Støres brev er trolig bindende

BRYTER MED FOLKERETT. Brevene som ble sendt den 6. januar var et forsøk på å fastslå hovedprinsipper i norsk Midtøsten-politikk etter finansminister Kristin Halvorsens uttalelser dagen i forveien om boikott av israelske varer. Utenriksministeren kan, uten selv å ville det, ha bundet Norge opp til en politikk som bryter med etablerte norske posisjoner og med gjeldende folkerett.Med dette kan han også ha svekket Norges troverdighet som upartisk forsvarer av internasjonal rett og rettferdighet. Når alt kommer til alt er dette vår viktigste politiske kapital internasjonalt.Den 5. desember i fjor presenterte Støre hovedprinsipper for norsk utenrikspolitikk i Stortinget. Det første prinsippet formulerte han slik: "Betydningen av et internasjonalt rettssamfunn, der sterke ikke kan ta seg til rette og der bruk av makt må reguleres ved lov".Han sa også at Norge ønsker å spille en rolle i Midtøsten gjennom dialog, "å være en mellommann, en mellomstasjon, mellom partene". Hvordan rimer dette utgangspunktet med Støres egen behandling av Halvorsen-episoden?

Ydmyket egen minister.

Med brevene til Condoleezza Rice og Silvan Shalom ønsket Regjeringen å rydde enhver tvil av veien om at den avviser boikottlinjen. "Det har aldri vært og vil aldri bli den norske regjeringens posisjon å gå inn for noen slik politikk overfor Israel", heter det i brevet til Rice.Hvorfor så Regjeringen det som nødvendig å gå til det høyst usedvanlige skrittet å ydmyke egen finansminister overfor USA og Israel - og på en så formell måte og med så sterke ord? Kunne man ikke tatt et par telefoner? Hva var det som sto på spill?Senere uttalelser fra utenriksministeren bekrefter at man fryktet for Norges rolle i Midtøsten-diplomatiet etter kraftige reaksjoner fra USA og Israel. Rollen er beskjeden i dag, men kan kanskje reaktiveres og anses som en vital norsk interesse å videreføre. Den gir Norge tilgang til sentrale beslutningstagere i Washington, Brussel og andre hovedsteder, støttet opp av arven fra Oslo-forhandlingene i 1993 og senere ledervervet i giverlandsgruppen for de palestinske områdene.

Troverdig trussel.

Det er rimelig å anta at en politikk som oppfattes som uvennlig i Israel (støtte til boikott) også kunne skade forholdet til USA, gitt Israels unike plass og innflytelse i amerikansk politikk. Å bli skjøvet ut i kulden av USA og Israel må ha fortonet seg som en troverdig trussel for Rregjeringen. Dette inntrykket styrkes av andre formuleringer i Støres brev, og av en tone som signaliserer at Norge for alt i verden fortsatt vil være med på laget. I tillegg til den enestående garantien som gis om at Norge aldri vil gå inn for noen form for boikott av Israel, har mange merket seg formuleringen om at "Norge aktivt støtter Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare (defendable) grenser". "Forsvarbar" er et signalord for å begrunne israelsk territorial ekspansjon ut over grensene fra før krigen i 1967. Støre nevner ikke standardformuleringen om at det er de internasjonalt anerkjente grensene som skal legges til grunn. I april 2004 oppnådde statsminister Sharon Bush-administrasjonens formelle anerkjennelse av prinsippet om Israels "forsvarbare grenser" som et grunnlag for en tostatsløsning. Sammenhengen var en brevutveksling der Sharon presenterte sin plan om tilbaketrekning fra Gaza.

Politisk støtte.

Bush støttet planen og fastslo: "De forente stater gjentar sin urokkelige forpliktelse til å støtte Israels sikkerhet, innbefattet sikre, forsvarbare grenser. . . ". Han sa videre at det "ikke er realistisk å forvente" at Israel vil trekke seg helt tilbake til grensene fra 1967 eller at det palestinske flyktningproblemet kan finne sin løsning innenfor Israel som en jødisk stat. Sharon uttrykte etter dette at Israel ikke siden opprettelsen hadde fått en så enestående politisk støtte. Fra dette tidspunkt, om ikke før, mente Sharon at han hadde all den støtten han trengte (nemlig verdens eneste supermakt) for på egen hånd, og ut fra hans begreper om israelske sikkerhetsbehov, å fastsette Israels grenser - og dermed grensene for en fremtidig palestinsk stat.

Folkerettsstridig mur.

Dette avviker radikalt fra "Veikartet for fred" som Bush hadde stilt seg bak to år tidligere, og der hovedprinsippene er gjensidighet og forhandlinger, ikke diktat. Etter brevet fra Bush har det opprinnelige Veikartet som fredsplan i realiteten vært parkert. I brevet til sin israelske kollega sier Støre at "Norge sterkt bifaller den israelske regjeringens aktive og modige skritt som den har tatt nylig i retning av en tostatsløsning". Dette er som klippet fra en av Bush' mange taler. Vi må da legge til at et av skrittene mot Sharons to-statsløsning, i tillegg til tilbaketrekningen fra Gaza, er den stadig pågående byggingen av den folkerettsstridige muren gjennom Vestbredden. De fleste observatører er enige om at muren markerer Sharons idé om Israels grense mot øst. Slik Støres brev er formulert, uttrykker de et syn på konflikten som ligger tett opp til Sharon-Bush-prinsippene for en løsning, en posisjon på siden av FN og folkeretten, og som ingen tidligere norsk regjering meg bekjent offisielt har stått for. Brevene er å oppfatte som erklæringer om norsk Midtøsten-politikk til regjeringene i USA og Israel, og vil naturlig bli sett som autoritative referanser.

En bindende tabbe?

De løfter og forpliktelser som fremkommer i brevene kan være juridisk bindende for Norge som kan bli prøvd for Haag-domstolen. Spørsmålet nå er om Støre har gjort en tabbe som binder Norge i en posisjon der vi ikke hører hjemme. Ingen norsk regjering befinner seg vel hvis de knyttes til en politikk som står i grell kontrast til folkerettslige regler for okkuperte områder og for fredelig bilegging av territoriale konflikter.Formuleringene i de norske brevene er likevel neppe en ren arbeidsulykke. Norge drives inn i slike posisjoner ut fra et overordnet ønske om å beholde og forsvare sin plass innenfor en politisk-diplomatisk prosess som domineres av USA og Israel. Der er slingringsmonnet for tiden neppe stort. Tilbaketrekningen av norske offiserer fra Irak er trolig det meste Norge våger av opposisjon i denne omgang.

Den sterkestes rett.

Men slik havner norsk utenrikspolitikk også i strid med seg selv og Støres erklæring i Stortinget 5. desember. Israels eksepsjonelle stilling i internasjonal politikk og faktiske immunitet mot sanksjoner, til tross for sin manglende respekt for folkeretten, blir et økende problem for stater som erklærer støtte til slik immunitet. Særlig hvis de ønsker å bli tatt på alvor som forsvarere av en internasjonal rettsorden.Det er paradoksalt dersom Norge har latt seg drive inn i en posisjon hvor de forsvarer den sterkestes rett, og ikke menneskerettighetene, i Midtøsten.