SVERIGES LEDENDE KRETSERhadde ingen sterke følelser for tapet av Norge i 1905. Følelsene rettet seg mot Finland, den fordums provins med stor svensktalende befolkning. Ikke minst i aristokratiet ville mange gjøre felles sak med Finland - og med Tyskland - mot russerne og Sovjet. Ofte omfattet sympatien ikke bare Tyskland, men også nazismen, og i et nøytralt land kunne aldri noe rettsoppgjør med krigens nazister finne sted.
SKILSMISSEN mellom Norge og Sverige beskrives ofte som ganske unik. Visst fantes militante aktivister på begge sider, og visst foregikk det en viss militær mobilisering ved grensen, men de sentrale politikerne både i Norge og Sverige søkte en fredelig løsning. Disse aktørene var villige til å akseptere et kompromiss, og fra svensk side gikk dette kompromisset langt ut over det som er vanlig i internasjonal politikk. Stor-
maktsdiplomatiet spilte utvilsomt en viss rolle, og fra svensk side var det liten gevinst å hente ved en krig mot Norge, ettersom okkupasjon aldri lå i kortene. Etter den norske folkeavstemningen i august 1905 var det heller ingen tvil om at unionen tilhørte historien. Sverige var stilt overfor et fait accompli. Men dette gir ikke en dekkende forklaring på det som skjedde.
Norge en kompensasjon.
La oss ta et skritt bakover i historien. Fra svensk ståsted var Norge noe man hadde "fått" (eller tiltvunget seg) som en slags kompensasjon for tapet av Finland. Sverige tapte Finland i 1809 etter krigen mot Russland, og denne hendelsen satte dype spor, også i den svenske poesien. Finland (eller snarere de svensktalende områdene i Øst- og Sørøst-Finland) ble regnet som like svenske som Uppland, Södermanland eller Dalarna. I motsetning til Skåne og Norrland var disse områder svenske før Sverige ble en egentlig statsdannelse på 1500-tallet. Norge var aldri på samme måte som Finland en del av Sverige, og det fantes heller ingen svensk elite i Norge eller noe betydelig innslag av svensker i den norske befolkningen. Visst fantes det mange slektskapsbånd over grensen (som i mitt tilfelle), men "følelsen" for Norge og det norske spilte aldri den samme rollen i Sverige som "følelsen" for Finland. I 1905 gjaldt dette ikke minst innen aristokratiet, som fortsatt spilte en betydelig rolle i svensk politikk.Tapet av Norge i 1905 berørte derfor Sverige langt mindre enn tapet av Finland hadde gjort hundre år tidligere. Men "følelsen" for Finland spilte en rolle også videre utover 1900-tallet: "Finlands sak är vår" var den dominerende parolen blant svenske akademikere under den annen verdenskrig. Mange ivret for å gå til krig mot Sovjetunionen og kjempe for Finlands frihet. Lignende følelser fantes ikke i forholdet til Norge. Riktignok fantes en sterk folkelig støtte til Norge, men denne fikk aldri samme dimensjoner eller samme høye profil i den svenske offentligheten. Enkelte militærstrateger og diplomater betraktet nok Norge som geopolitisk viktig, men "følelsen" for Norge rørte aldri ved "det svenske" - den nasjonale identiteten som den ble beskrevet av forfattere og aristokrater. Deres relativt kjølige holdning til Norge kan til dels forklare den smidige og fredelige skilsmissen i 1905.
Ikke revansjisme.
Denne svenske kjøligheten, eller snarere krenkelsene, i de første årene av annen verdenskrig var neppe et uttrykk for svensk revansjisme. Man kan for eksempel peke på at den svenske regjeringen allerede i desember 1939 informerte Oslo om at Hitler hadde bestemt seg for å ta Norge og Danmark. Et brev fra den svenske finansmannen Jacob Wallenberg til professor Arvid Brodersen (kontaktmann mellom den norske motstandsbevegelsen og den tyske militære opposisjonen) beskriver dette. Wallenberg befant seg i Berlin i handelsforhandlinger (særlig om jernmalm) rett før jul i 1939. Der traff han grev Hasso von Etzdorf, som ifølge Wallenberg var forbindelsesoffiser mellom Hitler og den tyske generalstaben. Von Etzdorf orienterte Wallenberg om Hitlers beslutning om å okkupere Norge og Danmark, og Wallenberg på sin side informerte den svenske utenriksministeren Christian Günther og kabinettssekretær Boheman. Sistnevnte kontaktet den norske ministeren i Stockholm, Johan Wollebæck (ikke i familie med Knut Vollebæk), som i sin tur snakket med Wallenberg. Deretter informerte Wollebæck utenriksminister Halvdan Koht. Koht skal da ha blitt opprørt og henvendte seg til den tyske legasjonen i Oslo for å få saken bekreftet, hvilket han av naturlige årsaker ikke fikk.
Komplisert.
I Stockholm ble man ikke imponert over den manglende norske viljen til å innse faren. Fra norsk side har man i ettertid påpekt at dersom svenskene visste at Tyskland ikke hadde planer om å okkupere Sverige, hvorfor opptrådte man da så "kujonaktig" i krigens første år? Hvorfor tillot man tyske troppetransporter gjennom Sverige? Og hvorfor denne stivbente formalisme da kong Haakon ønsket å søke tilflukt i Sverige? Svenskene kunne selvsagt ikke være sikre på hva Hitler hadde planlagt, men saken er mer komplisert enn som så, og dessuten mindre flatterende for Sverige: Ledende generaler på svensk side, inklusive forsvarssjefen og sjefen for forsvarsstaben Olof Thörnell, ønsket at Sverige skulle gå inn i krigen på tysk side langs den finsk-sovjetiske fronten for å skape en sentral plass for Sverige i det kommende tyskdominerte Europa (se for eksempel Wilhelm Agrells "Fred och fruktan" og Gunnar Richardsons "Beundran och fruktan"). Ifølge kommunikasjonsminister Gustaf Anderssons memoarer ville den tyskvennlige general Archibald Douglas (øverstkommanderende for øvre Norrland og senere armésjef) marsjere med sine styrker fra Norrbotten til den finsk-sovjetiske fronten. Noen generaler var også klart nazi-påvirket, som Hjalmar Falck, formann i den svensk-tyske foreningen Henri de Champs, øverstkommanderende for "Övre Norrlands militärområde" Nils Rosenblad og øverstkommanderende for "Östre militärområdet" Rickman von der Lancken.
På tysk side.
Kommunikasjonsminister Andersson beskriver også hvordan (stedfortredende) forsvarsstabsjef general Axel Rappe planla å overføre 2/3 av den svenske armeen til krigen på den finsk-sovjetiske fronten. Hvis dette hadde skjedd, ville Sverige ha blitt krigførende på tysk side, noe som var "generalenes drøm", for å sitere Andersson. Den senere sjefen for marinen, admiral Stig H:son Ericson, forteller i sine memoarer at Rappe forsøkte å rekruttere offiserer til et "regimeskifte" eller snarere et statskupp, som antagelig forutsatte støtte fra den tyskvennlige kong Gustav V.Våren 1942 var spenningsnivået høyt, og ryktene om statskupp var mange. Flere tyskvennlige aktører arbeidet for et regimeskifte, mens den engelskvennlige kommandanten i Stockholm, general Hugo Montgomery Cederschiöld, drev øvelser for forsvar av hovedstaden. I juli 1942 ble det trykket en svensk-russisk militær parlør med tanke på en svensk arméoffensiv inn i Sovjetunionen. Her finner man spørsmål som "Er veien farbar for tungt artilleri?", "For stridsvogner?", "Bor det noen skogoppsynsmann her?", "Finnes det snubletråder i deres skispor?". En slik arméoffensiv må ha forutsatt et protysk statskupp. Parløren var signert på Stockholm slott av den konservative ministeren K.G. Everlöf og general Henry Kjellgren, som var sjef for det militære kontoret i forsvarsdepartementet (i praksis forsvarsministerens forbindelsesoffiser til forsvarsstaben). Ifølge den senere svenske forsvarssjefen Helge Jung samarbeidet Kjellgren med tyskerne mot den svenske regjeringen under krigen for at tyskerne skulle "tvinge sin vilje igjennom mot regjeringen" (Jungs dagbok). Det samme hevdet britene. Samme kritikk rettet Jung mot general Rappes etterfølger, forsvarsstabsjefen general Samuel Åkerhielm. Den svenske ettergivenheten de første krigsårene handlet nok mindre om frykten for en tysk invasjon enn om faren for et tyskvennlig statskupp, samt om lokale tyskvennlige, for ikke å si nazi-inspirerte, politisjefer og militære sjefer.
"Det svenske Norge".
Til all lykke for Norge - og Sverige - kunne disse aristokratiske kreftene ikke mobiliseres i 1905 til forsvar for "det svenske Norge". For dem var Norge ikke så viktig, og integrasjon med Sverige var aldri en ambisjon. I Norge har man nok også i høy grad sett bort fra deres eksistens. Fra norsk ståsted er det vanlig å betrakte Sverige som enhetlig og fredelig - nærmest ettergivende og pasifistisk. De svenske politikerne som bygget velferdsstaten ville sikkert i det lengste unngå krig, ikke bare i 1905, men også under den annen verdenskrig. Likevel er det ikke først og fremst denne "fredsommeligheten" som forklarer Sveriges unnfallenhet i forholdet til Tyskland. Om Sverige hadde blitt trukket inn i krigen, hadde det sannsynligvis skjedd på tysk side, om man skal legge vekt på de meninger som var rådende blant ledende svenske offiserer. Visse generaler, som stabssjefen Åkerhielm, håpet på et russisk angrep på tyske troppetransporter gjennom Sverige, for å oppnå svensk deltagelse på tysk side i krigen. General von der Lancken skrev at "Demokraterna har intet monopol på Sverige" (sitert fra Karl Nilssons "Svensk överklassnazism").Det svenske aristokratiets demokratiske idealer var aldri særlig fremtredende, og nazismen hadde en betydelig tiltrekningskraft på denne gruppen. Herman Göring var gift svensk, og hadde flere nære venner i det svenske aristokratiet - ikke minst Eric von Rosen, som sammen med general Archibald Douglas var med på å skape det "Svenska Nationalsocialistiska Blocket". Douglas inviterte også nazi-lederen Per Engdahl til å holde tale til troppene i Boden.
Jødelister hjemme.
For noen få år siden fikk jeg vite at min gamle fysikklærer på gymnaset, Erik Walles, hadde vært nestformann i det svenske nazipartiet, og at han hadde oppbevart de svenske jødelistene hjemme hos seg. Disse skulle komme til anvendelse ved et regimeskifte. Men det var aldri noen som sa noe om dette i min skoletid. Sverige hadde aldri noe krigsoppgjør. Og de fleste gammel-nazister fortsatte sine liv som om ingenting hadde hendt. Walles var naturligvis en autoritær lærer, men det var det jo så mange som var på den tiden.
Kommentarer