Somaliere svakt integrert

MYNDIGHETENE OG MUSLIMENE. Uakseptable virkemidler og metoder blir brukt i de muslimske miljøene i Norge for å hindre at muslimer blir selvstendige individer. Dette er en av grunnene til at integreringsarbeidet går sakte. Norske myndigheter gir offentlig støtte til svært mange organisasjoner og trossamfunn.Men på hvilken måte blir virksomhetene systematisk evaluert? Og i den grad det blir påvist at det blir oppfordret til eller utført handlinger som strider mot norske lover, regler og normer - hva blir konsekvensene?

Myndighetene diskriminerer.

Jeg skal trekke frem en konkret hendelse som ikke har nådd offentligheten før nå. Det er viktig at denne informasjonen kommer ut, fordi også norske myndigheter diskriminerer mennesker med minoritetsbakgrunn.En av årsakene er at myndighetene ikke makter å ta tak i de store utfordringene. I stedet blir penger delt ut, og så håper man at problemene blant minoritetene går over.

Utsatt for trusler og vold.

Hva skjer? Oslo, høsten 2005: Utenfor Norges Røde Kors i Hausmanns gate blir flere somaliske jenter gjentatte ganger utsatt for trusler og vold. Jentene er på vei til leksehjelp som Oslo Røde Kors tilbyr. De som står bak overgrepene er muslimer som ikke tolererer at jentene går inn i Røde Kors' lokaler. Situasjonen tilspisser seg, og det blir satt i verk tiltak for å stoppe dette.Norske myndigheter makter ikke å rydde opp i situasjonen. I stedet blir en representant fra Røde Halvmåne hentet fra Kenyas hovedstad, Nairobi, til Oslo. Dette er ikke en unik historie. Kompetanse fra utlandet hentes regelmessig til Norge for å delta i diskusjoner eller for å løse konflikter. Hvilke andre organisasjoner har økonomi til dette?

Problemløser fra Afrika.

Ahmed M. Hassan sitter og venter på meg på et lite møterom hos Norges Røde Kors i Oslo. Han er en respektert leder for Røde Halvmånes arbeid i Somalia. På grunn av stadige krigshandlinger i Mogadishu, leder han arbeidet fra Nairobi. Ulastelig antrukket i lys dress tar han imot meg for en kort prat.Jeg kjenner til hvorfor han er i Oslo. Voldelige muslimer har plaget unge muslimer som går til leksehjelp. Situasjonen er uholdbar. Hassan skal ordne opp. Hva er det som skjer, spør jeg. Hassan svarer nølende.

Hjelp fra Øst-Afrika.

Ansiktet bak de store, tykke brillene avslører hans etniske tilhørighet. Hvorfor måtte Hassan sitte over et halvt døgn på flyet fra Øst-Afrika til Norge for å rydde opp? Kunne ikke andre løse konflikten? Hva med norske myndigheter, politiet, Røde Kors, innvandrerorganisasjoner og trossamfunn? Er segregasjonen i enkelte miljøer så dramatisk at ekspertise må hentes fra det afrikanske kontinentet for å skape dialog når det oppstår en konflikt? De unge mennene som utførte overgrepene tilhører en av Oslos moskeer. Ahmed M. Hassan, som til daglig skal sørge for at hjelpearbeidet i Somalia blir utført på en best mulig måte, måtte løse konflikten. Oppgavene står i kø i et av verdens aller fattigste land. Hassan skulle brukt tiden på annet enn å sitte som megler mellom muslimer og Oslo Røde Kors som tilbyr leksehjelp.

Fundamentalister - også i Norge.

Jeg spør Hassan om hvordan han oppfatter miljøene han har vært i kontakt med i Oslo. Dette er hans andre tur fra Afrika til Oslo for å få slutt på konflikten. Hassan ser de samme tendensene til en mer radikal islam mange steder både i Vesten og Afrika.Når det gjelder situasjonen i Oslo, sier han at en del av de muslimske miljøene består av personer med svært lite skolegang og dårlige forutsetninger for å ta på seg ansvaret med å rettlede andre.

Preger dagliglivet i eksil.

Med Hassans preferanser fra Somalias tragedie, er det andre dimensjoner på problemene han skal løse hos Oslo Røde Kors. Samtidig er det også slik at virkeligheten i hjemlandet preger dagliglivet i eksil. Konfliktene mellom ulike klaner og de voldelige kampene mellom krigsherrene preger også relasjonene mellom befolkningen her i landet.Man kan altså på den ene siden si at det er uendelig langt fra Oslo til Mogadishu, mens man også ser at de daglige hendelsene i det kaotiske landet har innvirkning på kommunikasjonen mellom folk fra ulike klaner her i landet. Også mentalitetsendringer innenfor religionen kan raskt forflytte seg fra Afrikas Horn til Norge. Dette er imidlertid ikke noe argument for at Hassan skal måtte ta ansvar for å rydde opp i konflikter her i landet. Det er derimot grunn til å bekymre seg over at islamistene i Somalia styrker sin posisjon.

Muslimer isolerer egne.

Muslimske miljøer utøver maktovergrep på ulike måter. Før stortingsvalget i fjor høst ble muslimer i en av moskeene i Oslo oppfordret til ikke å stemme, ifølge mine kilder. Unge muslimer ble oppfordret til å bruke mest mulig tid i moskeen og lese i Koranen i stedet for å gå på norsk skole.Deler av arbeidsmarkedet blir stengt fordi muslimer blir oppfordret til å ikke selge svinekjøtt og alkohol. Dermed er jobbene i butikker og kafeer uaktuelle. Myndighetene har bevilget store summer til Politiets Sikkerhetstjeneste for å overvåke og hindre fremvekst av ekstremistiske miljøer som kan være en trussel mot det sivile samfunnet. Men konkrete hendelser som er motivert av islamsk fundamentalisme - og som resulterer i segregasjon og vold mot mindreårige norske borgere med minoritetsbakgrunn - klarer altså ikke den norske rettsstaten å håndtere.

Marginalisering - norsk politikk?

I løpet av de siste 20 årene er det kommet rundt 16000 somaliere til Norge. De kommer svært dårlig ut på en rekke statistikker. Blant annet kriminalitet, arbeidsløshet, boligsituasjon og inntekt. Motsatsen til integrering er marginalisering.Marginalisering i det omfanget vi ser nå kan bli en trussel overfor det norske samfunnet. Når det gjelder å etablere sosiale og symbolske bånd mellom innvandrere og det norske samfunnet, har norske myndigheter sviktet. Mange av somalierne som er kommet til landet har meget dårlige forutsetninger for å lykkes i det moderne Norge. Kontrastene fra borgerkrig, anarki og nød til Norges gjennomregulerte overflodssamfunn er voldsomme. Det kreves altså store ressurser og radikale programmer, med målbare evalueringer underveis for å lykkes med integreringsarbeidet.

Passive uten tilhørighet.

Altfor mange har resignert og gitt opp å bli en del av det norske samfunnet ved å lære seg språket og delta i arbeidslivet. Dermed blir de passive sosialklienter uten tilhørighet eller innflytelse. I stedet lever de sine liv i lukkede somaliske miljøer, som om de fortsatt var i hjemlandet. Det norske samfunnet blir irrelevant. Ahmed M. Hassan og Oslo Røde Kors løste konflikten, slik at jentene får gå i fred til leksehjelp. Det er flott. Men burde ikke dette blitt ryddet opp i av norske instanser, slik at de som sto bak overgrepene hadde blitt stilt til ansvar for sine handlinger?