Selvskading fra utkanten

FOTO: Privat

Selvskudd. I kronikken «Stakkars Oslo» den 6. november serverer Oddveig Storstad og Reidar Almås et sarkastisk selvskudd i sin iver etter å sable ned den urbane eliten i Oslo, som etter sigende lar sitt mindreverdighetskompleks gå ut over den uheldige periferi. Paradoksalt nok bruker bygdeforskerne urbanitet og den urbane eliten som det ypperste skjellsord i en tid der snart hver eneste avkrok med en flekk asfalt stolt påkaller seg bystatus!

Vi har tidligere hørt de foraktelige fnys over den urbane kaffe latte-kulturen, som lik en styggedom har infisert Distrikts-Norge som et smittsomt virus, i stedet for en udramatisk anerkjennelse av at dagens møter og gode samtaler over kaffekoppen kun er et moderne uttrykk for de samme kulturelle og sosiale mekanismene som gjorde at «alle» i min hjembygd møttes på nærbutikken, på basar, eller på kaia når det var båtanløp (før veier og broer, må vite!)

Lite homogent

Innenfor begrepene «periferi», «distrikt» eller «utkant» er de geografiske og kulturelle variasjonene så store at det blir meningsløst å fremstille det som en homogen enhet, eller «Oslo mot røkla», som forskerne ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) upresist og populistisk kaller det. Slikt er kun egnet til å bygge opp provinsielle vrangforestillinger som skyver den kulturelle og politiske definisjonsmakten i armene på dem som trenger den minst!

Vi lever i en tid da kulturen aldri har hatt bedre vilkår, større interesse eller mer varierte uttrykk. I dette landskapet tar sjef for Hålogaland Teater, Iren Reppen, i Aftenposten 22. juli et harmdirrende oppgjør med Oslo-elitens kjendisfikserte snobberi og anmelderkorpsets manglende lyskastere på periferiens glitrende kulturliv. Hun beskriver pendlingen mellom Oslo og Tromsø like kontrastfylt som en reise mellom ulike land, og er tilsynelatende våknet etter 17 års villfarelse blant hovedstadens kulturelle midtpunkt, en kulturell elite hun nå fornekter med glødende overbevisning.

Verdensmetropoler

Foruten et par år i utlandet har jeg bevisst valgt et liv såpass langt ute i den nordnorske periferien at Tromsø og Trondheim til sammenligning blir å regne som verdensmetropoler! Men jeg klarer ikke kjenne meg igjen i den nådeløse, selvrettferdige indignasjonen over hovedstadens påståtte selvopptatthet. Hovedstadspressen viser omtrent akkurat like liten interesse for min kulturelle og næringsmessige virkelighet som de største «nordnorske» avisene, uten at det plager meg nevneverdig. Å trekke slutningen at kunnskapsbristen rundt det kulturelle mangfold «gjør nasjonen fattigere», tenker jeg snarere er en undervurdering av dagens bevisste kulturkonsumenter. Vi kan selvsagt ønske oss mye mer, men vi forstår jo at Aftenposten, Nordlys og NRK kun serverer inntrykk tilsvarende skummet på toppen av cappuccinoen! Men med verden et tastetrykk unna er Nordlysfestivalen like tilgjengelig som Øyafestivalen.

Selvsentrert.

Sett fra kaikanten i Svolvær blir det derfor noe ufrivillig komisk når representanter for akademia og kultureliten i Tromsø og Trondheim i fullt alvor sturer over at den «urbane og kulturelitistiske snobben» i Oslo ikke vier dem nok oppmerksomhet og der pressekonferanser lagt til Oslo trekkes frem som eksempel på periferiens forbannelse. Stakkars hvem? Og hva er nå vel mer urbant, akademisk og elitistisk navlebeskuende enn nettopp Tromsø? Og hva så? Tromsøs lett selvsentrerte nordnorske overlegenhet er en av mange grunner til at jeg elsker ishavsbyen! Jeg gleder meg over at byen kan tilby en uvanlig rik miks av kultur, natur og urbane inntrykk. Det samme kan jeg si om Oslo! Derfor kjennes det en smule hult og hyklersk om den nordnorske metropolen Tromsø, anført av OL-sorg og Reppens klagesang, i tillegg påtar seg hovedrollen i periferiens offer – retorikk og retter kanonene mot Oslo!

For ironisk nok var det nettopp i Oslo samlebegrepet «Nord-Norge» ble konstruert! En akademisk, borgerlige elite av urbane, utflyttede nordlendinger, tok på seg rollen som landsdelens forsvarer og stiftet i 1894 «Nordlendingens Forening».

Den nordnorske eliten.

Det går en linje fra kafébordet i Kristiania og frem til i dag. Kunnskapsinstitusjoner og kulturarenaer har forlengst trukket nordover, men fremdeles kjenner den nordnorske eliten, gjerne med adresse Oslo, et ansvar for å forsvare landsdelen.

Men finnes der egentlig en nordnorsk virkelighet eller felles «nordnorske interesser»? Den fysiske avstanden mellom Mosjøen og Mehamn er 140 mil, den mentale avstanden er langt større! Og Oslo er antagelig nærmere begge. Den illusoriske enhet kan illustreres ved at «landsdelsavisene» Nordlys og Avisa Nordland begge gjør krav på hver sin kåring av «Årets Nordlending» med tilnærmet vanntette geografiske skott mellom kandidatene.

Uten nevneverdig innblanding fra den nordnorske periferi er det i stor grad de unge universitets- og kunnskapsklyngene i Tromsø og Bodø som har fått definere det «nordnorske». De samme miljøene har gjerne dyrket de nostalgiske mytene om nordlendingen, samtidig som den moderne kompleksitet forlengst har nådd både sentrum og periferi.

Usynliggjøring.

Den såre usynliggjøringen som nordlendingen tidligere ble utsatt for, anes som en klam hånd over debatter som denne. Dagens nordnorske ungdom ser derimot ikke ut til å være tynget av arven fra Kristiania eller 70-tallet. Det vitner hverken om historieløshet eller et ønske om å kaste identitetsdannende kulturarv over ripa. Det er mer et uttrykk for at identitet er en bevegelig størrelse – også i nord! Med en helt annen selvbevissthet er landsdelens unge i ferd med å gjenvinne definisjonsmakten.

«Jeg har mer til felles med folk i Oslo enn med folk på Ringvassøy», uttalte Tromsøs unge filmskaper Ole Giæver til Dagbladet noen år tilbake og etterlyste universelle historier fra Nord-Norge i stedet for nye, mytebelagte fortellinger om landsdelen.

Nordnorsk råstoff.

I Sparebanken Nord-Norges ferske konjunkturbarometer og ARENA – bilag med tema Kulturnæring i nord, følges dette opp: «Kreativitet og identitetssterke uttrykk er blitt et nordnorsk råstoff, med lokal forankring og internasjonalt tilsnitt», sier redaktøren bramfritt og retter blikket mot «en lys fremtid».

ARENA presenterer et knippe unge kunstnere som åpenbart ikke ser Oslo-pressens rampelys som en nødvendighet for å definere egen identitet, men som med den største selvfølgelighet velger Oslo, eller for den saks skyld New York, Murmansk eller Berlin som en kilde til inspirasjon – i stedet for ørkesløs skyggeboksing med hovedstaden. For periferiens unge oppleves «offerrollen» som passé og begrensende. Det kan være verdt å lytte til.