Tausheten etterpå

SEKS NORDMENN SKADET. Den 7. februar i år ble hovedkvarteret for den regionale gjenoppbyggingsstyrken i Meymaneh i Nord-Afghanistan angrepet av en mobb som forsøkte å trenge inn i leiren, antenne den og drepe norsk personell. Angrepet kom i kjølvannet av striden om karikaturtegningene av profeten Muhammed.I leiren var det ca. 50 mann, halvparten norske soldater. Seks nordmenn ble skadet da de forsvarte sine medsoldater og seg selv mot angriperne. Fire afghanere ble drept.

Soldatenes versjon.

I A-magasinet 9. juni står en artikkel med tittelen "De norske skuddene i Afghanistan". Artikkelens uttalte ambisjon er å gi leserne afghanernes versjon av det som skjedde under angrepet på den norskledede leiren. Det er prisverdig, men hvorfor har ennå ingen norsk avis laget en dyptpløyende artikkel om det som skjedde i Meymaneh sett fra de norske soldatenes synsvinkel?Det er ikke bare journalistenes feil. Forsvaret kunne gjort langt mer for å gjøre de norske soldatenes versjon tilgjengelig for offentligheten. I den grad norske medier har fokusert på det som skjedde i Meymaneh, har de vært mest opptatt av om nordmennene drepte noen. Dette fokuset er merkelig, hvis man da ikke mener at det er feil av norske soldater å skyte tilbake når de blir angrepet med automatvåpen og håndgranater. Det spesielle med angrepet i Meymaneh er ikke at fire av angriperne ble drept, sannsynligvis av nordmenn, men at ikke flere omkom på begge sider.

Nordmennene drepte svært få.

Ifølge A-magasinets afghanske kilder var det flere tusen mennesker som hadde stilt seg opp utenfor den norskledede leiren. Ifølge de samme kildene var noen hundre av dem aggressive. På denne bakgrunn kunne de norske soldatene antagelig ha drept langt flere enn fire angripere uten at det ville vært mulig å reise kritikk mot dem.Men nordmennene drepte svært få. De viste tilbakeholdenhet i sin voldsbruk. Slik ble liv spart i situasjonen der og da, og man unngikk tapstall som kunne skapt langvarig bitterhet hos lokalbefolkningen. Det er kjent at en av de norske soldatene fikk et skudd gjennom hjelmen som flerret opp hodebunnen, og at fem andre nordmenn som forsvarte leiren ble skadet av kuler og granatsplinter. Men ingen nordmenn ble drept. De norske soldatene i Meymaneh hadde flaks, men flaks i en kampsituasjon er også noe man må jobbe for. Det er ikke usannsynlig at noen av de norske soldatene viste militære ferdigheter og vurderingsevne utover det man må kunne forvente.

Stille i offentligheten.

Forsvarssjefen har gitt de norske soldatene ros for deres handlemåte i Meymaneh. I offentligheten ellers har det vært mest taust. I en del andre land ville offervillige unge soldater blitt feiret som helter på avisenes førstesider. I Norge blir isteden overbetalte og selvopptatte idrettsstjerner holdt frem som forbilder for den oppvoksende slekt.Flere av soldatene i Meymaneh fortsatte å slåss etter at de var blitt såret. Å bli på sin post og fortsette forsvaret av sine kamerater også etter at man er såret er et aktivt valg som i andre lands armeer belønnes med en tapperhetsmedalje.I Norge råder tausheten. Krigskorset med sverd er ikke blitt utdelt siden annen verdenskrig. De andre norske krigsmedaljene gis bare for innsats i perioden 1940-45. At vi også i dag har soldater som er villige til å risikere livet i kamp for våre interesser og for å forsvare våre friheter, usynliggjøres. Dagens Norge er et samfunn der medaljer primært forbindes med skøyteløp og skolekorps.

Vi mangler tapperhetsmedaljer.

Krigskorset skal henge høyt, men det er besynderlig at vi ikke har tapperhetsmedaljer rangert på ulike nivåer slik våre allierte har. Seks mann i Meymaneh fikk Forsvarets medalje for sårede i strid, men det er ikke det samme. En tapperhetsmedalje er et viktig symbol på anerkjennelse; viktig for den som mottar den, men kanskje enda viktigere for det fellesskapet som den blir gitt på vegne av.Medaljer er et språk, og fraværet av dem, tausheten, forteller noe om oss selv og vår manglende evne, eller vilje, til å anerkjenne dem som risikerer liv og helse sendt ut på vegne av det norske fellesskapet etter vedtak i Stortinget.Tausheten etter Meymaneh er ikke bare fravær av anerkjennelse, men også fravær av kritikk. Norge mangler en journalistikk som er kritisk til Forsvaret, men på forsvarsvennlige premisser. Fraværet av detaljert informasjon om angrepet i Meymaneh gjør at offentligheten mangler nødvendige innspill til det som burde være en løpende debatt om norske styrkers virksomhet i utlandet. En rekke forhold fortjener å bli belyst:* Leiren i Meymaneh hadde en utsatt beliggenhet. Hva slags vurderinger lå til grunn for valget av plassering?* Hva slags sikringstiltak hadde leiren? Manglet soldatene våpen eller utstyr de burde hatt?* Kilder i Forsvaret har fortalt meg at mannskaper fra et militært observasjonslag var ryggraden i forsvaret av leiren. Men de kunne like gjerne ha vært ute på oppdrag 12 timers kjøring unna. Er dette riktig, og hvilke lærdommer bør vi i så fall trekke av det?* Bør erfaringene fra Meymaneh legge føringer på hva slags opplæring vi gir alt militært personell som skal tjenestegjøre i utlandet? Bør vi for eksempel øke fokuset på enkeltmannsferdigheter innen skyting og sanitet, også når personellet er godt voksne offiserer som skal drive med noe så fredelig og snilt som gjenoppbygging og kontakt med lokale innbyggere?* I den norskledede leiren var det 25 nordmenn, ti finner, seks svensker, tre latviere og en islending. Hvordan fungerte de ulike nasjonalitetene under angrepet? Fungerte noen grupper bedre enn andre, og i så fall hvorfor? Bør erfaringene fra Meymaneh få konsekvenser for hvilke krav vi stiller til samarbeidspartnere i fremtidige oppdrag i utlandet?* Da jeg besøkte Meymaneh våren 2005, fikk jeg et hint om at blant annet finnene fulgte sine egne regler for bruk av alkohol. I hvilken grad hadde ulike regelverk for alkoholkonsum betydning for sikkerheten i leiren? Hva slags krav bør Forsvaret stille til alliertes oppførsel i norskledede leirer på tilsvarende utenlandsoppdrag i tiden fremover?

Hva kan vi lære?

Sagt på en annen måte: Hva kan vi lære av det som skjedde i Meymaneh før vi sender norske soldater til Sudan? Spørsmålet burde interessere flere enn de fagmilitære.Mange politikere ivrer for å sende norsk militært personell på fredsoppdrag i Afrika. Det kan gå bra, men det kan også gå veldig dårlig. Sender vi soldater til for eksempel Sudan, kan de komme opp i situasjoner som ligner den i Meymaneh, men de kan bli tvunget til å bruke langt mer vold.Når velutstyrte nordmenn kommer i kamp med dårlig trent milits eller rusede barnesoldater, kan resultatet lett bli noe som i etterkant kan se ut som en massakre, selv om drepingen har vært legitim og i selvforsvar.

Ikke lovende.

Angrepet i Meymaneh endte godt og med lave tapstall, men det sivile samfunn har vært sparsom med å gi anerkjennelse til nordmennene som deltok. Hvor mye støtte vil det sivile samfunn gi norske soldater neste gang en tilsvarende situasjon oppstår, men der tapstallene er høye og blodige kropper vises på TV-skjermen?Tausheten lover ikke godt.