• Når tunge avgjørelser må tas, vil det israelske folks fremtid og skjebne være underlagt statsminister Benjamin Netanyahus ekstreme, rigide og ubøyelige verdenssyn, skriver David Grossman.

    FOTO: Gaki Tibbon/AP/NTB Scanpix

Stemmene har stilnet

En beslutning om å angripe en supermakt som Iran, og slik trosse USA, kan vise seg å bli det største feilgrepet en israelsk regjering noensinne har gjort.

Dette er et mulig scenario: Israel angriper Iran til tross for iherdig motstand fra president Barack Obama, som praktisk talt trygler Israel om å overlate jobben til USA. Hvorfor? Fordi Benjamin Netanyahu har et historisk fastlåst tankemønster og en forestilling om at Israel egentlig er «det evige land» og at USA, med all respekt, bare er vår tids Assyria eller Babylon. Det vil si at vi er et folk som vil eksistere til evig tid, mens de - tross all deres makt og styrke - bare er her midlertidig og vil forsvinne. De har snevre, umiddelbare politiske og økonomiske utfordringer: Deres bekymring er hvordan et angrep vil påvirke oljeprisene og valget, mens vi alltid vil leve i det evige land - Israel.

David Grossman, israelsk forfatter
Vi bærer i oss et historisk minne overstrødd med miraklers glitter og triumferende saliggjørelse som overgår enhver logikk og virkelighet. Deres president er en myk sjel som tror at hans fiender har samme rasjonelle tankegang som han selv, mens vi har tilbrakt de siste 4000 årene i bitter kamp mot historiens uhyggeligste krefter og menneskets mørkeste drifter og vet så inderlig vel hva som kreves for å overleve.

Hermetisk lukket verdenssyn

Noen vil sikkert mene at dette bildet maner til engstelse, men statsministeren ville sannsynligvis ment at det er en riktig beskrivelse. Han ville til og med tatt det som litt av en kompliment.

Slik det er nå, har statsministeren støtte fra en bred koalisjon uten å være plaget av en sterk opposisjon. Han opptrer på en måte som enevoldsherskeren kong Bibi, som Time Magazine kalte ham. Det innebærer at når tunge avgjørelser  må tas, vil det israelske folks fremtid og skjebne være underlagt Netanyahus ekstreme, rigide og ubøyelige verdenssyn. Selv de mange israelere fra hele det politiske kartet som i likhet med enkelte sikkerhetssjefer ikke ønsker at Israel skal angripe Iran, er nå fanget i statsministerens hermetisk lukkede verdenssyn på det mest skjebnesvangre vis.

Netanyahu har lojale medarbeidere i regjeringen, personer som skal være med på å ta beslutninger. Deres fortrinn i forhold til gjennomsnittsborgeren er at de angivelig er i besittelse av «overlegen kunnskap», siden de er innforstått med «alle fakta og betraktninger». Slik fungerer riktignok en demokratisk regjering, men israelerne har dyrekjøpt erfaring med at landets ledere ikke er immune mot å gjøre alvorlige feil, og at de - som alle andre, og kanskje i litt enda større grad - er sårbare for selvbedraget og lett kan la seg rive med av en forherliget tro på en militær løsning.

Tuftet på fakta eller uro?

Siden det gjelder et så skjebnetungt tema, har vi derfor rett og plikt til å spørre igjen og igjen - eller i det minste forlange at beslutningstagerne spør seg selv og avgir et ærlig svar: Vet de «velinformerte» virkelig alt de trenger å vite? Er noen virkelig i stand til å ta en slik avgjørelse og veie «alle fakta og betraktninger» som en slik handling ville innebære? Er de absolutt sikre på at de ikke overvurderer de israelske forsvarsstyrkenes evne til å løse problemet med en iransk atombombe én gang for alle, og undervurderer de ikke iranernes kapasitet? Er de helt sikre på at dersom Israel angriper, vil iranerne ikke bli i stand til å skaffe seg atombomben - og at de vil bruke den mot Israel dersom de blir i besittelse av atomvåpen?

Er deres «kunnskap» med andre ord utelukkende basert på fakta, eller er den tuftet på uro, ønsketenkning og tidligere traumers ekko, som statsministeren er en uovertruffen ekspert på å konstruere?

Og aller viktigst: Forstår de til fulle at en beslutning om å angripe en supermakt som Iran, og slik trosse USA, kan vise seg å bli det største feilgrepet en israelsk regjering noensinne har gjort?

 

Det israelske folk har mistet mål og mæle i et stadig mørkere univers, og tier i fatalistisk resignasjon og lukker øynene for det som virker mer truende for hver dag som går

Bomb eller bli bombet

De som forsvarer et angrep, ser kun én akse - som i hver ende er merket med følgende ord: «Bomb eller bli bombet». Israels ledere er så fastlåst i denne tankegangen at det er som om et guddommelig dekret eller en naturlov har dømt Israel til nesten alltid å velge én løsning på ethvert dilemma eller sikkerhetsproblem: Angrip eller bli angrepet.

Visst er et Iran utstyrt med atomvåpen en reell trussel og ikke bare paranoide fakter fra den israelske regjeringens side. Men selv i dagens situasjon finnes det andre muligheter til å handle, og selvfølgelig har man også amerikanernes entydige forsikring om at Iran ikke vil bli en atommakt. Men Israel synes allerede å være angrepet av velkjente, nesten mystiske, krefter utenfor dets kontroll - krefter næret av samme historiske tankegang som nevnt ovenfor - som nesten uavlatelig ser alle dystre spådommer gå i oppfyllelse, der den eksistensielle fare virker som en magnet.

Derfor må spørsmålet stilles med større standhaftighet: Hvorfor står ikke ministre og offiserer, som tjenestegjør her og nå, frem og sier sin mening? Dette er mennesker som privat taler imot et angrep, som tror at et israelsk angrep bare vil forsinke Irans atomprogram for en kort tid. De frykter de dyptgående konsekvensene et slikt angrep ville få for Israels situasjon, for Israels overlevelse. Hvorfor står de ikke frem i denne stund, mens de ennå har muligheten, og sier: Vi vil ikke være en del av denne stormannsgale visjonen, dette messianske verdenssynet?

Er lojalitet til systemet viktigere enn lojalitet til det de har viet livet sitt til av hensyn til Israels sikkerhet og fremtid? En slik handling ville være det mest verdifulle de kunne gjøre for Israel, for statens sikkerhet og fremtid.

Lukker øynene

Og hva med oss, det israelske folk, som plutselig har mistet mål og mæle i et stadig mørkere univers, som tier i fatalistisk resignasjon og lukker øynene for det som virker mer truende for hver dag som går? Hvordan skal vi forholde oss til oss selv og våre barn når vi blir spurt om hvorfor vi tiet? Hvorfor ikke massene tok til gatene for å demonstrere mot faren for enda en krig startet av oss? Hvorfor vi ikke reiste et eneste symbolsk protesttelt foran statsministerens residens for å advare mot katastrofen som skulte i vår retning? For, slik poeten Hayim Nahman Bialik satte ord på det i en annen sammenheng: Det er vi som vil betale prisen for infernoet med vårt blod og vår sjel.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Det er bedre å leve i et kjent helvete enn i et ukjent paradis

Med diagnosen angst er jeg alltid redd, alltid i beredskap. At hele landet er i terrorberedskap gjør angsten verre.

Terror truer hele det norske folket. Ikke muslimer, jøder, kristne, ateister eller homofile

Mandag er muslimenes høytidsdag Eid. I år preges den av trusler om terror. Står vi samlet som ett folk taper terroristene, mener Nasir Ahmed.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer