Prøv å bli en liten Aung San Suu Kyi

Endelig ser det ut for at Aung San Suu Kyi kan komme til Norge og holde sitt nobelforedrag. Det blir en av de største begivenhetene i Nobel-historien. Den gir oss mulighet til å reflektere over menneskerettighetene og hva de krever av oss.

Aung San Suu Kyi står på linje med Dr. Martin Luther King, Nelson Mandela og Andrej Sakharov i Nobel-historien. Og selvfølgelig Carl von Ossietzky.

Fordi Herman Göring fryktet at Ossietzky skulle få Nobelprisen, tilbød Göring ham å slippe ut av konsentrasjonsleiren hvis han oppga sin pasifisme. Men Ossietzky avslo og råtnet der. Albert Einstein, Thomas Mann og Willy Brandt arbeidet for å reise en opinion for at Ossietzky skulle få fredsprisen. Norges Handels- og Sjøfartstidende raste over ideen og skrev at «prisen river ned det som vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og sjøfolk bygger opp». Knut Hamsun var på samme linje. I et åpent brev spurte han Ossietzky om det ikke ville være bedre «å hjelpe Tyskland i en tid da en hel verden flekket tenner mot det tyske folk». Nordahl Grieg som under terroren fra Anders Behring Breivik igjen er blitt aktuell med sitt dikt Til Ungdommen, svarte: «Hamsun vil ha glemsel rundt Ossietzky. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer - den store verdensberømthet som spør og mannen i fangedrakt som ikke kan svare».

Politisk mot

I disse dager kappes politiske ledere om å la seg avbilde sammen med Aung San Suu Kyi. Om ti, eller kanskje 20 år, hva vet jeg, vil de konkurrere om å bli avbildet med Liu Xiaobo også. Men det minner oss om at politisk mot handler om å delta i kampen når den virkelig står, ikke bare når det er behagelig.

Mens rettssaken i Oslo tinghus foregår vil jeg også trekke frem en annen nobelprisvinner: Willy Brandt. Tysklands forbundskansler som knelte foran minnesmerket i Auschwitz. Deler av tysk presse og politikk angrep ham og hevdet at slikt gjør bare en som tenker på Gud. Brandt svarte: «Hva annet skulle et medmenneske gjøre i en sådan stund enn å knele?» Og la til: «Hvordan kan de vite hva jeg tenkte på».

Knele for ofrene

Det er nettopp dette det norske folk har gjort siden 22. juli. Knelt for ofrene. Enten vi tror på Gud eller ikke. Men vi strever alle med å forstå Anders Behring Breivik. Slik som vi for alltid vil streve med å forstå Holocaust.

Det vi kan være sikker på er at Behring Breivik og Holocaust er en alen av samme stykke. Behring Breivik representerer ett enkeltmenneskes galskap, rasisme og fanatisme. Holocaust var galskap, rasisme og fanatisme i system.

Psykiater Johan Scharffenberg advarte i 29 artikler i Arbeiderbladet i 1933 mot nazismen og diagnostiserte Hitler som paranoid psykopat, en profet på grensen til sinnssyk. Det er klare paralleller til Breivik

Ønske om å ødelegge

All fascisme drives frem av mennesker som ikke bare har en politisk idé. De har et indre ønske om å drepe og ødelegge. Ideologien står til deres rådighet. Og de har en profeti som i deres øyne er så viktig at alle midler kan begrunnes.

Etter Holocaust har vi stilt oss det evige spørsmålet: Kan det skje igjen?

Jeg vet ikke, men det er grunn til å ta spørsmålet alvorlig til evig tid. Behring Breivik er ikke alene i Europa. Man kan bare se på Internett. Skremmende mange sier at de er enige i hans analyser selv om de ikke deler hans metoder. Behring Breivik er dessuten ikke enestående i vår samtid. Mange steder på kloden blir uskyldige mennesker utsatt for den samme galskap. Behring Breivik sier at drapene var nødvendig for å spare mange flere i fremtiden.

Det samme tenker de som sender folk inn i selvmordsaksjoner. Eller som blåser av en bombe på et torg eller i en moské. Drapene er nødvendige for den store sak. Men terroren gjør de menneskene som terroren mener å tjene, til politiske gisler. Slik det kurdiske folket er fanger av PKK, palestinerne av Hamas, baskerne av ETA og muslimene av Al-Qaida. Terroren har ikke ført til noe annet enn tragedie. Mer ekstremisme og større motsetninger i verden.

Moderasjon og kompromiss

Med en slik bakgrunn er antagelig den viktigste verdien å kjempe for i vår tid, moderasjon og kompromiss. Det er her de store nobelprisvinnerne kommer inn. «The Lady» hadde styrke etter 20 år i isolasjon til å inngå kompromiss med generalene som isolerte henne. Nelson Mandela strakk ut en hånd til sine fangevoktere. Liu Xiaobo sa i sin forsvarstale i retten: «Jeg har ingen fiender».

Willy Brandt fikk fredsprisen for å starte brobyggingen østover. Han forsto at brobyggingen måtte begynne med å knele.

Når Aung San Suu Kyi kommer til Norge for å holde sitt nobelforedrag vil hun minne oss alle om at det nytter å kjempe med ikke-voldelige midler. Og hun vil minne oss om at vi alle må gjøre anstrengelser for å frembringe det gode i oss og stå opp for noe. På det store og det nære plan.

Hver gang det blåses opp hva Nobelprisen til Liu Xiaobo har ført til for norsk næringsliv, så tenk: Når Liu Xiaobo tåler 11 års fengsel, må da vi tåle dette. Og dessuten å fortsette å insistere på at de beste vennene av Kina er dem som går inn for reformer. Vi har sett det gang på gang, nå nylig i den arabiske verden, at uten ytringsfrihet og uavhengige institusjoner utvikler det seg alltid korrupsjon og maktmisbruk som før eller siden fører til revolusjon.

Verdt å irritere seg?

På det nære plan: Når tiggerne i Oslos gater irriterer, så kjenn etter om det egentlig er noe å irritere seg over. Og fremfor alt, forsøk å sette problemet inn i en større sammenheng. Mange av tiggerne tilhører romfolket. Den største og mest undertrykte og forfulgte minoritet i dagens Europa. Vi vet at det var hatet mot minoritetene som skapte Holocaust. Vi vet også at dette var grunnen til at Winston Churchill tok initiativet til Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen som etablerte et stort apparat for å sikre menneskerettighetene på Kontinentet. Freden måtte etter hans mening bygge på menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper. Det var ikke nok med gode hensikter. Som Jean Monnet sa: Ingenting er mulig uten mennesker, men ingenting varer uten institusjoner.

En av de nyeste konvensjonene i dette byggverket dreier seg om menneskehandel. Det bærende prinsipp i den er at de som er offer for menneskehandel har krav på beskyttelse, ikke utkastelse.

La oss spørre oss selv: Innbyr tiden vi lever i med økende rasisme og nasjonalisme til at vi skal la bilder av romfolket som blir sendt ut av rike Norge, sirkulere over hele Europa.

Tiden vi lever tilsier at vi prøver å løfte oss til større høyder enn å irritere oss over dem som tigger av vår enorme rikdom. Vi bør heller prøve å bli en liten Nelson Mandela eller Aung San Suu Kyi.