• Stortingets fremstilling av sin opptreden «i farens stund», kan vanskelig betegnes som annet enn historisk hvitvasking, kjøpt og betalt av nasjonalforsamlingen selv, skriver Tor Bomann-Larsen.

    FOTO: UKJENT

Stortinget hvitvasker sin krigshistorie

Skjønnmalingen av de folkevalgtes opptreden i 1940 burde vært sanert før Stortinget nå gir ut nok et bind av verket om sin egen historie.

Stortingets historie 1964–2014 blir presentert som en av grunnlovsjubileets betydeligste satsinger. Boken er basert på et forskningsprosjekt til 6,9 millioner kroner og tenkt utgitt som femte bind i nasjonalforsamlingens historie. De fire forutgående ble lansert i 1964 og omhandlet perioden fra 1814 til 1964. «Den nye boken vil komme i forlengelsen av dette verket», heter det på Stortingets hjemmesider.

Utgiverne på Løvebakken mener altså at firebindsverket Det Norske Storting gjennom 150 år stadig holder mål som fundament for ny forskning. Her må det settes et stort spørsmålstegn. Og det bør plasseres ved det mørkeste og mest ømtålige kapitlet i nasjonalforsamlingens historie. Året 1940.

Grunnloven gravlegges

Stortingets krigsinnsats begynte så bra. 9. april sto folkets representanter på Elverum og vedtok en erklæring som overførte all myndighet fra den avmektige forsamling til det krigførende ministerium Nygaardsvold.

Tor Bomann-Larsen

FOTO: Aagaard, Rolf M.

Men etter nasjonalsangen kom tilbakeslaget. Et par måneder senere satt Stortingets presidentskap, støttet av partilederne, i fortrolige forhandlinger med okkupasjonsmakten. 27. juni signerte presidentskapet en appell til kong Haakon om å abdisere. Kongehusets endelikt skulle åpne for en helt ny forfatning.

I september 1940 ble stortingsrepresentantene innkalt til Oslo. Med overveldende flertall (92 mot 53 stemmer) ga de sin støtte til det forhandlingsresultat som presidentskapet og partilederne hadde oppnådd.

Avtalen gikk ut på å avvikle Elverumsfullmakten, avsette ministeriet Nygaardsvold og suspendere Kongen. Til erstatning ville man få en konstitusjonell nyskapning: Riksrådet. Samtidig måtte Norge avstå suverenitet til en storgermansk allianse, kort sagt, underkaste seg Rikskanselliet i Berlin. Alt i alt: en gravleggelse av Grunnloven fra 1814. Bisatt av Det Tredje Riket og Det Norske Storting i fellesskap.

Intet nødanker

Når det aldri ble strødd sand eller kastet jord på denne avtalen, var det ikke takket være de norske stortingsrepresentantenes motstandsvilje, tvert imot: Det skyldtes nye direktiver fra Berlin. Adolf Hitler ville likevel ikke nedlate seg til å slutte kontrakt med en forsamling som Det Norske Storting. Dette til representantenes milde forbauselse og dype skuffelse.

Det var altså ikke fasthet på norsk side, men Førerens kursendring som hindret samarbeidsavtalen mellom parlament og okkupasjonsmakt. Selv Undersøkelseskommisjonen av 1945 (som ellers strakte seg langt for å unnskylde riksrådsforhandlingenes aktører) var knusende i sin dom: «Stortinget i 1940 ble ikke noe nødanker i farens stund.»

Spørsmålet er hvordan disse begivenhetene er blitt behandlet i nasjonalforsamlingens statsautoriserte firebindsverk?

Utenfor Løvebakken

I bind III, ført i pennen av Tim Greve, kan man lese at «Stortinget holdt sine siste møter den 9. april 1940 og opptrådte i den helt ekstraordinære situasjon med fasthet og verdighet under fremragende ledelse av stortingspresidenten, C.J. Hambro.» (Som i parentes bemerket også var redaksjonskomiteens formann.) Så langt, så vel. Men deretter? «De forsøk som senere ble gjort – i september 1940 – på å få i stand et nytt møte i Norges Storting førte ikke frem.»

Her ligger Greves poeng godt skjult mellom linjene. Siden Rikskommisariatet hadde okkupert Løvebakken, måtte representantene benytte helt andre lokaler. Følgelig faller hele saksbehandlingen utenfor nasjonalforsamlingens krønike: «De møter som ble holdt gruppevis ved denne anledning hører hjemme i partigruppenes historie.»Der Undersøkelseskommisjonen fant å måtte fordømme Stortingets opptreden "i farens stund", fremstår Stortinget i sitt eget bokverk som et konstitusjonens Oscarsborg.

Med dette bygningsrelaterte kunstgrep er de traumatiske forhandlingene i september 1940 vasket ut av historien. Der den interesserte leser henvises til partigruppenes møterom i bind IV, har presidentskapet allerede unnsluppet enhver videre omtale.

Lyse sider

Kapitlene «Politiske grupper i Stortinget» er overlatt partienes egne skribenter. Ingen av dem finner det påtrengende nødvendig å gi noen kritisk gjennomgang av begivenhetene høsten 1940. Gruppesekretær Inge Scheflo konstaterer eksempelvis at det «ligger utenfor rammen av denne korte oversikt å redegjøre i detaljer for den rolle Arbeiderpartiets stortingsgruppe spilte under disse forhandlinger».

Høyres forfatter Paul Thyness tar rimelig nok partiets presidentskapsmedlem Ivar Lykke i forsvar. Han «var absolutt uvillig til å gå med på noen avsettelse av kongen». Men: «underskrev dog». Forfatterens bagatelliserende konklusjon er på alle måter betegnende: «Forhandlingene ble så brutt 18. september, til almen lettelse, og gruppene trådte fra hverandre inntil 1945.»

Aktiv historiefordreining

I samme bind oppsummerer Kaare Fostervoll sakskomplekset under overskriften: «Om press på Stortinget». Den som venter seg en kritisk analyse blir skuffet. Her tar den tidligere kirke- og undervisningsministeren det endelige skrittet fra passiv fortielse til aktiv historiefordreining.

Stortingsmennenes imøtekommenhet blir fremstilt som regelrett motstandspolitikk: «Den tyske planen om å få eit formelt stortingsvedtak om å avsette eller suspendere Kongen og la eit Riksråd ta over landsstyringen hadde møtt så mange vansker at tanken vart oppgjeven.»

Fostervoll konkluderer med å betegne det svarteste bladet i vårt parlaments historie som «noko av lyssiden i det bildet vi har av dei mørke sommarmånadene i 1940».

Konstitusjonens Oscarsborg

Jeg kan ikke forstå annet enn at en betydelig sanering burde vært gjennomført før et nytt bind ble annonsert «i forlengelsen» av dette historieverket.

Der Undersøkelseskommisjonen fant å måtte fordømme Stortingets opptreden «i farens stund», fremstår Stortinget i sitt eget bokverk som et konstitusjonens Oscarsborg. Slikt kan vanskelig betegnes som annet enn historisk hvitvasking. Kjøpt og betalt av nasjonalforsamlingen selv.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Elverumsfullmakten

Forfattet av stortingspresident C.J. Hambro (H), som også tok initiativ til at regjering og stortingsmedlemmer morgenen 9. april forlot Oslo mot Hamar, deretter Elverum.

Der ga stortingsrepresentantene regjeringen Nygaardsvold en generell fullmakt til å treffe avgjørelser og ivareta landets interesser under krigen.

Slik lød første avsnitt:

"Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid. "

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer