I debattinnlegget "Vi er utrydningstruet!" 28. desember om forslaget om rutinemessig tidlig ultralyd hevder Marte Wexelsen Goksøyr og Kjersti Wexelsen Goksøyr at mennesker med Downs syndrom er utrydningstruet, og trekker en parallell til Nazi-Tysklands utrydning av mennesker med funksjonshemning.

Jens Saugstad

Påstanden om en likhet mellom abort og Hitlers massemyrderier er en gjenganger siden Norge fikk abortloven av 1978. Motstandere av loven har lenge sammenlignet selvbestemt abort med Holocaust, og den nyere anklagen om at et tilbud om fosterdiagnostikk og selektiv abort gjør Norge til et sorteringssamfunn, henspiller på naziideologien at funksjonshemmede er "verdiløst liv". Det er ofte fristende å benytte seg av sterk retorikk, men analogien til Nazi-Tyskland er uheldig – ikke bare fordi den skaper unødig steile fronter, men fremfor alt fordi den er feil.

Abort ikke mord

Abort er ikke mord. For det første er det vesensforskjellig å drepe en person og et foster som ennå ikke er blitt en person. For det andre er det vesensforskjellig å drepe en født person og en fosterperson som lever inni kroppen til en annen person. Det første skillet gjelder det moralske grunnlaget for selvbestemt abort, det andre for abort på indikasjon. Siden Goksøyrs innlegg gjelder debatten om ultralyd i tolvte uke, skal jeg kun redegjøre for hvordan det andre skillet inngår i en begrunnelse av selektiv senabort.

Lik rett til liv

Når fosteret er blitt en person, må dets rett til liv veies mot den gravides rett til å bestemme over egen kropp. Alle personer har lik rett til liv, som er en grunnleggende rettighet når den forstås som et negativt krav til andre om ikke å drepe deg, men ikke som et positivt krav om at andre skal yte det som trengs for å holde deg i live. Retten til kroppslig selvbestemmelse er også en grunnleggende rettighet, og bygger på den tette forbindelsen mellom personstatus og frihet. Det ville for eksempel vanligvis være et angrep på en manns personstatus å tvinge ham til å gi blod, benmarg eller en nyre til en annen person, selv om den andre er avhengig av å få det fra denne mannen for å overleve. På lignende måte er det, i mange tilfeller, et angrep på en kvinnes personstatus å tvinge henne til å beholde en fosterperson inni sin kropp, selv om den er avhengig av det for å overleve.

Egne valg

Hvis fosteret i tillegg til den negative retten til liv skal ha et positivt rettsmoralsk krav på at kvinnen skal stille sin livmor til disposisjon, må hun ha pådratt seg en plikt til det gjennom egne valg. En kvinne som ikke er ansvarlig for svangerskapet, kan heller ikke være rettsmoralsk forpliktet til å gjennomføre det; rimelige mennesker tillater derfor abort etter voldtekt. Men selv en kvinne som har valgt å bli gravid, er ikke alltid rettsmoralsk forpliktet til å fullføre svangerskapet, for eksempel hvis det er blitt en trussel mot hennes liv eller helse. Av dette kan vi slutte at fosteret ikke kan ha et rettsmoralsk krav på å bruke kvinnens kropp hvis svangerskapet ikke er frivillig eller truer et vesentlig gode for henne.

Dette åpner for abort ved alvorlig funksjonshemning. Hvis en kvinne som er ansvarlig for å ha blitt gravid ber om abort, oppstår en konflikt mellom fosterpersonens positive krav på å bruke hennes livmor og kvinnens rett til kroppslig selvbestemmelse. Hvis grunnen til aborten er at fosteret har en funksjonshemning kvinnen frykter vil forringe hennes livskvalitet vesentlig, og frykten har et grunnlag i fakta, må fosterets krav vike.

Kroppslig selvbestemmelse

For hvis kvinnen ble tvunget til å bære frem barnet, ville hun ha blitt behandlet som "fødemaskin" – bare som et middel for en annen, på lignende måte som mannen i eksemplet over. Hun må derfor ha rett til å skille seg fysisk fra fosteret, til tross for at det dør (før levedyktighet). Når et foster har en alvorlig diagnose, må følgelig selv dets negative rett til liv vike for den gravides rett til kroppslig selvbestemmelse.

Alvorlig diagnose

Motstandere av selektiv abort forsøker systematisk å skape inntrykk av at Downs syndrom ikke er en tilstrekkelig alvorlig diagnose, blant annet ved å vise til mennesker med syndromet som har tatt førerkort, fullført videregående skole, skriver dikt eller er skuespillere. Det er imidlertid villedende å fremstille disse velfungerende som om de var representative. Downs syndrom gir i de fleste tilfeller utviklingshemning fra mild grad (mental alder 9–12 år) til moderat grad (mental alder 6- 9 år), og bare unntaksvis et funksjonsnivå opp imot den lavere delen av normalspekteret. Mange blir født med fysiske misdannelser, som hjertefeil eller innsnevring av tolvfingertarmen.

Hensikten med å vise til slike fakta er ikke å trekke i tvil at mennesker med Down har rett til liv på lik linje med alle andre personer, men å vise at et samfunn som tillater kvinner å velge abort ved denne diagnosen ikke kan beskyldes for å ha fordommer.

Objektiv kunnskap

Familier har ulike forutsetninger for å makte et alvorlig funksjonshemmet barn. Noen beretter om berikelse, andre, som sikkert er like glad i sine barn, eller søsken, beretter om strev og bekymring. Så lenge kvinnens subjektive vurdering er rimelig i lys av objektiv kunnskap, må den respekteres -  noe annet ville være kvinneundertrykkende og totalitært.

Fosterdiagnostikk og selektiv abort er ikke sortering i den normative forstand at mennesker med Downs syndrom eller annen alvorlig funksjonshemning anses som mindreverdige. Det er også tendensiøst å fremstille det som en jakt på det "perfekte" mennesket. Vordende foreldre ønsker rimeligvis funksjonsfriske barn, men det er ingen grunn til å trekke inn eugenikk for å begrunne statlige tilbud for å etterkomme dette legitime ønsket. Det vesentlige er respekten for kvinner som personer, som -  på lik linje med menn -  har råderett over egen kropp.

Jeg har ikke diskutert utformingen av et tilbud om tidlig ultralyd. Mitt anliggende har vært å advare mot en anklage som, hvis den ble tatt til følge, ville undergrave tanken om at kvinner og menn har samme moralske status.