Straff for selvbestemt død?

De fleste anerkjenner det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett over eget liv, herunder retten til selv å velge å avslutte livet hvis lidelsene blir for store og det ikke lenger er noe håp om bedring. Men hva når et dødssykt menneske ikke lenger er i stand til selv å ta sitt eget liv? Skal et dødssykt, lidende menneske som klart ønsker det, kunne få hjelp til å avslutte livet uten at hjelperen blir strafferettslig ansvarlig for drap eller medvirkning til selvmord? Dette er kjernespørsmålet i eutanasidebatten, som igjen er blitt aktuelt i Norge i forbindelse med at Stortinget i disse dager behandler Regjeringens forslag til endringer i vår straffelovgivning. Temaet er omtalt i Aftenpostens kronikk 12. mars (av Aslak Syse, Petter Borchgrevink og Lars Johan Materstvedt): "Legalisering av aktiv dødshjelp?" Debatten om dødshjelp blusser opp fra tid til annen. I Norge skjedde det sist under den såkalte Sandsdalen-saken, der en lege ble tiltalt etter å ha stått offentlig frem og redegjort for at han ga en pasient med langt fremskredet multipell sklerose en sprøyte som avsluttet hennes liv. Høyesterett mente i likhet med tidligere rettsinstanser at det ikke var rom for frifinnelse ut fra nødrettsbetraktninger i slike saker, men at han ikke skulle idømmes noen straff (domsutsettelse).

Legalisert dødshjelp.

I andre land er diskusjonen mer høylydt. Dette gjelder ikke minst Nederland og Belgia, som har gått lengst i retning av å legalisere dødshjelp. For tiden går det to filmer på norske kinoer som belyser spørsmålene som reiser seg i forbindelse med dødshjelp : "Million Dollar Baby" og "Havet innenfor". De siste dagers reportasjer fra Terri Schiavo-saken i Florida setter også søkelyset på sider av den samme problematikk..Den offentlige Straffelovkommisjonen har gjennom mange års arbeid gjennomgått vår straffelovgivning for å modernisere denne. En samlet kommisjon gikk - i motsetning til Høyesterett - inn for at det ikke bør "være utelukket" med straffrihet på grunn av nødrett, hverken ved drap med samtykke, medvirkning til selvmord eller medlidenhetsdrap. Kommisjonens flertall mente ut fra dette at det ikke er behov for noen lovendring, men et mindretall foreslo at domstolene i tillegg bør ha en generell hjemmel for å kunne frita for straff ved "helt særlige omstendigheter", og en egen hjemmel for enkelte handlinger i forbindelse med barmhjertighetsdrap og assisterte selvmord.

Utilrådelig med absolutt grense.

Regjeringen har foreløpig ikke behandlet de sistnevnte forslagene. Men i proposisjonen om nye alminnelige bestemmelser i straffeloven som nå behandles i Stortinget (Odelstingsproposisjon nr. 90 for 2003- 2004), slutter man seg til at det er utilrådelig å operere med en absolutt grense for nødrett. Regjeringen hadde i tillegg foreslått en generell adgang til såkalt straffutmålingsfrafall - altså slik at man fastslår at handlingen i utgangspunktet er straffbar, men unnlater å anvende straff på det konkrete tilfellet. Prinsipielt er en slik reaksjon svært lik dagens påtaleunnlatelse og domsutsettelse, som også forutsetter at handlingen er straffbar. Ved straffutmålingsfrafall vil det imidlertid ikke bli fastsatt noen prøvetid eller andre vilkår, og en avgjørelse er dermed endelig. Men Regjeringens forslag på dette punkt har møtt motstand i Stortinget, og dets skjebne er derfor uviss. En regel om straffutmålingsfrafall vil - i likhet med nødrettsbestemmelsen - være helt generell og ikke spesielt myntet på dødshjelpstilfellene. Dessuten vil begge disse justeringene være svært marginale endringer av gjeldende rett, som hverken vil gjøre ulike tilfeller av dødshjelp straffrie, og enda mindre innebære noen alminnelig legalisering av slike handlinger.Det vil bare gi domstolene virkemidler for å unngå å bli tvunget til urimelige resultater i helt spesielle tilfeller. Motstanden mot forslaget virker derfor betydelig overdrevet.

Nødrettsbetraktninger.

Syse, Borchgrevink og Materstvedt skyter dermed over mål allerede ved sin overskrift: En generell regel om straffutmålingsfrafall er ingen form for legalisering av aktiv dødshjelp! De tre forfatterne er dessuten påfallende restriktive i sitt syn: De er skeptiske til Straffelovkommisjonens og Regjeringens forslag om å ha en åpning for nødrettsbetraktninger også i forhold til dødshjelptilfellene. Dessuten mener de at det ikke er ønskelig med noen egen hjemmel for adgang til straffrihet i slike tilfeller. Deres innlegg må endog forstås som at de går imot forslaget om straffutmålingsfrafall, og at heller ikke dagens ordning med domsutsettelse vil kunne være en passelig reaksjonsform ved noen tilfeller av aktiv dødshjelp. Ved dette synes forfatterne å ta avstand fra både Høyesteretts resultat i Sandsdalen-saken og fra alle forslag om en viss oppmykning av regelverk og rettspraksis på dette området. En så restriktiv holdning er i utakt med den stadig økende forståelse for en styrking av pasienters rettigheter generelt. Artikkelforfatterne konkluderer med at aktiv dødshjelp fortsatt bør være en straffbar handling, selv om det også etter deres syn kan tenkes situasjoner der utøvelse av dødshjelp er etisk forsvarlig. Begrunnelsen for standpunktet er at "en nedbygging av det klare og entydige forbudet mot å ta liv kunne oppfattes som en gradvis redusert respekt for menneskeverdet". Til dette må det først understrekes at ingen av de forslag som er referert går ut på at aktiv dødshjelp i utgangspunktet skal bli straffritt, og enda mindre at det skal legaliseres. Forslagene dreier seg bare om det på en aller annen måte skal åpnes for at domstolene, etter en konkret skjønnsmessig vurdering, i helt særlige tilfeller skal kunne unnlate å stemple en etisk forsvarlig handling som straffbar.

Underlig.

Artikkelforfatternes argumentasjon om behovet for å straffe det som er etisk forsvarlig, er dessuten egnet til å forundre. I alminnelighet vil de fleste mene at forholdet mellom det straffbare og det etisk forsvarlige bør være motsatt - altså slik at man må være et godt stykke over grensen for det etisk forsvarlige før man trår til med straff. Det er også noe underlig når man så sterkt holder fast ved at enhver form for dødshjelp skal måtte stemples som straffbar, til tross for at man samtidig nettopp ikke vil straffe - altså utmåle en straffereaksjon. Både Høyesteretts standpunkt i Sandsdalen-saken og Regjeringens forslag om straffutmålingsfrafall bærer preg av et ønske om å bruke straffestempelet, selv om man mener at det ikke skal utmåles noen straff. Vi mener dette er med på å forskyve forholdet mellom etikk og moral på den ene side, og bruken av straff som reaksjon mot de klare overskridelsene på den annen.

Verdig eller uverdig.

Tradisjonelt har det enkelte menneskets selvbestemmelse over eget liv vært et humanistisk ideal. Det er et tankekors, at mens den friske og rørige skal kunne bestemme over alle vesentlige sider ved sin tilværelse og sin eksistens, så skal den håpløst syke ikke lenger kunne det, når svekkelsen og lidelsen blir så stor at man ikke selv makter å avslutte livet. Hva som er en verdig eller uverdig livsavslutning, er det forståelig nok svært delte meninger om. Det er selvsagt legitimt å hevde at livet får gå sin gang frem til naturen krever sitt. Men det må også kunne være legitimt å hevde at i dette spørsmålet om livskvalitet og menneskeverd bør det være hovedpersonen selv - den syke - som må ha det siste og avgjørende ordet, og at respekten for personens egen bestemmelse på dette punkt må veie tyngre enn det omverdenen måtte mene om saken.En lov som pr. definisjon og uten unntak for individuelle vurderinger stempler en dødshjelphandling som straffbar, vil etter vårt syn være i dårlig samsvar med den økende forståelse for styrkingen av pasientrettigheter og pasientautonomi.
Se også del 1 side 12 Frode SullandLorentz Stavrum Advokater