Sannheten abdiserer

• kommentar:

Da professor P.A. Munch forfattet fjerde bind av Det norske folks historie, beklaget han ikke å kunne yte Hertug Skule full rettferdighet. Professoren manglet kilder. Henrik Ibsen tok ham på ordet.

Med Kongsemnerne skapte dikteren den Hertug Skules saga som historikeren hadde savnet. Skal vi så beklage at professor Munch har havnet i skyggen av dikter Ibsen? Selvsagt ikke. Ibsens udødelige skikkelser har beriket både vår diktning og vår historie.

Fakta og fiksjon

Tor Bomann-Larsen

FOTO: Aagaard, Rolf M.

Under debatten om Grense-Jakobselv, skrev historikeren Erling Sandmo at det ikke går noen skarp grense mellom historieskrivingens fakta og fiksjon, det handler snarere om en elv, der alle genre bidrar til vår forståelse. Det er en klok påpekelse, men den forutsetter klar bevissthet om på hvilken side av elven man befinner seg. Om det er dikteren eller historikeren som gir sitt bidrag til vår felles strøm av erkjennelse.

Vi har i høst fått også et annet eksempel på hvordan en dramatiker kan trenge inn der historikeren bokstavelig talt står foran lukkede dører. I BBCs forbilledlige serie fra den andre verdenskrig lot Laurence Rees skuespillerne overta der dokumentasjonen stanset. Den fiktive Stalin og Churchill brakte seeren videre i sine erkjennelser. Dramaet utspilte seg Bak lukkede dører, men – og det er det avgjørende – innenfor rammen av de historiske kilder.

Ansvar

Det ligger et uomtvistelig ansvar i å dikte med historiske personer, et ansvar både i forhold til fortidens mennesker og til samtidens publikum. Ingen vil nekte fri kunstnerisk utfoldelse på historisk grunn. Men det må ikke herske tvil om at man befinner seg i fiksjonens lukkede rom, der diktningen står og faller på sin egen sannhet.

Jo mer man nærmer seg historisk autentisitet, desto vanskeligere er det å opprettholde dette skillet. Om noen forteller at en liten gutt falt i vannet og holdt på å drukne, så er det sant nok både som fakta og fiksjon. Dersom det sies at han het prins Alexander og at det skjedde sommeren 1905, så er det bare sant som fiksjon. Og det blir ikke sannere om vi legger til at foreldrene het prins Carl og prinsesse Maud og at gutten ble reddet av hoffdamen Tulle Carstensen. Det blir mindre sant. Jo mer man belegger en fiksjon med fakta, desto nærmere rykker den løgnen.

Inntrykk av ekthet

I NRKs dramaserie Harry & Charles er det lagt store ressurser i å skape et bilde av historien slik den virkelig var. Personnavn, interiører, eksteriører, fra prinsesse Mauds lampeskjermer til Stortingets pissoar, alt skal gi inntrykk av ekthet. Man har lagt seg så tett på sannheten at det nesten ikke er plass igjen for fiksjon. Desto viktigere blir det å fastholde skillet.

Når jeg har tillatt meg å kritisere NRKs dobbeltkommunikasjon, er jeg blitt møtt med et motangrep. Med adskillig stolthet har regissør Marit Moum Aune slått fast at NRK-teamet «aldri falt for den fristelsen Tor Bomann-Larsen har gjort; å antyde at kong Olav ikke er Haakons sønn».

Hypotese om inseminasjon

Nettopp dette eksempelet egner seg godt for å belyse hvordan en historisk forfatter må forholde seg der kildene kommer til kort. Under arbeidet med annet bind av verket om Haakon & Maud avdekket jeg at prinsessen, høsten 1902, satt i et seks uker langt medisinsk isolat. Det ga seg selv at jeg måtte spørre hvilken medisinsk behandling det kunne være tale om? Mitt svar var en hypotese om kunstig inseminasjon, som ble fremlagt med kildereferanser. Deretter sto jeg ansvarlig i den offentlige debatt. Intet ble skjult bak fiksjonens tåkeslør.

Hvilken posisjon er det så skaperne av Harry & Charles har valgt å innta? Forskyvningene og feilene i den angivelig korrekte historiske ramme er så mange at det er umulig å gå inn på dem alle. Jeg skal holde meg til det som har vært dramatiseringens faktiske utgangspunkt.

Historiske ambisjoner

Under lanseringen hevdes det ganske riktig at serien er en fiksjon. Men samtidig og parallelt fremheves det at man har historiske ambisjoner. Regissør Aune snakker om å «få frem viktige budskap», dramasjef Hans Rossiné poengterer at man har knyttet til seg en seriøs historisk forfatter som ikke bare har basert seg på alt som måtte finnes av trykt materiale, men som også har studert primærkilder. Gang på gang er det blitt sagt at manusforfatter Jonas Cornell har sittet i håndskriftsamlingen på Det Kongelige Bibliotek og studert prins Carls brev til Tulle Carstensen. Det er denne forskningen som har brakt Cornell til det resultat at prins Carl «uppenbart» hadde vært forelsket.

Aldri under samme tak

Da det gikk opp for Cornell at prinsens tidligere flamme var flyttet inn i Bredgade som prinsessens hoffdame, begynte han å utvikle historien om «en prins mellom to kvinner». Meg bekjent bodde aldri Tulle Carstensen under samme tak som prinseparet. Hun ble engasjert som hoffdame for å holde Maud med selskap når prinsen var på marinetokt, men fortsatte å bo noen kvartaler unna i sitt eget hjem. Like fullt: Det ville være besynderlig å velge sin manns ekskjæreste til hoffdame.

Fiksjonen henviser altså til utenforliggende fakta (brevene i Det Kongelige Bibliotek) for å legitimere sin troverdighet. Og fordi premisset om prinsens forelskelse er så grunnleggende for hele produksjonen (17 millioner), dukker brevbunken opp i serien, fra hoffdamens skrivebordsskuff. De er selve pantet på at prinsen elsket Tulle og at Cornell bygger sin fiksjon på et faktisk utgangspunkt. Derfor får TV-seerne også høre et utdrag.

«Min Tulle»

Tilsynelatende autentisk skildrer brevet prinsens fortredeligheter under et marinetokt til Island. Men: «Jeg har pause og later som om alt dette ikke eksisterer. Jeg er hjemme hos eder i Nyboder igjen.» (Familien Carstensen var forlengst flyttet til Dronningens Tværgade 19.) Her ser Tulle prinsen dypt og ettertrykkelig inn i øynene i det hun siterer: «Hos deg. Hos min Tulle.»

Hvordan skal publikum, etter alt snakket om kildestudier i Det Kongelige Bibliotek, kunne forestille seg at forfatteren av dette brevet ikke er prins Carl, men at det er diktet av «historikeren» Jonas Cornell?

Grov manipulering

Dette er i beste fall grov manipulering av 800.000 seere og i alle fall et overgrep mot Astrid (Tulle) Carstensen (1874–1965) og den senere kong Haakon VII. Med dette fundamentale kunstgrepet har serieskaperne utgitt fiksjon for virkelighet. Herfra kan det bare gå galt.

NRKs variant av Kongsemnerne fra 1905 er dessverre ingen diktning i kildenes forlengelse. Harry & Charles utfolder seg på tvers av våre faktiske kunnskaper. Riktig ille blir det når sannheten abdiserer og fantasien får diktere kildene.

Det skulle vært omvendt.