Sydpolen som bok

Da Roald Amundsen var tilbake på «Fram» 27. januar 1912, etter å ha nådd Sydpolen måneden før, var det skrivingen av ekspedisjonsberetningen som sto for tur. Boken måtte ut samme år, her var det penger å tjene. At Amundsen begynner å skrive før han vender hjem, ser vi blant annet av kapittel 1: «Her sitter jeg i palmenes le, omgitt av de vidunderligste vekster, fråtsende i de herligste frukter og skriver – Sydpolens historie». Det er hos Don Pedro Christophersen i Argentina han nå oppholder seg.

Anslaget er en effektfull kontrast mellom hvor han sitter og hva han skriver om – varme og frodighet mot kulde og is. Men den forventning man får til en veksling mellom den nåtidige skrivesituasjonen (i palmenes le) og den fortidige reisen i isen, innfris ikke. En mer dreven forfatter ville fulgt opp denne kontrasten.

Summarisk historie

Bortsett fra en forlokkende start på kapitlet er for øvrig Sydpolens historie en heller summarisk gjennomgang av tidligere erobringsforsøk av Antarktis. Avslutningskapitlet, «Nordover», er også skuffende, for fortellingen avsluttes i Hobart, vi følger ikke Amundsen hjem til triumfene. I et privat brev skriver han: «Jei sløyfer kapitel VII: «Hjemme igjen» (…) det er umulig at prestere noe større om det.»

Amundsen var ingen stor stilist. Han rapporterer mest hva som faktisk skjer, og naturlyriske beskrivelser, som Nansen er så berømt for, forekommer knapt. Men det betyr ikke at han ikke har en stil: Den er nøktern og faktaorientert mer enn følelsesorientert. Og den har mer innslag av humor enn av patos. Et eksempel er et møte med en pingvin som skildres slik: «Bukkende endte den sine dager i stekepannen.» Et annet sted: «En keiserpingvin kom nettopp på besøk – suppekjelen.»

Mystisk besøk

Et annet vellykket fortellergrep finner vi i kapittel 5. Amundsen forteller her om et mystisk besøk på basen i Hvalbukta, i hytta Framheim vinteren 1910–1911. «Vi kommer opp den gamle oppkjørsel fra der hvor «Fram» lå første gang», begynner en passasje, og først tenker man at det er Amundsen og mennene som kommer. Men det er det ikke. «Men jeg ser De blir varm av marsjen. Vi skal gå litt langsommere», sier Amundsen. Hvem kommer på besøk på Sydpolen midt på vinteren? Er det Robert Scott eller en av mennene hans? Etter hvert begynner gjesten å fortelle selv, i første person: «Da Amundsen gikk fra meg, glemte han å si hvor jeg best skulle stikke meg bort. Jeg forsøkte å følge etter ham inn i stuen, men luften der – nei takk!».

Hytta har forgreininger i snøtunneler i forskjellige retninger, og etter en stund tar Amundsen gjesten med på omvisning: «Ta nu fatt i anorakkhalen min og følg etter». Her får den fremmede møte de andre i ekspedisjonen, i full virksomhet med å forbedre utstyr, pakke proviant eller lage mat m.m. Amundsen følger til slutt den besøkende ut i vintermørke igjen: «Som De ser holder lykten borte i leieren på å gå ut, og jeg håper derfor De unnskylder at jeg ikke følger Dem videre, men snur om mens den ennå lyser litt. Herfra kjenner De jo veien selv».

Den fremmede leser

Hvem er det Amundsen sender ut i vintermørket? Hvem er denne besøkende som ikke er nevnt i noen historiebøker eller biografier om Amundsen, en som henger på anorakkhalen hans gjennom femti sider i boken og interessert iakttar alt som skjer på basen?

En liten pekepinn er følgende replikk fra den fremmede: «Det første som tildro seg min oppmerksomhet var biblioteket.» For det har med litteratur å gjøre, litterære virkemidler: Den fremmede er leseren, innskrevet i teksten på dette punktet. Det er vi som geleides rundt på Framheim denne vinterdagen. Det vil si, egentlig er det ikke bare én vinterdag, men alle vinterdager kokt ned til én dag. Dermed får vi, uten en masse repetisjoner, et godt innblikk i hvordan livet arter seg for ekspedisjonen denne vinteren. Amundsen har funnet en måte å unngå kronologiens tyranni på. En lang rekke hverdagslige situasjoner fortettes og presenteres samlet. Det gjør disse rundt 50 sidene til noe av det mest interessante i Sydpolen. Jevnfør Kristian Presteruds hjertesukk i kapittelet «Østpartiets sledereiser», der Presterud skriver: «Skulle jeg gi meg til å beskrive en lengre rekke dager slik som de forløp så lenge vi gikk på den flate barrière, er jeg redd for at beretningen i høy grad kom til å minne om den bekjente vise med de 120 vers som alle sammen lød like ens.»

Godt fortellergrep

Amundsen løser dette ved å invitere leseren på besøk i leieren, der en rekke dager komprimeres til én dag. Det er et godt fortellergrep, en enkelt løsning på et vanskelig problem, jf. hvordan Otto Sverdrup slet med å puste liv i sin fortelling fra den fire år lange ekspedisjonen nordvest for Grønland (1898-1902). Om bord i «Fram» i 1901 kommer Sverdrup med følgende hjertesukk i dagboken: «Jeg kan ikke skrive noe som folk kan læse. Det blir bare en opramsen av ensartede faktorer.»

Man kan altså konkludere med at Amundsen kjenner litterære virkemidler, og bruker dem. Problemet er at han ofte mangler et overordnet grep. Han har også i liten grad et eierforhold til sin egen tekst, Kristian Presterud ble satt til å skrive kapitlene om sjøreisen: «Mot sør» og «Mot nord». Og han ville at Vilhelm Krag skulle gå igjennom manuset. «Er der for få or kan han alltid finne noen at putte».

Men man savner ikke flere ord, og heller ikke blomstrende adjektiver. Derimot en klarere perfeksjonering av Amundsens egen stil. Av og til en bedre komposisjon, andre ganger en klarere fortellerstemme. Kort sagt: en bevissthet om at også dokumentarlitteratur må gestaltes.

Humor og selvironi

Likevel, det er flere lysende partier i Sydpolen. Ikke minst har Amundsen humor og selvironi, noe Nansen knapt har. Det følgende er trolig et spark nettopp til Nansen og hans litterære stil. Ved avreise fra Framheim mot polpunktet skriver Amundsen: «Imens sto jeg og betraktet de pakkede sleder som sto der ferdige til å begynne den lange reise. Jeg søkte å puste opp en smule poesi – den aldri hvilende menneskeånd – den mystiske, grufulle isørken! Nei, det gikk ikke. Det var visst for tidlig på morgenen.»

Og bra er det, for det er polarwestern som er Amundsens styrke.