Terror i London - skyld og ansvar

TERRORANGREP. Sist torsdag skjedde igjen et terrorangrep i London, og vi - en familie på tre - satt på en pub ved undergrunnen og så folk løpe skrekkslagne ut, politiet løpe inn, sirenene ule, og politibilene komme fra alle kanter. Dette er andre runde av terror. I forsøket på å komme vekk ga tilfeldighetene oss en taxisjåfør fra Pakistan. "De legger skylden for terroren på oss pakistanere," klaget han. "Men vi har da ikke noe ansvar. Det er Tony Blair. Han kan ha lagt bombene der selv."

Ute av kurs

I løpet av ti dagers ferie i England har jeg snakket om terror med pakistanske kioskeiere, kelnere og resepsjonsvakter, og hørt talsmennene deres uttale seg på radio, TV og i avisene. Det urovekkende er at så mange er fulle av de merkeligste konspirasjonsteorier og begrunnelser. Den mentale kompassnålen synes å være ute av kurs, opp er blitt ned, venstre er høyre, terrorister er ofre og ofrene er de skyldige. "De virkelige terrorister er det britiske regimet og det britiske politi," sier Anjem Choudary fra den islamittiske gruppen al-Muhjiroun. Omar Bakri Mohammed, imamen i Hizb ut-Tahir, sa det slik: "Den britiske regjeringen og det britiske folk, som valgte Blair og som ikke gjorde nok for å stoppe krigen i Irak, må bære hele skylden for bombene." Altså: Ofrene har selv skylden.Retorikken er en fornektelses- og bagatelliseringsstrategi av eget ansvar - i kortspill kalles det: en vri-åtter. En kan skjønne at terrorister trenger disse retoriske grep for å rettferdiggjøre seg selv, men hvorfor skal nøkterne personer i det pakistanske miljøet i England unndra seg absolutt all ansvar? I de påfølgende dagene etter det først bombeangrepet, har det vært serier av meget interessante diskusjoner i de engelske avisene om ansvar og skyld, refleksjoner rundt tenkemåter, om "onde ideologier" og "ulogisk tenkning", den internasjonale politikkens betydning for terror, den svake og ikke-fungerende etterretningen til MI 5 og MI 6, om imamenes rolle og den hatpropaganda flere av dem sprer, om nye lover og virkemidler mot terrorisme, og om hvordan de muslimske lokalmiljøene kan mobiliseres bedre og ta et større ansvar.

Helt ordinære

Det som sjokkerte alle da identiteten til de fire terroristene ble kjent, var at det ikke dreide seg om mislykkede individer. De var helt ordinære. Tre personer hadde pakistanske foreldre bosatt i Leeds. På mange måter kan mennene beskrives som intelligente, sympatiske, vellykkede og integrerte. Hvorfor ble de rekruttert til terrorisme? Farsfiguren til alle, Mohammed Sidiqui Khan hadde mottatt anerkjennelse fra topp politisk hold og vært invitert til det britiske parlamentet for sin innsats i ungdomsarbeid. Svigermoren til den andre terroristen hadde mottatt heder for sin innsats mot rasisme. Den fjerde terroristen var lykkelig gift med en engelsk jente som ventet barn. Familiene var møtt med respekt og ære i både lokalmiljøet og i storsamfunnet.Bak den positive fasaden har de unge mennene båret på en hemmelighet som ikke en gang de nærmeste kjente til. De har hatet og foraktet det britiske samfunn så sterkt at de har latt seg rekruttere til en ekstrem muslimsk organisasjon som kjemper for islams ære, ikke ved en konstruktiv oppbygging av egen makt og posisjon gjennom kunnskap og sunn konkurranse, men ved å undergrave og rive ned det britiske samfunn som hjalp deres foreldre til et bedre liv. "En dag vil muslimene erobre det hvite hus, og styre hele kloden", lover imamen Omar Bakri Mohammed. Uansett hvor lang tid det tar. Han kjemper for islams ære. Den skal vinnes ved å gå gjennom tre faser. Først skal budskapet om jihad spres i hemmelighet, deretter vil organisasjonen erklære budskapet åpent i de vestlige samfunn, og i den siste fasen vil de rekruttere sine medlemmer til direkte krig. Men Al Qaida er ikke tilsvarende tålmodig. De har vært i krigsfasen lenge.

Æreskamp

Det er altså en æreskamp med døden til følge de fire terroristene har involvert seg i, for islams sak, for verdensherredømmet som de er sikre på skal komme en gang. Der andre ideologier skal være underlegen, og deres form for islam skal være overlegen, der sharialovene skal fungere som politisk veiviser og verdens lov. Kampen for å opprette khalifatet skal baseres på vold og undergravelsesstrategier. Men hvor mye støtte finnes det i miljøene for denne kampen, og den voldelige formen for islam? Det er et uttall av retninger i islam. Flertallet innenfor det pakistanske miljøet både i England og Norge er tilhengere av en sufistisk retning. Dette er en tolerant og åpen form for islam hvor hengivelse står sentralt. De muslimske terrorbevegelsene synes ikke å ha sin rot i den sørasiatiske sufi-tradisjonen, men er oppstått innenfor den saudiarabiske wahabbi retningen. Sufisme er også forbudt i Saudi-Arabia, som har basert seg på en fundamentalistisk islam.Forfatteren Irshad Manji oppfordrer de sørasiatiske muslimene til å ta et oppgjør og bryte med den saudiarabiske islamismen. Under et innlegg i BBC 18. juli oppfordret hun muslimene til ærlig samtale om ulike problematiske sider ved religionen. Imamene har et indirekte ansvar for det som har skjedd, sa hun, nettopp fordi de har forholdt seg altfor passive i lang tid. De har benyttet forestillingen om at Koranen er den endegyldige bok, som et beskyttende skjold mot enhver kritikk. Dette skjoldet, basert på en forestilling om religiøs overlegenhet, har forhindret både deltagelse i samfunnet og forhindret selvkritikk. Tiden er inne for en ærlig diskusjon om ulike instruksjoner i teksten, sier hun.

Fordømmelse

I de siste dagene har muslimer i England gått ut og fordømt terrorhandlingene. I helsides annonser i flere aviser underskrevet av 51 muslimske organisasjoner, advarer de terroristene mot å snakke på vegne av islam: "Not in our name!" Tony Blair har invitert muslimske talspersoner til diskusjoner om deres ansvar og rolle for å forebygge rekruttering til terroristiske miljøer. De muslimske miljøene har ansvar for å forebygge og vaksinere sine barn mot hat og vold, slik norske og engelske foreldre har et tilsvarende ansvar for å immunisere de unge slik at de ikke blir nynazister eller rasister. Det pakistanske miljøet i Norge og England må snu ryggen til terroristene, slik brummundølene en gang snudde ryggen til nynazistene. De muslimske miljøene over hele Europa må frata terrorister den ære og anerkjennelse som de søker. Det er en ufattelig stor tragedie for det britiske samfunn, og også for det norske, hvis det forholder seg slik at hver tredje eller fjerde person i de muslimske miljøene sympatiserer med terroristene. Supportere, enten de er aktive eller passive, styrker og gir næring til terroristene gjennom sin taushet og applaudering.

Sovet i timen

Derfor må det bli slutt med en stilltiende heroisering av Bin Laden. Det handler ikke om Vesten mot islam, men om humanistiske verdier mot inhumanismen. I England har det vært imamer som har snakket hatefullt og foraktelig om de vantro, og gitt instruksjoner til den muslimske ungdommen om å unngå kontakt. Det ville ikke forundre meg om det fantes enkelte her i landet som gjør tilsvarende. Men slik snakk må miljøene ikke akseptere. Mitt personlige kjennskap til pakistanere i Norge over tyve år har fortalt meg at de gjennomgående elsker Norge og har respekt for landet. Hendelsene i London har vekket dem - endelig. Imamen i den største pakistanske sufi-moskeen i Norge, Jamaate al e Sunnat, innrømmer at de har sovet i timen, at de nå er rede til å ta et mye større ansvar enn tidligere for å vaksinere den muslimske ungdommen mot den styggedom som terrorisme er. Men det er viktig at dette ansvaret tas, ikke bare for å demme opp mot nynazistiske hevnreaksjoner som mange nå frykter vil komme, men at de tar dette ansvaret også fordi de bryr seg om et demokratisk samfunn, og ikke ønsker å stimulere til hat og forakt mot dette, men vil stimulere til humanistiske verdier og respekt.