Samvær under tvang

STATSRÅD LAILA DÅVØY har annonsert at hun vil legge frem forslag til endringer i barneloven, der en av hovedmålsetningene er å hindre at barn lider overlast ved samvær. Jeg ser det som svært viktig at statsråden tar tak i dette temaet. Barnombudet får stadig meldinger om samvær som gjennomføres til tross for at barnet klart uttrykker at det ikke ønsker å ha samvær og er redd samværsforelderen. Jeg ser gang på gang at dagens regelverk ikke klarer å ivareta disse barna på en tilfredsstillende måte.

Normalt et gode.

Foreldres lovfestede rett til samvær fører i praksis til at barnet blir forpliktet til å være sammen med den av foreldrene han eller hun ikke bor fast hos. Dette er som regel uproblematisk, da samvær normalt oppfattes som et gode både for barnet og samværsforelderen. I disse tilfellene skal det selvfølgelig oppmuntres til samvær, og det skal legges til rette for at samvær gjennomføres, selv om den av foreldrene med daglig omsorg gjerne kunne vært samværsordningen foruten. Problemet oppstår i de tilfeller hvor foreldres ønske om og rett til samvær kommer på kollisjonskurs med barnets ønske og behov. Det vil særlig være aktuelt hvor barnet risikerer fysiske eller psykiske overgrep ved samvær, enten overgriper er far, mor eller andre nærstående. Det kan også være situasjoner hvor barnet åpenbart lider under samværet uten at årsaken er klar.

Vanskelige valg.

Det skal i dag mye til for å nekte en forelder å ha samvær med sine barn. I noen tilfeller gjennomføres samværet med tilsyn. Jeg ser gjentatte ganger at selv om fagfolk rundt barnet advarer mot å sende barnet til samvær, blir hovedomsorgspersonen stående alene med å håndtere situasjonen og den risiko det innebærer å holde barnet tilbake fra samværet. Det oppstår en situasjon der vedkommende kan bli ansett som dårlig omsorgsperson dersom han/hun sender barnet til samvær, samtidig som vedkommende kan risikere å miste den daglige omsorgen fordi det å stoppe samværet anses som trenering overfor den andre forelderen. Risikoen for å bli sett på som lite samarbeidsvillig har ført til at advokater råder sine klienter til å fortsette å sende barna til samvær, stikk i strid med anbefalinger fra for eksempel lege, psykolog eller PP-tjeneste. Det skal hverken oppmuntres eller legges til rette for at trenering av samvær premieres. Samtidig er det svært problematisk at barn sendes til samvær mot råd fra fagfolk fordi hovedomsorgspersonen kan risikere å miste den daglige omsorgen dersom samvær stoppes.

Myndighetenes ansvar.

I dag anses spørsmål knyttet til fast bosted og samvær i stor grad å være en privatsak som må løses av far og mor. Noen ganger er imidlertid konfliktnivået så høyt og risikoen for at barnet utsettes for overlast så stor at myndighetene må ha et ansvar for å beskytte barnet. Når for eksempel en samværssituasjon over tid fremstår som uholdbar, kan ikke ivaretagelsen av barnet ene og alene overlates til hovedomsorgspersonen. Barnevernet vegrer seg ofte for å gå inn i samværssaker, og begrunner dette bl.a. med at det ligger utenfor barnevernets område. Dette er uheldig. Det er også problematisk at barnevernet i endel saker muntlig anbefaler hovedomsorgspersonen å holde barnet tilbake fra samvær uten å ville stå ved dette rådet formelt i for eksempel en etterfølgende barnefordelingssak. I slike tilfeller vil hovedomsorgspersonen kunne tro at vedkommende har barnevernet i ryggen når han/hun stopper samvær for så å måtte forsvare handlingen alene i ettertid. Jeg mener barneverntjenesten må gå aktivt inn i samværssaker, og ved behov rette undersøkelse og tiltak direkte mot samværshjemmet. Det kan ikke være slik at barnevernet ikke skal gripe inn så lenge barnet lider overlast i samværshjemmet og ikke hos den som har den daglige omsorgen.

Barns selvråderett.

Barn må også i større grad høres i spørsmål om samvær og fast bosted. Det følger av FNs barnekonvensjon at barn skal bli hørt i tråd med barnets alder og modenhet. Barneloven sier at når barnet er fylt 7 år, skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold, deriblant spørsmål om samvær. Fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Barn skal også ha stadig større selvråderett frem til myndighetsalder. Etter min erfaring fører foreldres lovfestede rett til samvær i praksis til at barnets rett til å bli hørt kommer i bakgrunnen. Dette er særlig uheldig der barnet risikerer å bli utsatt for overgrep. Det bør derfor tydeliggjøres i lovverket når barnets ønske om å slippe samvær kan settes til side. Selv om det skal legges vekt på hva barnet mener i spørsmål om bosted og samvær, betyr ikke det at barnet bør få vetorett. Barn skal også slippe å ha en mening om bosted og samvær dersom de ikke ønsker det. Barn kan på ulike måter signalisere motstand mot å ha samvær med en av foreldrene. Noen sier klart i fra, mens andre stritter fysisk i mot å dra til samvær. Noen barn får fysiske reaksjoner knyttet til samværssituasjonen, som for eksempel mavesmerter, oppkast, endring av adferd og søvnproblemer. Det blir i slike tilfeller viktig å få frem hva som er barnets opplevelse av samværet og å avdekke om barnets ønske om å slippe samvær er dyptfølt eller utslag av tilfeldige, midlertidige preferanser. Det er også viktig å få klarlagt om barnet på en utilbørlig måte er påvirket av den andre forelderen. For å få frem barnets synspunkt må det settes av tilstrekkelig tid for kompetente fagpersoner til å snakke med og observere barnet. Min erfaring er at dette dessverre ikke alltid gjøres grundig nok.

Ødeleggende beskyldninger.

Det er forståelig at foreldre er opptatt av sine rettigheter når det gjelder kontakt med barna sine og at samværsforeldre er redde for at beskyldninger om vold og overgrep kan misbrukes av den andre i vanskelige saker om samvær. Ubegrunnede eller overdrevne beskyldninger mot en samværsforelder er veldig ødeleggende, ikke bare for den aktuelle forelderen, men også for barnet. Faren for at et barn kan være manipulert, kan imidlertid ikke være et argument mot å ta opp problemer knyttet til samvær. Det må heller i større grad legges til rette for å få klarlagt om barnet faktisk er manipulert eller ikke. Barn har rett til en god og trygg oppvekst, og da må vi våge å beskytte barna. Slik dagens regelverk praktiseres, mener jeg samværsforeldrenes lovfestede rett til samvær står for sterkt, og at dette har medført at barns rett til beskyttelse og omsorg har måttet vike. Det er derfor nødvendig å tydeliggjøre i lovverket at foreldres rett til samvær ikke skal gå på bekostning av barnas trygghet.