- og andregenerasjons innvandrere i et Norge som da har mellom fem og seks millioner innbyggere.Blant disse vil maksimalt 1,2 millioner ha bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. En snau million anslås å komme fra Norden og Europa. Av dem som kommer fra muslimske land, er det heller ikke alle som er muslimer. Mange er ateister, humanister eller de står for en form for islam som er forenlig med såkalt "vestlige verdier". Bare et fåtall er radikale islamister. Men la oss heller ikke bagatellisere situasjonen. Hvordan skal vi så unngå det?

Løse generaliseringer.

Det første vi trenger, er mer velfundert kunnskap. Det er et problem at så mye av dagens debatt bygger på løse generaliseringer, som når Siv Jensen i den siste TV-duellen med Jens Stoltenberg klagde over at "mange innvandrere vil ikke integreres". Hvor mange er de? Og er det sant at de "ikke vil"?Det hadde også vært interessant å få gjort en undersøkelse av hvor ulike innvandrergrupper står politisk og religiøst. Hvilke syn dominerer når det gjelder demokrati og menneskerettigheter? Og hvilke forskjeller er det eventuelt mellom første- og andregenerasjons innvandrere?

Fremtiden er formbar.

Jeg ønsker også seriøse fremtidsforskere på banen med mulige fremtidsscenarier, så vi slipper at de mest negative scenariene får råde grunnen alene. Vi må heller ikke glemme at fremtiden er en formbar størrelse.Adam Kahane, som har arbeidet mye med scenarieutvikling blant annet i Sør-Afrika, skriver i boken "Solving tough problems" at det viktigste med å lage scenarier, er å bli bevisst i hvor stor grad man kan påvirke fremtiden slik at de verste fremtidsmulighetene avverges.

Økte polariseringer.

Vi vet i dag mye om hvordan vi bygger ned kulturelle konflikter. Vi vet at det i noen tilfeller er nødvendig med krav og sanksjoner for å beskytte viktige verdier. Men vi vet også at en overdreven konfrontasjonsretorikk kan føre til økte polariseringer og hardere fronter, det vil si det motsatte av integrering. Og vi vet at dialogiske tilnærminger har medvirket til noen av de mest vellykkede samfunnsomveltningene vi kjenner i nyere historie, knyttet til navn som Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela. Utfordringen fremover blir å finne den rette balansen mellom sanksjoner og krav på den ene siden, og dialog på den andre. Andre kreative tiltak som kan ivareta og fremme humanistiske verdier i alle lag av befolkningen, ønskes også velkommen.