• Grethe Bøe-Waal sammen med sin gode venn Erik Ador. Han tok sitt liv i 2003.

    FOTO: Privat

Rasismens pris

Første gang jeg møtte Erik var vi 5 år gamle. Jeg må innrømme at mørk hud var uvant, men så lærte jeg de syv forløsende ord «do you want to play with me?» 

For hvert bilde jeg ser av terroristen som iskaldt myrdet 77 mennesker sist sommer, minnes jeg en mild, ung mann som het Erik Ador.  Han ble født i Manila i 1971 og lagt i en krybbe i veggen til et barnehjem.

Senere ble han adoptert til Norge. Vi vokste opp sammen og han var som en bror for meg.  Han er min barndoms prins. 

Erik Ador tok sitt liv høsten 2003.

Terroristen hadde rasisme og hat mot det multikulturelle som beveggrunn. Ansporet av et internasjonalt nettverk av likesinnede utførte han den grusomste terrorhandlingen i Norges historie. Hans ekshibisjonistiske massakre avdekket en stinkende kloakk av nyfascistiske strømninger som infiserer Norge.

Hvem er vi egentlig?

Det får meg til å spørre:  Hvem er vi egentlig? Terroristens suksessfulle selviscenesettelse og medienes affektregi gjør at vi påtvinges detaljer fra rettssaken og det byr meg imot.

For i støyen drukner stemmene til alle offer for rasisme.

Grusomhetene har utløst en epidemisk opphisselse som tar fokus fra det faktum at den fascistiske og rasistiske kreftsvulsten vokser i Norge, Russland og Europa. Slik ekstrem islamsk fundamentalisme gjør det andre steder. 

De som sprer hat drar næring fra den frykt avmakt skaper. Men hva skaper slikt hat? 

Barn og det fremmede

Første gang jeg møtte Erik var vi 5 år gamle. Jeg må innrømme at mørk hud var uvant, så jeg kløp litt i huden hans og konstaterte saklig «fint skinn».

Ikke snakket han norsk og vi var et umake par der jeg våryr løp rundt uten sko i april og han stod med pene sko han ikke ville skitne til.  Men så lærte jeg de syvforløsende ord «Do you want to play with me?» 

Vanskeligere er det ikke for to unger å møte det fremmede.  Sekunder senere tumlet vi av sted i lek, en lek som fortsatte gjennom barndommen og som jeg på sett og vis har portrettert i spillefilmen Titanic’s ti liv, som var dedikert til Erik Ador og nå også i TV–serien med arbeidstittel Sameland for NRK.

Ydmykelser

Jeg levde lenge i lykkelig uvitenhet om de ydmykelser Erik måtte venne seg til. Jeg var endog litt sjalu når gamle damer så medlidende på ham, ga ham 5 kroner og klappet ham på det sorte håret.

Jeg skjønte ikke hvorfor han syntes det var teit og satte opp mitt mest lidende blikk i håp om tilsvarende avkastning. Uten hell.  Først når vi begynte på skolen innså jeg hvor utkrøpne folk kan være.

Det var lærere som begrunnet skrivefeil med at «sånne som ham» ikke vet bedre.  Eller barn som lurte på om han var så brun fordi han ikke vasket seg. Jeg var rasende og rappkjeftet mot hans plageånder, men skjønte raskt at det var enda mer ydmykende for ham.

Erik løste problemet med andres fordommer ved å bli tilsynelatende perfekt. Han var veloppdragen, høflig og til alt overmål kjekk. 

En sommerdag gikk Erik og jeg over broen fra Nordlandet til Gomalandet i Kristiansund, ved enden sto fem eldre gutter med moped.  En av dem var en gutt jeg var superforelsket i.

Jeg ble nervøs og grep Eriks hånd, men han dro den raskt til seg. Jeg forsto først hvorfor når vi kom nærmere.

Guttegjengen så rasende på oss og han jeg var forelsket i superte spydig «Har du fått deg sotrør Bøe?»  Jeg kunne kjenne Eriks skam og frykt og jeg ble stum.

«Visste ikke at du likte niggere, Grethe» fortsatte han før han spytta i retning Erik.

De andre gutta lo, startet mopedene og kjørte et par runder rundt oss før de satte over broa.  Mitt eget raseri ble overdøvet av Eriks tause skam.

Vi kunne sagt noe, gjort noe med dette sammen, men han lo det hele vekk og sa at fyren bomma med spyttinga, han traff bare skoen. 

Jeg lo med, jeg visste ikke bedre. 

Alvoret

Det virkelige alvoret gikk opp for meg da vi som tenåringer satt hjemme ved kjøkkenbordet hos meg og pratet, slik vi så ofte gjorde. Han fortalte at på vei hjem fra fest tok han med seg en stokk, for det var så mange som ville banke ham.

Det er så vondt å tenke på nå, hvor redd han må ha vært, hvor livredd en guttunge er når folk han ikke aner hvem er vil banke ham fordi han er «utlending» i det eneste land han har vokst opp i og kjenner. 

Han skammet seg over sin avmakt og han fikk meg til å sverge at jeg aldri skulle si dette til noen. Jeg angrer bittert på at jeg ikke har brutt denne eden før nå.

Etter hvert fortalte han meg mindre og mindre, han ville skåne meg. Selv var han merkelig lite aggressiv, bare trist. Erik jobbet på flyplassen i Kristiansund og siste gang jeg så ham, kom han til meg med flybilletter som han hadde hjulpet meg med å booke om.

Jeg husker han nølte og sa «Synd vi ikke rakk å prate Grethe». Jeg så han var lei seg og ga ham en god klem. «Vi tar det igjen neste gang!» Stort kyss på kinnet, og av sted fløy jeg.

Det siste jeg hørte var at han hadde vært i trøbbel, det var noe med damer og noen som banka ham fordi han var mørk. Så hørte jeg ikke mer før jeg fikk mitt livs vondeste telefon. «Grethe, Erik har tatt livet sitt».  

Svik og krenkelser

Jeg får aldri Erik tilbake, slik de som har mistet sine kjære til vold og hat uansett ideologisk overbygning, aldri får sine tilbake.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal lindre den sorg Erik bar på nå. Jeg føler på egne svik og unnfallenhet, men også på alle - og det er mange - som krenket ham.

Hvor tankeløst, hvor meningsløst ydmykende. For hva? Hvor kommer dette hatet fra? Vi har i ressurssterke Norge en unik mulighet til å ivareta vår egen humanitet og andres verdighet. Vi lever i en verden som aldri har vært og aldri vil bli etnisk homogen, så hvorfor lar vi hudfarge definere hvem vi er?

Hvorfor lar vi religion, som jo skal være sjelelig oppbyggelig, korrumpere våre mest naturlige behov for å se og bli sett, for å elske og elskes kun fordi vi er til?

Rasismens pris

Så kjære rasist, om du er Mulla eller Fjordmann, vit at du er du ansvarlig for det dine ord utløser.

For hvordan føles det for en med annen etnisk bakgrunn enn den norske å høre hvor vanvittig mange meningsfeller terroristen har i Norge? Hvor skremmende må det ikke være? Hvor uendelig ydmykende og sårende? 

Energien utløst av massemorderen må kanaliseres til en diskusjon om hvordan vi blir bedre.

Hvordan terroristen kunne vært reddet fra seg selv før han gjorde noe så ondt, hvordan vi bedre møter hverandre og overskride vår frykt og vårt hat. 

Det er vanskeligere å selv være god en å forbanne det onde. For da må vi vende blikket bort fra dette sirkuset en manns onde gjerninger har skapt og se hverandre, høre hverandre og åpne oss for hverandre.

Tør vi utvise det mot og den livskraft to helt ulike, usikre barn utviste og spørre åpent «Do you want to play with me?»

Siste fra Kronikker

Mest lest meninger

Lider vi av mastersyke?

Det er slik at veldig mange av dem med treårig bachelorutdanning fra universitetene ikke opplever at dette er «nok».

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer