Raseriet skal ikke undervurderes

I juridisk forstand er man enten tilregnelig eller utilregnelig, gal eller normal. Når spørsmålet om tilregnelighet har kommet til å dominere rettssaken mot Anders Behring Breivik er det likevel neppe av hensyn til saken (som er opplagt), men av hensyn til publikum. Dersom korstogsmannen er gal vil vi andre få vår normalitet bekreftet, og det foruroligende kan arkiveres som en forferdelig, men naturlig hendelse, en kreftsvulst eller et jordras, forståelig i kraft av sin mangel på mening.

Lisbeth Salanders raseri

For at et menneske kan fungere i arbeid og samfunn må visse impulser holdes tilbake. I litteraturen er det ikke nødvendigvis slik. Uten risiko kan vi der kjempe for høye idealer og tilfredsstille mørke drifter, gjerne på én og samme gang. Grov vold er herlig - når offeret fortjener det, som de kvinnehatende mennene i Stig Larssons thriller. KGB-agenter og blonde beist er uvanlige, men det er ikke voldsfantasiene. 22 millioner solgte bøker er beviset. Lisbeth Salanders raseri er forståelig, i noen grad også lesernes. Eller? Kan vi være sikre på at det bare er berettiget harme som vekker voldsimpulsene? Kan det være slik at millioner vanlige mennesker bærer på et raseri de - vi - ikke vedkjenner seg/oss siden det ikke har noen grunn, men som utløses når en årsak viser seg, om enn i en aldri så usannsynlig historie?

Basert på vold

Samfunn er basert på vold, religiøse ritualer er offerhandlinger som har kanalisert volden, slik kunsten gjør i dag. Raseriet blir ikke borte med velferd og demokrati. Staten tilrettelegger våre liv fra fødeavdelingen til krematoriet. Men dermed utsetter politikerne seg også for barnets frustrasjon når det for hvert nytt gode oppdager at det likevel ikke var dét som var lykken. 60-tallets «ungdomsopprør» var et overskuddsfenomen som vendte seg til desperasjon da forhåpningene ikke ble innfridd. Optimismen forvandlet seg til drømmer om sus og dus eller også om rigid orden: På den ene side hasj, på den andre Mao.

Drømmer om å bli idol

Mens bestemødrene kjempet for stemmerett og fri utdannelse, drømmer barnebarnet om å bli idol: Se meg! Elsk meg! Menneskets storhet og forbannelse er at det krever mer enn det på noen måte er mulig å få. Frustrasjonen over ikke å få det man vil og må ha for å bli helt lykkelig vokser med hvert (motvillig) kjærlighetsbevis. Det barnet som gjør som foreldrene sier, elskes ikke for sin egen skyld. Det blir usynlig. Å være elsket er å bli elsket til tross for sin dårlige oppførsel. Tvil og selvforakt krever stadig nye bekreftelser.

I sine mildeste former er det snakk om likegyldighet og forakt for det gode, men kjedelige liv. Tendensen er synlig overalt i ekstremsport og ekstrem adferd, farlige droger, farlige miljøer. I ytterste fall blir det et spørsmål om alt eller intet: Får jeg ikke full kjærlighet, kan det være det samme!

Gjenstår hatet

Om det er nødvendig å holde tilbake de destruktive impulsene, er det ikke like sikkert at det gjelder å skjule dem, fremfor alt ikke for seg selv. Dermed er vi tilbake til enmannshæren Behring Breivik, stjernen i sitt eget «reality»-show. Hvorfor har så mange følt behov for å ta avstand? Er det nødvendig å tilkjennegi at man er mot massedrap, eller å distansere seg fra en ideologi selv rasister avviser, siden den virker mot sin angivelige hensikt? Gjenstår hatet. Det som fremstilles som årsak, er virkning: Rasjonalisering; det blinde raseriet er motiv. Dét skal man til gjengjeld ikke være så rask til å marginalisere og fraskrive seg.

I tiden etter 22/7 har to stemmer skilt seg ut, ikke for å solidarisere seg med drapsmannen, men for å undersøke det som normalt (!) avfeies som utilregnelighet eller ondskap. Den ene er Karl Ove Knausgård som allerede i tittelen på sitt verk, Min kamp, knytter an til en kunstnerspires selvbiografi. I åpen polemikk mot dem som har dømt den unge Hitler for den senere førers forbrytelser, går Knausgård inn for å forstå. Det han da oppdager er alminnelig utbredte følelser som under uheldige omstendigheter kan få ulykksalige konsekvenser. Den andre er Cornelius Jakhelln, hvis «indre fascist» og black metal-band Sturmgeist leker med følelser, fantasiuniformer og symboler av den typen som figurerer i tidenes rettssak, og som i 2007 inspirerte en finsk skolemassakre.

Raseriets randsoner

Jakhellns Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi kom i likhet med Min kamp6 ut rett etter 22/7. Med sitt fokus på tabubelagte følelser er det en skandaløs bok - uten avledninger i form av selvforsvar, avsvergelse eller fordømmelser. Ved å presentere seg som «kulturell viking», etter hvert med dikt på «høgnorsk» à la Ivar Aasen, signaliserer Jakhelln en bokstavelig forståelse av den nasjonale identitet, grunnvoll for morsmålsfaget «Nordisk språk og litteratur». Viktigere er likevel hans forsøk på å sette navn på det unevnelige, på raseriet og dets forbindelse til mer kjente og mindre ekstreme følelser. Fordi det er en forutsetning for dialog!

Med sin kortslutning av dataspill og blodtørst er ridder i egen innbilning Behring Breivik ikke interessant, men det er dikterne Knausgård og Jakhelln med deres selvbiografiske rapporter fra raseriets randsoner. Den senere skriver: «Jeg kan bare anta at Sturmgeists rasende setninger gir uttrykk for tilnærmet vanlige tankehandlinger, at de kjennetegner psyken til den normale person oftere heller enn ikke.» Og han spør: «Kunne raseriet ledet meg, en ung, nordisk mann med filosofisk utdannelse, inn i en radikaliseringsprosess med drap eller selvmord som mulig resultat?»

Raseriet som motiv

Hva jeg med dette har villet peke på, er raseriet som motiv bak diverse former for umotivert adferd, at raseriet er en kraft langt mer utbredt enn folk vil se, og at det kan forklare slikt vi avfeier som tilfeldigheter, moraliserer som karakterbrist eller mystifiserer som ondskap. I sjeldne tilfeller kaller destruktiv adferd på forskrudde rasjonaliseringer, noe som ikke innebærer at vi bør ta slike «ideologier» som årsak. Det blinde raseriet derimot skal vi ikke undervurdere. Det er ingen politisk eller metafysisk størrelse, men noe banalt, infantilt og allestedsnærværende. Som bare venter på en sak, god eller dårlig.