Religion i et liberalt land

TROSFRIHET. I et pluralistisk - mangfoldspreget - samfunn må liberale verdier ligge til grunn for det politiske fellesskapet. For at en liberal rettsstat skal stå trygt, kan ikke disse verdiene fremmedgjøre store lag av befolkningen hvor gudstro inngår som en del av det moralske verdenssynet. Et av liberalismens viktigste prinsipper er da også trosfriheten: Staten skal ikke hindre noen i å følge sin tro, hva den enn måtte være. Derfor må religionen i det aller minste ha en trygg plass innenfor den private sfære.Det vanskeligere spørsmålet er hvilken plass religion bør ha i offentligheten til et liberalt samfunn, all den tid et like viktig liberalt prinsipp er statens nøytralitet mellom forskjellige livssyn.

Mange offentligheter.

Det offentlige rom er ikke ensartet, men består av mange forskjellige "offentligheter" av ulik utstrekning. I den smaleste betydningen snakker vi om den statlige offentlighet. I bredest forstand inngår alle allmenne og åpne aktiviteter - fra foredrag og avisinnlegg til kafédebatter og nettlogger - i den offentlige sfære. Det er ikke et liberalt mål å utelukke religiøse synspunkter fra den brede offentlighet. Men i praksis ser vi mange religiøse mennesker føle at de ikke kan ytre religiøse formeninger utenfor sine egne gudshus eller hjem. Uten en mer nyansert forståelse av hvilken plass religiøse ytringer har i forskjellige typer "offentligheter", risikerer vi ved en misforstått liberalisme å tvinge religionen helt inn i det personlige og private.

Såret og sinte.

For å ta et konkret eksempel: I en liberal og demokratisk rettsstat er det et ufravikelig prinsipp at staten ikke skal forby medienes publisering av karikaturtegninger av profeten Muhammed. Men det betyr ikke at religiøse muslimer må holde seg tause og ikke ytre offentlig at de er såret og sinte, ei heller at de må forklare sin sårethet og sitt sinne med ikke-religiøse grunner.De må sogar kunne kreve at de som trykker tegningene, skal be om unnskyldning. Retten til ytringsfrihet gjelder slike politiske ytringer like fullt som andre, selv om de er religiøst motivert. Det de sårede muslimene ikke kan kreve, er at noen skulle bli tvunget til å be om unnskyldning eller holde sine ytringer tilbake, hvor fornærmende de enn måtte være.

Den konfesjonsløse stat.

En liberal stat må være nøytral mellom forskjellige livssyn, og må derfor være konfesjonsløs. Men vi grunner over om religiøse argumenter kan eller bør skyves helt vekk fra den politiske samtalen. I Norge har vi en kulturarv som er betydelig påvirket av kristendommen. Kristendommen bærer med seg en rekke fortellinger, normer og verdier som er blitt til varige institusjoner.Ta for eksempel den kristne gregorianske kalenderen, som begynner ved Jesu fødsel, eller spørsmålet om kristne høytider og tradisjoner. I dag har mange vestlige samfunn innrettet feriedagene etter jul, pinse og påske. Kan dette forsvares? Eller bør vi innføre offentlige høytider for andre religioner, som for eksempel muslimsk eid og jødisk hanukka?Det er vanskelig å se hvordan dette kan besvares uten i det minste å ta med i betraktningen hva disse helligdagene betyr for de troende, og dermed må også staten begi seg inn på om disse oppfatningene kan regnes som allment akseptable grunner for offentlig politikk.

Offentlige begrunnelser.

En liberal stat rettferdiggjør sine beslutninger med begrunnelser som alle borgerne, uavhengig av gudstro, kan godta som rimelige, selv hvis de er uenige i dem. Derfor er borgerne frie - fordi statsmakten bare anvendes på måter som de selv erkjenner som velbegrunnede. Statens avgjørelser må altså kunne rettferdiggjøres på ikke-religiøst grunnlag. Men den enkelte borger har ofte personlige grunner for å støtte de samme beslutningene. For eksempel kan en kristen borger støtte en økonomisk utjevningspolitikk fordi Jesus sa vi skulle ta vare på de fattige. Men staten kan ikke ilegge skatter og begrunne dem med hva Jesus sa, fordi ikke-kristne ikke med rimelighet kan forventes å godta at hva Jesus sa, er en grunn til å føre en viss politikk. Hva Jesus sa, er en privat grunn for kristne.

Private grunner.

Men her må vi spørre: Er det ikke nyttig for oss å forstå hvilke private grunner folkevalgte og medborgere har til å støtte en viss politikk? Er det ikke av verdi for den offentlige samtalen å kjenne til dem, så lenge man ikke forveksler dem med hvilke grunner staten har for å fremme et syn?I det liberale prosjekt - å styre samfunnet i fellesskap, på en måte som respekterer og fremmer friheten til hver enkelt - ligger det en egenverdi i å kjenne våre medborgeres moralske verdenssyn, særlig hvis det er svært forskjellig fra vårt eget.For ordens skyld understreker vi at religiøse begrunnelser ikke kan rettferdiggjøre statlig politikk. Spørsmålet vi stiller, er om offentlig argumentasjon kan inneholde religiøse menneskers personlige (religiøse) grunner i tillegg til de allmenne begrunnelsene - så lenge de ikke krever at andre også må godta dem. Må religiøse stortingsrepresentanter tie om sine egne grunner til hvordan de stemmer, eller kan vi, nettopp som liberalere, i høyere grad tåle at kristne og andre religiøse argumenter luftes i stortingssalen?

Staten og trossamfunnene.

Et fjerde punkt hvor den liberale staten og religion nødvendigvis støter sammen er i statens regulering av trossamfunnene. Vi kan nevne to eksempler. Arbeiderpartiets Signe Øye fremmet i 2005 et privat forslag i Stortinget om at de nordiske landene skulle opprette felles utdanning av imamer for å hindre ekstremisme.Samme år fratok Frelsesarmeen en av sine ansatte uniformen fordi offiseren er homofil og har kjæreste, noe som fikk sentrale krefter i Arbeiderpartiet til å vurdere å fjerne trossamfunns unntak fra arbeidsmiljølovens regel om å likebehandle homofile i ansettelsesforhold.

Staten må gripe inn.

Vår liberale grunnrefleks stritter imot at trossamfunn overkjøres i spørsmål som har å gjøre med deres læremessige grunnlag. Samtidig er disse tilfellene på ingen måte rent "private", og det er uunngåelig at staten iblant må gripe inn i hva trossamfunn gjør - spesielt når det de gjør, kan anses som frihetshemmende.Dette er et gammelt liberalt dilemma. Men det er vanskelig å tro at vi kan finne en løsning uten vilje til å forstå de religiøse motivasjonene som ligger bak slike konflikter - og den forståelsen er uoppnåelig hvis all religiøs tale blir forvist til privatsfæren.Liberale borgere må gå lenger enn å tolerere hverandres forskjeller. Religiøse liberalere må lære å se hvordan de kan uttrykke disse preferansene i argumenter som ikke-troende liberalere også kan godta. De sekulære blant oss må forstå at religiøse liberalere ikke kan legge sin tro til side når de former sine politiske preferanser. Bare slik kan vi danne felles front mot antiliberale krefter.

Flere politiske krav kommer.

Denne utfordringen vil vokse så lenge religiøsiteten i vestlige samfunn fortsetter å gro. Vi blir ikke overrasket om stadig flere politiske krav uttrykkes med religiøse argumenter, eller om eksplisitt religiøse politiske bevegelser og partier tiltar i antall og styrke.Alternativet til å "temme" religiøsitetens politiske konsekvenser innenfor liberale rammer kan komme til å bli illiberal religiøs politikk og illiberal sekulær reaksjon, som ingen liberalere - hverken sekulære eller religiøse - vil imøtese med glede.