Stakkars Oslo

Sentrum-periferi er ikke bare en politisk dimensjon i Norge, det er blitt til Oslo-eliten mot røkla, skriver Oddveig Storstad og Reidar Almås

Kronikk

FOTO: Privat

I kjølvannet av sommerens kulturkamp, som først og fremst har utspilt seg i avisspaltene og ikke ved middagsbord flest, ble Oslodominansen et tema. Mens befolkningen utenfor Oslo opplever at alt kretser om og skjer i Oslo, opplever mange i Oslo at hovedstaden ikke vekker nasjonal stolthet. Er det vi som bor i periferi-Norge som kan lastes for dette mindreverdighetskomplekset?

Sentrum-periferi er ikke bare en politisk dimensjon i Norge, slik vår verdensberømte statsviter Stein Rokkan i sin tid så det, det er blitt til Oslo-eliten mot røkla. Vi som bor i periferien har alle kjent ubalansen, den manglende rausheten og forståelsen på kroppen. Når møtetidspunkt i Oslo skal fastlegges, må de som kommer fra distriktene ofte kjempe for å få lagt oppstart til etter klokken 09.00. Og vi har opplevd at samarbeidspartnere har protestert mot at pressekonferanser legges til Trondheim med begrunnelse «der er det jo ingen riksdekkende media». Neivel, men hvis de skal være riksdekkende, så bør de kanskje ta seg en tur! Det er lenger fra Oslo til Trondheim, enn fra Trondheim til Oslo. Hvor langt det er til Tromsø tør vi ikke engang å tenke på.

Snevert Oslo-blikk.

Men det har teatersjef ved Hålogaland Teater, Iren Reppen, beskrevet godt i en kronikk i Aftenposten i slutten av juli, hvor hun gikk hardt ut mot det snevre Oslo-blikket på kulturlivet. «Hoveddelen av norsk kulturliv foregår ikke i Oslo. Men leser man aviser og ser på TV virker det slik.» Reppen bruker bl.a. musikalen Les Misérables som et konkret eksempel. Les Misérables ble spilt med stor suksess både i Trondheim og Bergen, men først når den settes opp i Oslo, med noen av de samme aktørene, blir det en sak for Dagsrevyen. Vi deler Reppens oppfatning av at vi blir en fattigere nasjon fordi vi vet så lite om hva som foregår i vårt eget land. Noe å tenke på for redaktørene i «riksdekkende» medier?

Arbeidsplasser.

Det er ikke bare de nasjonale kulturinstitusjonene som ligger i Oslo, også arbeidsplasser som krever høyere utdanning legges, nærmest som en naturlov, til hovedstaden. Det er dette Sps Ola Borten Moe vil motvirke når han i valgkampen foreslo en storstilt utflytting av offentlige arbeidsplasser fordi det er «i ferd med å bygge seg opp en ubalanse i landet» (Nationen 13. august). Borten Moe fikk støtte fra ordførerne i de største byene, med unntak av Oslo naturlig nok. Saken døde hen i valgkampen, men i Soria Moria II, merker man Senterpartiets fotavtrykk: Det skal generelt legges til grunn at nye statlige virksomheter lokaliseres utenfor Oslo. Så det er vel synd på Oslo da? Nei da, den organiske veksten i statsapparatet vil nå som før skje i hovedstaden og det store flertallet av dem som blir med i offentlige råd og utvalg vil fortsatt være fra Oslo.

Global husmann.

I en kommentar i Aftenposten 25. juli skriver Knut Olav Åmås at årsaken til at mange Oslo-borgere føler et mindreverdighetskompleks er at vi «har en hovedstad som det er populært å forakte og å redusere». Det er mulig at manglende anerkjennelse fra distriktene er et kompleks for den nye, urbane eliten i Oslo, men vi tror at det store Oslo-komplekset bunner i noe helt annet, og som vi utenfor hovedstaden ikke kan lastes for: Oslo når ikke opp i en internasjonal sammenligning. Noe av diskusjonen rundt tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama bekrefter dette. Når Obama kommer til Norge og Oslo, da må da vel verden se oss. Slik tenker en global husmann!

Nære marka.

Stockholm er storslått og monumental, København er en pulserende storby med småbysjarm, London er shoppingmekka, Berlin er trendy og kunstnerisk, og slik kunne vi ha holdt på. Hva er Oslo? Det er ofte sagt at Oslo er den eneste hovedstaden som skryter av at den ligger nære marka. Altså at det er kort vei fra det urbane til det rurale – til naturen. Jens A. Riisnæs fikk Oslo-eliten på nakken da han i 2004 uttalte at bare Bygdøy er verdt å besøke i Oslo og at turistene bør komme seg til Bergen så fort de kan. Og fra Bergen er veien kort til fjordene og distriktene, som ifølge den bereiste Riisnæs er de virkelige turistattraksjonene i Norge.

Oslokomplekset.

Bakgrunnen for den nye Oslo-elitens mindreverdighetskompleks synger Lars Lillo-Stenberg og DeLillos om i «Stakkars Oslo»: Stakkars stakkars stakkars stakkars stakkars, lille store Oslo by, prøver absolutt alt for å vise verden at den er en verdensby». Og til slutt i sangen «Så hvis du er turist. Dra heller til Bergen. Eller Jotunheimen». Oslokomplekset er altså et resultat av at de nye, urbane eliter i Oslo orienterer seg ut av landet, og ikke inn i landet. De vil være som Stockholm, København eller Berlin, og da er det litt sårt å ikke få drahjelp fra oss andre. Stakkars Oslo! Dere kan da ikke vente at vi skal komme og rose dere til selvtillit når dere snur baken til oss.

Vi har sett oss lei på denne stakkarsliggjøringen av Oslo og Oslo-kulturen, der alle Oslos ulykker skal skyldes at vi i distriktene misunner Oslo alt mulig og at alle pengene angivelig brukes i distriktene. I kampen om å bli satt på det internasjonale storbykartet holder det tydeligvis ikke med en hoppbakke med lange tradisjoner eller at man kan spenne på seg skiene rett utenfor sin egen bolig og traske inn i marka. Det markerer det rurale og nasjonale – ikke det urbane.

Unner dere Operaen.

Men nå har Oslo fått Opera og vi i distriktene unner dere det. Dette flotte signalbygget som vi kommer i skarer for å ta i øyesyn. Vi spleiser gjerne på flere signalbygg, vi. Kanskje hadde vi vært enda stoltere hvis steinen var norsk, men pytt, pytt! Det er klart det er stas når operaen vinner internasjonale arkitekturpriser og utenlandske journalister skriver at operaen i Bjørvika er det største som har skjedd siden åpningen av operahuset i Sidney. Da er man med i det gode selskap. Oslo synes å ha samme behov for å bli «satt på kartet», som hvilken som helst norsk småby.

Husmannsånd.

Iren Reppen opplever det å pendle mellom Oslo og Tromsø som å bevege seg mellom to land. Det er en følelse vi kjenner oss igjen i. Vi har tradisjoner for ikke å starte borgerkriger når det oppstår kulturkonflikter i Norge – vi innfører to offisielle språk og oppretter parallelle institusjoner. Et råd til den urbane eliten i hovedstaden er at de ikke, i iveren etter å nå opp i den internasjonale storbykampen, bruker resten av landet til å markere avstand, men kvitter seg med husmannsånda, rette ryggen og inkluderer hele landet i byggingen av Oslo som en kulturell storby.

Da har dere mye mer å spille på og muligheten for å bli en by med særpreg – en by som skiller seg ut blant andre storbyer – er langt større. Lykke til!