Statlig, privat og nasjonalt eierskap

OVERTAS. Den utenlandske innflytelsen i norsk næringsliv er vokst raskt foran jubileet for unionsoppløsningen i 1905. Forretningsbanker som var Norges nest største og tredje største tilhører nå henholdsvis svensker og dansker. Forsikringsselskapet Vesta ble dansk for lenge siden. Storebrand samlet meget av den skadeforsikringen som var igjen i norsk eie, og solgte så det hele til Finland. Dyno, den store produsenten av sprengstoff og kjemikalier, ble solgt til utlendinger, som nå vil selge videre med svær fortjeneste. Utlendinger fikk overta Freia og Hydro Seafood, som også var "industrielle flaggskip" på hvert sitt område. Store deler av entreprenørbransjen er utenlandsk. Endog noen av våre største rederier har utenlandske eiere. Orkla samlet nesten alle norske bryggerier under én hatt, og lot så alt sammen bli dansk. Stein Erik Hagen har solgt en betydelig del av norsk dagligvarehandel til utlendinger.

Irrasjonell trang til vekst.

Denne utviklingen har både positive og negative sider. Utenlandsk eierskap kan tilføre kompetanse og markeder, og skjerpe konkurransen. Men det blir for meget utenlandsk eiermakt over norske arbeidsplasser. Og motivene for de utenlandske kjøperne kan være helt andre enn de rasjonelle som bør prege markedsøkonomien. Storkonserner kan ha en irrasjonell trang til å bli enda større. Bedriftsledere kan gå inn for oppkjøp på grunn av personlige ambisjoner og økonomiske fordeler for dem selv. Finansforetak kan bli stimulert til å tilrå transaksjonene på grunn av de fortjenestene de får av dem. Tilhengere av markedsøkonomien må være på vakt mot slike feilkilder i den. Forskjeller mellom bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi kan i noen tilfelle begrunne politiske korreksjoner til markedskreftene for å beskytte samfunnsøkonomien. Det kan kreve mottiltak mot utsalgsbølgen.Mens det lenge var lite debatt om denne svekkelsen av den norske kontroll over Norge, ble reaksjonene raskt sterke da det ble risiko for at også norske vannkraftverk kan komme på utenlandske hender. Dersom man skulle komme til at den såkalte "hjemfallsretten" til vannfall må forandres på grunn av Norges selvvalgte lydrikestatus i forhold til EU, må man finne andre midler som sikrer norsk eierskap i denne fundamentale sektor. Staten har både kapital og styringsmidler overfor kommunale kraftverkseiere som bør kunne løse det problemet.

Grådig politisk eierskap.

Men vi trenger mer debatt om man kan bruke statens kapital bedre til forsvar for det som er igjen av nasjonalt eierskap til andre deler av næringslivet. Da er det viktig å unngå å blande to ulike problemstillinger: Skal staten eie for å styre bedriftene selv, eller bare for å sikre at styringen forblir norsk? Ønsker om norsk kontroll kan ikke begrunne at staten skal eie viktige foretak alene. Man behøver jo som hovedregel bare en tredjedel av aksjekapitalen for å hindre "utflagging", og kan ofte få stor innflytelse med mindre enn det. Men hvis staten eier alle aksjer, oppstår risiko for at Stortinget benytter selskapet til politiske tiltak på selskapets bekostning, uten oversikt over kostnadene. Dessuten viser erfaring at Stortinget lett blir fristet til å ta uforholdsmessig meget penger ut av selskaper som staten eier alene. Det er bare én effektiv beskyttelse mot slikt grådig politisk eierskap, nemlig private medeiere.Fra SV-hold har man likevel hevdet at oppbyggingen av Statoil viser at fullstendig statlig eierskap kan være gunstig. En grundigere gjennomgåelse av historien viser det motsatte. Så lenge man hadde flertall av Arbeiderpartiet og SV, fikk Statoil så store ressurser gratis fra staten, og så store privilegier, at selskapet måtte få enorme regnskapsmessige overskudd, så å si uansett hvor godt eller dårlig det ble drevet. Dette førte til at det man kan kalle "imperiebygging" fortrengte nøktern økonomisk tenkning, og at kostnadene ble høyere enn nødvendig. Statoil er et slående eksempel på svakhetene ved ren statsdrift, og fordelene ved delprivatisering. Erfaringene ved delprivatiseringen av Telenor er tilsvarende: Den nye eierformen har medvirket til en økt effektivitet som hele samfunnet har fordel av.

Politiske innfall.

Men det er jo ingen uenighet om at staten skal beholde betydelige eierandeler i Statoil, Hydro, Telenor og DnB NOR. Delprivatisering kan også beskytte Statkrafts effektivitet og kapital mot politiske innfall. Det er mer uklart om statens midler kan benyttes mer enn hittil til å sikre andre deler av norsk næringsliv mot å bli ofre for utenlandsk næringsimperialisme, i tilfelle hvor norske nasjonale hensyn taler mot salg til utlandet.I denne sammenheng kan man høste interessante erfaringer av det vellykkede forsvaret av Norges største private kapitalforvalter, Storebrand, mot det finske erobringsforsøket i 2001. Da finske SAMPO bød over børskursen for å kjøpe alle aksjene i denne sentrale delen av norsk næringsliv, gikk styret raskt inn for salg. Fortjenesten fristet så sterkt at det la liten vekt på at det kunne skade Norge om utlendinger fikk kontroll med all den norske kapitalen som forvaltes av selskapet. Frykt for dette ble avfeiet med forsikringer om at kapitalforvaltningen skulle forbli i Norge, som om slike luftige tilsagn skulle være troverdige. Endog Folketrygdfondet, som forvalter offentlige midler, stemte for salg til finnene av denne kommandoposten i norsk økonomi. Flertallet i fondets styre trodde nemlig at deres instruks måtte bety at de bare skulle ta hensyn til hva fondet selv ville tjene på kort sikt. Men handelen ble stoppet fordi én aksjonær, nemlig DnB, kunne mønstre mer enn 10 % av aksjene mot salg, og dermed hindret at kjøperen kunne bli eneeier ved tvangsinnløsning av aksjer som eierne ikke ville selge frivillig.

Nei av nasjonale grunner.

Dette betyr ikke at så små aksjeposter kan gi mer enn begrenset sikring mot utenlandske erobringer av norske arbeidsplasser, men i noen tilfelle vil de kunne bli avgjørende. Slike erfaringer tilsier at det bør gjøres klart at statlige fonds - som Folketrygdfondet - har anledning til å si nei til salg av sine eierandeler i norske selskaper av nasjonale grunner. Det bør også kunne etableres en eller flere nye institusjoner som får som en del av sine oppdrag å forvalte offentlig kapital slik at den støtter norsk eierskap som må antas å være av samfunnsmessig interesse. Det må være mulig å gjøre dette uten at det skaper generende risiko for politisk innblanding i andre forretningsmessige spørsmål. Dessuten bør slike institusjoner kunne kjøpe aksjer i utenlandske storkonserner som eier bedrifter i Norge, for derved å kunne oppnå innsyn i disposisjoner som angår oss, og kanskje oppnå valg av norske styremedlemmer som ikke er avhengige av utenlandske eiere.Noen vil kanskje frykte at bruk av statlig kapital på denne måten vil skade det norske aksjemarkedet. Men Odd Gusevik, som leder et ansett meglerfirma, har hevdet at statlige eierandeler ikke virker slik. Resultatet avhenger antagelig av at andelene ikke blir forsøkt brukt til politisk påvirkning av driften. Og det gir jo så vidt begrensede eierandeler som det er tale om her liten risiko for.

Stabile eiere.

Disse synspunkter innebærer ikke noen negativ holdning til salg av statlige eierandeler som ikke er nødvendige for å beskytte nasjonalt eierskap. Man kan vinne de vesentligste fordeler ved privatisering uten å redusere den statlige eierandel så meget at man risikerer at utenlandske imperiebyggere eller endog rovdyr erobrer det hele.Samtidig må man gjøre det mer interessant for norske private å bli stabile eiere av norske bedrifter. Det reiser skattepolitiske spørsmål. Og det bør overveies om personlig sparing ved kjøp av aksjer kan bli sidestilt med andre former for sparing til pensjonsalderen. Aksjefond gir ikke troverdig beskyttelse av nasjonale interesser mot fristende bud fra utlandet, men flere norske småaksjonærer som eier sine aksjer direkte - ikke gjennom fond - kan bidra til større stabilitet.