Sjangeren som ikke finnes

Chick lit, sjangeren som startet med Bridget Jones’ dagbok, har siden begynnelsen av 2000-tallet med jevne mellomrom blitt erklært død i pressen. Dagsavisens artikkel «Spår chicklitens død» fra 6. juni i år, er et typisk eksempel på dette.

Chick lit blir ofte kritisert for å være overfladisk, forbruksfokusert, og overpublisert. Da jeg startet arbeidet med en masteroppgave om chick lit, fant jeg fort ut at sjangeren motsetter seg enhver konkret definisjon. Debatten om sjangerens relevans, derimot, blir ført som om chick lit er en kategori som for lengst er klart definert og avgrenset.

Utvanning av sjangeren

Bridget Jones’ dagbok fra 1996 regnes av de fleste som den første chick lit-romanen. Begrepet «chick lit» derimot, oppsto parallelt og uavhengig av dette. Det dukket først opp i sin nåværende form da New Yorker-journalisten James Wolcott i 1996 brukte det for å beskrive og kritisere kvinnelige journalister. «Chick lit» ble deretter adoptert av både mediene og bokbransjen, som forelsket seg i begrepet som en litt ironisk og snerten betegnelse på en viss type kvinnelitteratur. Det viste seg fort at dette var en svært salgbar kategori. Tidlig på 2000-tallet eksploderte antallet utgivelser, noe som senere av mange er blitt beskrevet som en utvanning av sjangeren. Den nye singelkulturen på 90-tallet førte til et enormt behov for bøker som beskrev moderne, single kvinners liv, og de høye salgstallene gjorde at mange prøvde seg på oppskriftsmessige etterligninger.

Stigmatiserende merkelapp

I den siste tiden har sjangeren fått mye oppmerksomhet i britisk presse. Her beskrives det hvordan forfattere nå dropper forlag for å unngå å få bøkene sine utgitt som chick lit. Disse forfatterne føler de får sjangermerkelappen tredd over hodet, og de mener chick lit-omslagene ikke stemmer overens med innholdet. Et eksempel på dette er In My Sisters Shoes av Sinead Moriarty. Denne romanen handler om en karrierekvinne som må se etter søsterens barn når søsteren får kreft. Selv om tittelen er metaforisk, har omslaget lyse farger og sko på forsiden, som om boken handlet om shopping.

Chick lit markedsføres som sjangerlitteratur. Sjangerlitteratur er en type litteratur der det stilles strengere krav til indre strukturell likhet enn annen litteratur. Hans Skei, professor i litteraturvitenskap ved UiO, kaller dette for sjangerlitteraturens grunnleggende mønstre. I tilfellet krim er det grunnleggende mønsteret ifølge Skei «etterforskning og oppklaring». Hvis hovedvekten i en roman ikke er lagt på etterforskning og oppklaring, er det dermed ikke lenger krim. Problemet med chick lit er at det er umulig å fastslå sjangerens grunnleggende mønster. De akademiske undersøkelsene som er gjort, er splittet mellom de som mener sjangeren hovedsakelig er romantisk, eller at den tar for seg den moderne kvinnens søken etter selvrealisering. Forfattere som Helen Fielding (Bridget Jones’ dagbok), Candace Bushnell (Sex and the City), Marian Keyes (This Charming Man) og Sophie Kinsella (Shopaholic) illustrerer disse forskjellene. Her er det alt fra bøker der hovedhandlingen er det romantisk forholdet, til bøker der hovedhandlingen er den kvinnelige hovedpersonens problemer og hvordan hun overvinner disse. Mens sjangre som krim og fantasy har hatt årtier på å etablere seg som sjangerlitteratur, ble chick lit markedsført som homogen kategori nesten med én gang. Chick lit har dermed ikke, som annen sjangerlitteratur, fått tid og mulighet til å utvikle seg. Det er derfor høyst relevant å spørre: Hva er egentlig chick lit?

Når et tiår med spådommer om sjangerens nært forestående død ennå ikke har slått til, er det kanskje på tide heller å se på hvorfor den fortsatt er i live.

Mye tyder på at chick lit, slik den fremstilles i dag, er mer en salgsstrategi enn en reell sjanger. Britiske forlag gjør tilsynelatende sitt beste for å presse bøker inn under paraplyen. Norske forlag, derimot, bruker sjangermerkelappen mer som «støttehjul» for nye forfattere. Det finnes imidlertid få norske chick lit - forfattere. Derfor har serier som Bag of fun (Cappelen Damm) og den nå avviklede Litterære drops (Gyldendal) hovedsakelig blitt brukt til å introdusere britisk, amerikansk og irsk chick lit. Etter hvert som disse forfatterne blir store, har de blitt fjernet fra sjangermerkelappen. Faren med dette er at de store forfatterne dermed ikke får muligheten til å påvirke oppfattelsen av sjangeren i positiv retning. Dette blir en slags «catch 22»: Chick lit kan ikke være bra, for er det bra er det ikke lenger chick lit. Når representanter for britiske forlag en sjelden gang tar til orde, er sjangerdefinisjonene meningsløst vide. Jenny Geras, redaktør ved Pan Macmillian, mener for eksempel at det eneste bøkene har til felles, er at de er skrevet først og fremst for kvinner, og først og fremst om forhold. Det sier seg selv at denne definisjonen kan romme veldig mye forskjellig litteratur.

På tide å moderere seg

I et samfunn og en bokbransje som er blitt svært oppmerksomme på litterære kategoriers salgbarhet, har chick lit utviklet seg til en fragmentert gruppe bøker med visse likhetstrekk, som alle blir markedsført som en del av en enhetlig sjanger. I mange av tilfellene er den eneste likheten at de fleste bøkene er skrevet av kvinner. Det er imidlertid et økende antall menn som både leser og skriver chick lit. Det er på tide at de som ønsker å diskutere sjangerens verdi modererer seg. Vil man uttrykke en mening om denne sjangeren, er man nødt til og først presisere hva man ser på som chick lit. Det som er sikkert, er at chick lit er en sjanger som har svært vanskelig for å dø. Så lenge definisjonene er såpass vide, er det alltid noe som vil kunne defineres som chick lit. Og så lenge kategorien er salgbar, vil det bli gitt ut mer litteratur. Når et tiår med spådommer om sjangerens nært forestående død ennå ikke har slått til, er det kanskje på tide og heller se på hvorfor den fortsatt er i live. For å finne ut av dette må vi først finne ut av hva chick lit egentlig er.