Selvjustis som lovforslag

Håvard Rem

Barneminister og SV-nestleder Inga Marte Thorkildsen har sendt ut på høring et lovendringsforslag som skal legalisere selvjustis i mor-barn-far-relasjoner. Eksempel: Hvis en alenemor får det for seg at faren gjør noe galt med barnet, vil Thorkildsen gi alenemoren rettslig myndighet til å nekte faren ethvert samvær - uten lov og uten dom.

Med sitt lovendringsforslag vil statsråden rett og slett innføre selvjustis på et område som per i dag er regulert av norske myndigheter.

Skader alle parter

Dagens barnelov gir begge foreldre samværsrett. Hvis bostedsforeldren, heretter kalt mor, nekter barnet å møte samværsforelderen, heretter kalt far, kan far i dag kreve ny vurdering av foreldreansvar og bosted. Videre: «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»

Barneministeren vil nå at ikke retten, men mor skal avgjøre.

Argument: Det er til barnets beste.

At et barn og en far mister all kontakt, kan for begge parter være svært destruktivt og traumatiserende. Iblant skyldes det sykdom og død. I andre tilfeller skyldes det ondartede skilsmisser og samværsbrudd.

Å frata far og barn all kontakt er blant de mest dramatiske inngrep man kan foreta i to menneskers liv.

Å flytte avgjørelsesmyndigheten fra rettsapparatet til en nyskilt og bitter alenemor, åpner for betydelige skadefølger. At far-barn-relasjonen ødelegges, kan i et langt perspektiv få skadefølger for mor-barn-relasjonen.

Rettsvernet står på spill

Det finnes dessverre ikke et nasjonalt register over barn som er blitt misbrukt som brikker i en forgiftet far-mor-relasjon, med samvær som våpen og verktøy, men det finnes forskning som viser at alenemødre - som gruppe - dessverre er overrepresentert med psykiske helseplager (SSB 2005/7).

Når ramaskrikene om stigmatisering har lagt seg etter en slik konstatering, er det tid for ettertanke. Skal denne gruppen bli en ny rettsinstans i livets viktigste spørsmål?

Indirekte medgir Thorkildsen (Aftenposten 11. oktober) at det er selve rettsvernet til norske barn og fedre som står på spill, for hun presiserer at det kun er ved «reell frykt» at en mor, uten dom, kan avvikle alt samvær mellom barn og far.

Men slik det skal bli opp til mor å avgjøre om det er «frykt», skal det likeledes bli mors vurdering og avgjørelse om frykten er «reell». Det vil ta år og dag av et barns oppvekst før retten får komme til orde - etter at far har brakt samværsnekten inn for domstolene.

Oppsettende virkning

Rent prinsipielt er det et lovendringsforslag om selvjustis.

Rent praktisk vil det endre retten til oppsettende virkning. I samvær med barn er oppsettende virkning ingen juridisk detalj - en barndom går fort. Nettopp tiden som går, er i Thorkildsens øyne et argument for at mor i fremtiden ikke skal behøve å vente på rettens vurdering og avgjørelse.

Med dagens barnelov er det samværsretten som har oppsettende virkning. Barnet og farens lovfestede rett til samvær med hverandre varer ved - inntil en rett eventuelt stadfester mors anklager.

Med barneminister Thorkildsens forslag vil mors følelser og mistanker få oppsettende virkning - sannsynligvis både under rettssak, ventetid og ankebehandling.

En lovfestet rett kan i fremtiden opphøre ved «reell frykt».

Lex Thorkildsen

Hvordan kan statsråden mene at mistanker skal veie tyngre enn lovfestede rettigheter? Det begrunner hun med å vise til «flere konkrete tilfeller». Da må vi spørre oss: Hva finnes det flest konkrete tilfeller av - barn som blir misbrukt av en overgriper av en far, eller barn som blir misbrukt av en mor i en bitter kamp mot far?

I dag har vi i Norge et rettsapparat som kan ta stilling til og avgjøre slike konflikter. Med Lex Thorkildsen blir mor domstol. Alenemødre blir en ny rettsinstans.

De voksnes spill

I det store bildet er det særdeles tvilsomt om rettssikkerheten til norske barn blir styrket ved at domstolene settes til side. De utallige fine, sterke og samtidig sårbare barn-far-relasjonene i dette landet fortjener ikke å bli omgjort til en vilkårlig og rettsløs kasteball for innfall fra mødre.

Ekskjærester har til alle tider straffet hverandre og hevnet seg, men Thorkildsens lovendringsforslag åpner for at små barn i større grad kan trekkes inn i de voksnes spill.

Å flytte avgjørelsesmyndigheten fra rettsapparatet til en nyskilt og bitter alenemor, åpner for betydelige skadefølger

Det hun i Aftenposten refererer til som «konkrete tilfeller», vold og seksuelle overgrep, er så alvorlige forhold at de uansett må bli gjenstand for rettslig behandling, og ikke for mors selvjustis.

At politi og påtalemyndigheter i noen tilfeller viser manglende reaksjonsevne, er ikke grunnlag for å gjøre far-barn-relasjoner i sin alminnelighet til gjenstand for selvjustis.

Skrur klokken tilbake

Med en norsk venstreside i politisk ruin er det mindre påkrevet å analysere lovendringsforslagets underliggende ideologi. Er barneloven pr. i dag for patriarkalsk?

Tvert imot er det bred politisk enighet om at håndteringen av samværsrett i Norge har vært for matriarkalsk i tiårene etter at skilsmisse ble et omfattende fenomen i samfunnet. Særlig siste tiår har barnet og farens rett til samvær med hverandre i større grad blitt tatt hensyn til.

Med sitt lovendringsforslag skrur barneminister Thorkildsen klokken både tredve og førti år tilbake i tid.

Å frata far og barn all kontakt er blant de mest dramatiske inngrep man kan foreta i to menneskers liv, skriver Håvard Rem.