Sinnelagskontroll mot terror

Det mest slående med regjeringens foreslåtte kraftige skjerpelser av terrorlovene, er hvordan Politiets sikkerhetstjeneste PST har lykkes i kunststykket å utnytte sine åpenlyse manglende evner til å analysere signaler før 22. juli som bevis på at de fortsatt er kompetente, bare de får langt mer inngripende metoder og enda større og sprikende materiale å analysere. I PSTs egen evalueringsrapport er deres tidligere sjef Janne Kristiansens bramfrie, men nok lite taktiske hjertesukk om at selv ikke STASI kunne avdekket planleggingen av bomben mot regjeringskvartalet og massakren mot AUF, pent retusjert vekk fra fremstillingen av deres innsats. I stedet presenterte de en hel smørbrødliste av ønsker, hvor mer oppsiktsvekkende krav som forbud mot gummihansker, overalls og finlandshetter, kommunikasjonsutstyr og annet som kunne brukes ved terrorhandlinger vakte en smule oppsikt.

Spørsmålet er om de tunge instanser som Riksadvokaten og Dommerforeningen fortsatt har mot til prinsipiell rettssikkerhetsbevissthet i skyggen av 22. juli.

Inngripende tiltak

Disse mer bisarre innslag fikk mer presse enn de langt mer inngripende tiltak som kriminalisering av tilstedeværelse på et område der det bedrives terrortrening, selv uten at det kreves av vedkommende mottar egentlig terrortrening, forbud mot besittelse av informasjon som kan være nyttig i terrorsammenheng, selv uten at det i nåtid har et terrorformål, og ikke minst utvidet tilgang til romavlytting og svekket rettsgaranti.

Justisdepartementet har etterkommet hoveddelen av PSTs krav, ifølge det høringsnotat som ble sendt ut midt i sommerferien, om kriminalisering av forberedelseshandlinger til terror, utvidet adgang til tvangsmiddelbruk, medlemskap i terrororganisasjon, endringer straffelovens § 60a om kriminelt nettverk og ikke minst utvidelse av PSTs hastekompetanse for tvangsmidler i forebyggende øyemed, men de har klokelig utelatt forbud mot bekledningsgjenstander og andre lite operasjonelle innslag fra PSTs ønskeliste.

Rettssikkerhet i skyggen av 22. juli

Dermed er PST lovet romslig gjennomslag for rettsmidler som revansjerer at de mest inngripende elementer ble plukket ut av den overspente Lex Dørum-terrorloven etter 11. september-angrepene i USA. Dette Bush-inspirerte lovforslaget møtte berettiget kritikk fra menneskerettighetshold, og ærverdige Dommerforeningen kom på banen med en oppsiktsvekkende skarp kritikk av lovens manglende rettsstatlige grunnlag. Selv riksadvokaten skrev i en usedvanlig kritisk høringsuttalelse at man i realiteten foreslo å straffe «den onde vilje», noe som han fant «uakseptabelt». Særlig var han opptatt av hvordan man kunne avgrense mellom påståtte soloterrorister, enkeltpersoners planlegging av terror, i forhold til tankeløshet og løse tanker om voldsbruk. Med dagens lovforslag er den preaktive strafferett igjen på full fart inn i norske domstoler. Spørsmålet er om de tunge instanser som Riksadvokaten og Dommerforeningen fortsatt har mot til prinsipiell rettssikkerhetsbevissthet i skyggen av 22. juli.

Bergprekenens jus

Det nye lovforslaget legger opp til en lavere bevisbyrde for å pådømme forberedelse til terrorisme gjennom at det, som i Bergprekenen, ikke kun er handlinger som er syndig, men også de onde tanker. Det farligste med den nye lovpakke er at den fortsetter dreiningen av norsk terrorbekjempelse fra reaktive til stadig mer preaktive tiltak, med økt overvåking, registrering og etterretning, og ikke minst kriminalisering av antatte forberedelseshandlinger, der oppmerksomheten flyttes fra det ordinære strafferettslige utgangspunkt om objektivt ulovlige handlinger, til en potensiell gjerningsmann og dennes subjektive forhold til tanker, ideologi og tro, trening og planlegging, hat og aggresjon, elektroniske preferanser og andre trekk ved den mistenktes sinnelag.

I passende tid før lovforslaget kom på høring, tilfløt det utvalgte medier en etterretningslekkasje hvor en norsk konvertitt påstås å ha mottatt trening som soloterrorist hos Al-Qaida i Jemen, og det gis så mange spor at personen med letthet kunne googles og identifiseres av offentligheten, selv om mediene tilsynelatende holdt hendene rene ved ikke å navngi syndebukken. Den moralske panikken tilsier at vedkommende aldri vil kunne få en rettferdig behandling i Norge, og med det foreslåtte lovgrunnlaget kan han i fremtiden dømmes til lang straff uten noensinne å ha gjennomført en terrorhandling.

Tilstedeværelse

«Tilstedeværelse på et sted hvor det drives terrortrening» heter det altså i utkastet til den utvidede terrorlov. Solidaritetsarbeid har mange ganger tidligere blitt møtt med beskyldning om støtte til terrorisme, og det finnes dommer på finansiell støtte til organisasjoner som står på FNs og EUs terrorliste, men det nye er kriminaliseringen av det å oppholde seg på steder der det trenes frigjøringskamp som ikke er anerkjent av Vesten.

Nylig utga «Dansk-Algerisk Venskabsforening» en liten bok om det skandinaviske solidaritetsarbeidet for frigjøringskampen i Algerie fra 1954-1962. På forsiden av boken «Kampen om Algeriet» ses et bilde fra 1952 av tre tradisjonelt kledde algeriere, den ene med et gevær over skulderen, og midt mellom dem den norske kvekeren Egil Hovdenak (født i 1927). Han er absolutt ikke ikledd finlandshette og kjeledress, men med et kalottlignende tradisjonelt hodeplagg som franskmennene nok kunne oppfatte som støtte til algerierne og kanskje også frigjøringsbevegelsen FNL, som de konsekvent oppfattet som terrorister. Nå var Hovdenak pasifist og motstander av den væpnede kamp, men hans solidaritetsarbeid gjorde ham til et av de viktigste vitnene til den franske undertrykkelse og menneskeforakt. De færreste så den gang at våre allierte var selve terroristene i Algerie, ved sine massive angrep mot sivilbefolkningen og brudd på menneskerettighetene ved å utrydde en tiendedel av befolkningen og internerte over én million algeriere i konsentrasjonsleire.

Med dagens foreslåtte lov om kriminalisering av «tilstedeværelse hvor det bedrives terrortrening», vil eksistensen av en ung «Hovdenak» i en frigjøringsbevegelses område fort kunne føre frem til tiltale for støtte til terror, kanskje til og med for at forberede soloterrorisme og desidert kvalifisere for romavlytting, begrensninger i sikkerhetsklarering og andre former for berufsverbot og reisebegrensninger. Norge har i dag i hovedsak tilsluttet seg EUs og FNs terrorlister, noe som medfører at det for eksempel kan være ulovlig solidarisk å støtte elementer i den kurdiske eller palestinske frigjøringskampen. Til gjengjeld er det nye lovforslaget helt ubrukelig i forhold til den type terror som rammet Norge så brutalt 22. juli i fjor, fordi lovrammeverket for etterretningen fortsatt enøyd sikter på islamistisk terror. George W. Bush har igjen fått større innflytelse på norsk antiterror enn Tor-Aksel Busch.